Perlebryggeriet

”Perlebryggeriet”
Av Jenny Hval
Kolon Forlag, 2009 (123 sider)

Av de fjorten siste bøkene jeg har lest (og skrevet om) er bare en eneste skrevet av en kvinne (Mirjam Kristensen ”En ettermiddag om høsten”). Jeg må innrømme at jeg er redd for å gå glipp av noe, for det er jo mange kvinnelige forfattere som sikkert er verdt å lese. Så hvorfor leser jeg så få bøker av kvinner? Opererer vi i to forskjellige verdener som sjelden møtes?

Det siste året har jeg altså lest Mirjam Kristensen. Jeg har også lest to av Gunhild Øyehaug, romanen ”Vente, blinke”, som jeg likte godt, og en essaysamling. Ellers ingen. Men jeg prøvde å lese Alice Munroe ”Utsikten fra Castle Rock”, men gikk fort lei. Jeg har også gjort et par forsøk på å lese ”Tsjernobylfortellinger” av Ingrid Storholmen, men heller ikke den har jeg klart å fullføre. Det er altså delvis fordi jeg føler jeg bør lese flere bøker skrevet av kvinner at jeg gikk i gang med Jenny Hvals eneste roman til nå.

Hun er jo ellers det jeg vil kalle ”en spennende dame”. Kanskje bedre kjent som musiker, og hun har en fast musikkspalte i Klassekampen. Hun vet også å holde seg med en veldig bra hjemmeside. Derfor valgte jeg å gi hennes roman en sjanse.

Det er ikke noe Knausgårdformat over boken. Heldigvis. Jeg liker i utgangspunktet korte romaner best. 123 sider her. Luftig layout. En del vers på engelsk inn i mellom. Fort lest. Men fenger den meg?

Ja, egentlig. Den spinkle handlingen dreier seg om den norske biologistudenten Jo som kommer til byen Aybourne (et fiktivt sted i Australia?) for å studere. Hun strever litt med å finne seg et sted å bo og ender til slutt opp som leietaker hos en jente som disponerer et nedlagt fabrikklokale, et bryggeri visstnok. Ikke så mye skjer, men så dukker naboen Pym opp, og en trekanthistorie utspiller seg.

Det er ingen handlingsmettet actionhistorie dette. Langt ifra. Kvaliteten ligger i det sanselige språket, Jenny Hval er dyktig til å utpensle detaljer, kle fortellingen i overraskende språklige bilder. Jeg synes boken periodevis er riktig godt skrevet. På slutten glir også handlingen over i det surrealistiske og bildene jeg får i hodet minner meg litt om de jeg en gang så på lerretet i Peter Greenaways ”A Zed & Two Naughts (ZOO)”. Lettere makabert.

Bli sint!

”Bli sint!”
Av Stéphane Hessel, oversatt av Kjell Olaf Jensen
Arneberg Forlag, 2011. Pamflett (62 sider)

I en tid der sosial uro brer seg på alle kontinenter, har en 94-årig fransk olding solgt over 3 millioner eksemplarer av en pamflett. Denne lille trykksaken, som er oversatt til 30 språk, er blitt en viktig inspirasjonskilde for den dagsaktuelle Occupy-bevegelsen rundt om i verdens storbyer, og den skal være flittig lest av grasrotaktivistene under den pågående arabiske våren.

Nå foreligger den altså på norsk, som en liten bok. Her har forlaget hentet inn bidrag fra Anders Heger, Vigdis Hjorth og Bernt Hagtvet, for liksom å sette pamfletten inn i en sammenheng. Det er som om forlaget ikke har tro på at et norsk publikum klarer å forholde seg til teksten på egenhånd, eller de har tenkt at uten disse ekstra sidene hadde det ikke forsvart en bokutgivelse … Uansett, det følgende er utelukkende en kommentar til Stéphane Hessels pamflett, en tekst som ikke tar opp mer enn 20 luftige sider, i tillegg til noen utførlige noter.

Årsaken til den bemerkelsesverdige suksessen til denne lille trykksaken ligger nok mye i den moralske autoriteten som opphavsmannen Stéphane Hessel utstråler. Han er en veteran fra den franske motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig, konsentrasjonsleirfange, og den siste gjenlevende av de 12 som i sin tid forfatter FNs universelle menneskerettighetserklæring i 1948. Han har hatt et langt liv som diplomat, og helt opp til dags dato har han engasjert seg i ulike politiske spørsmål, for eksempel i den aldri avsluttede palestinske tragedien.

Hessel tar utgangspunkt i sin erfaring fra 2. verdenskrig, og i programmet som Det nasjonale motstandsråd (CNR) i Frankrike utarbeidet under krigen. Dette programmet var et samlende dokument for organisering av landet når fienden var beseiret. Kort fortalt inneholdt dette dokumentet (som altså alle politiske krefter i Frankrike, fra kommunister til borgerlige kunne enes om) en politikk for å bygge ut trygdevesenet, ta kontroll over energikildene og å nasjonalisere bankvesenet bl.a. Fellesskapets interesser hadde førsteprioritet, det gjaldt å sikre vanlige folk tilgang til grunnleggende goder. Dette dokumentet var styrende for fransk politikk etter krigen, og etter Stéphane Hessels oppfatning – et politisk program som gagnet folk flest.

Den røde tråden tilbake til fortiden er i følge Hessel at motstandsbevegelsen handlet ut fra sinne. Og nettopp dette: Bli sint og engasjer dere, er poenget i pamfletten. Likegyldigheten er den verste av alle holdninger. I dag er ikke fienden så lett å få øye på som Hitler og hans 3. rike. I dag er det mer snikende samfunnsendringer som gradvis fører til armod og maktesløshet for den vanlige mann. Disse må vi kjempe mot!

Hessel peker raskt ut pengemakten (finanskapitalen) som en hovedfiende. Denne pengemakten har sine tjenere helt i statenes indre krets og dens innflytelse på politikken fører til at en uhørt stor andel av rikdommen samles på få hender, mens millioner av vanlige folk havner i økonomisk fattigdom. Uten å nevne det eksplisitt er det resultatet av de siste 30 års dominerende økonomiske tenkning vi nå ser resultatet av, den konservative revolusjonen som Reagan og Thatcher startet, og som skiftende politiske regimer har videreført, uavhengig av politisk farge. Dette er grunnen til at ”sosialistene” i det sørlige Europa i dag er skandalisert og fremstår uten troverdighet.

Siden denne pamfletten kom ut for et års tid siden har finanselitens makt tatt en dramatisk ny kurs: Flere folkevalgte regjeringer i Europa er byttet ut med teknokratiske regjeringer. EU har i praksis avskaffet demokratiet i Hellas og Italia. På det siste EU-toppmøtet var agendaen å flytte makt fra folkevalgte organer til EU-organer som ikke er folkevalgte. Hessel nevner ikke EU med ett ord. Men de siste månedenes hendelser er bare en forsterkning av de tendensene han peker på og som han maner til motstand mot.

Palestinaspørsmålet og flyktningstrømmen (les: folkevandringen i vår tid) er andre saker som Hessel mener fortjener sinne og engasjement. Han maner til opprør (mot elitene), men han er krystallklar på at dette opprøret må være fredelig (ikke-voldelig), bare slik kan den rettferdige kampen seire. Sett fra vår idyll, langt fra kampsonen, virker det som opprørerne så langt har lyttet til ikke-voldsbudskapet.

Nordmenn er snart det eneste folkeslag som har problemer med å mobilisere et sinne!

Det første menneske

”Det første menneske”
Av Albert Camus, oversatt av Christine Amadou
Aschehoug, 1995 (295 sider)

I januar 1960 døde Albert Camus i en bilulykke, 46 år gammel. I bilvraket ble det funnet et manuskript, en ufullført roman med tittelen ”Det første menneske”. Manuskriptet var håndskrevet, fulle av noter og overstrykninger. Over 30 år senere ble manuskriptet bearbeidet av Camus datter Catherine, og utgitt som en biografisk roman, med forfatterens fotnoter og notater inntakt. Den ble en bestselger i Frankrike.

Boken ble raskt oversatt til norsk og kjøpt bl.a. av meg! Men så har den altså lagt ”på vent” i 16 år før jeg endelig fant at tiden var inne til å lese den. Camus er jo et stort navn, en stjerne i verdenslitteraturen, nobelprisvinner i 1957. Jeg husker å ha lest Camus’ ”Pesten” for mange år siden, og husker at handlingen var lagt til Algerie. Men mer enn vage minner om den boken kan jeg ikke skryte på meg.

”Det første menneske” er som sagt en biografisk roman, hovedpersonen Jacques deler i det store og hele forfatterens egen historie. Jacques vokser opp i fattigdom i Algerie, på den tiden en fransk koloni. Han er farløs, faren døde i ett av de blodige slagene under 1. verdenskrig, knapt et år etter at sønnen var født. I ”Det første menneske” besøker sønnen farens grav 40 år senere, som den første i familien. Jacques oppvekst har ingenting av det som tilsier at han skal komme seg ut av sin vanskelige sosiale situasjon. I tillegg til materiell fattigdom er livet også fattig på den måten at hans mor er analfabet, og hans besemor, også hun analfabet, styrer familien som en tyrann. Jacques/Camus er forutbestemt til å bli et sandkorn i en ørken av håpløshet.

Det som redder Jacqes/Camus er skolen, og læreren Monsieur Bernard, som ser at den unge gutten er begavet og bør fortsette sin skolegang etter at de 6 obligatoriske årene er ferdige. Han tar seg personlig av sin elev og driller ham nok til at han klarer å bestå opptaksprøvene til videregående. Men først må han overbevise bestemoren, som slett ikke har sett for seg at Jacqes/Camus skal fortsette på skole.

Det er i det hele tatt noe rørende over det portrettet Camus gir av sin folkeskolelærer, en klassisk lærertype, en autoritet, som har et videre samfunnsmessig perspektiv på sin lærergjerning. Eleven elsker sin lærer, og skulle det vise seg, læreren elsker også sin elev … på den gode måten.

Boken avslutter med to brev. Det første er skrevet av Albert Camus i 1957 (året etter at han fikk Nobelprisen). Det er titulert ”Kjære Monsieur Germain” (som er lærerens virkelige navn). Camus skriver bl.a. ”Uten Dem, uten den kjærlige hånden som De rakte ut til det fattige barn jeg dengang var, uten Deres undervisning, og Deres forbilde, ville ikke noe av dette ha skjedd.” Lærerens svarbrev til Camus åpner med ”Kjære lille venn, …”

Innsirkling

”Innsirkling”
Av Carl Frode Tiller
Aschehoug, 2007 (285 sider)

”Innsirkling” er Carl Frode Tillers tredje roman. I likhet med de to foregående – ”Skråninga” (2001) og ”Bipersonar” (2003) – har den høstet flust av gode kritikker. Denne romanen fikk både Brageprisen og Kritikerprisen, samt en nominasjon til Nordisk Råds Litteraturpris.

Forfatteren har laget et enkelt plot som gir ham masse spillerom: En avisannonse forteller om David som har mistet hukommelsen. Publikum oppfordres til å skrive brev hvis de kjenner ham, slik at han kan hjelpes til å få minnene tilbake. Tre personer svarer: Jon, den nærmeste kameraten fra ungdomstiden, Davids stefar Arvid, og ungdomskjæresten Silje.

Slik får romanen 3 klart definerte deler, der Jon, Arvid og Silje forteller om sine år sammen med David. Dette skjer vekselvis i brevs form, der fortidens episoder beskrives, og i dagsaktuelle hendelser hvor leseren blir oppdatert på Jon, Arvid og Siljes nåværende situasjon. Dermed blir romanen langt mer enn en rekapitulering av Davids historie, vi blir vel så godt kjent med de tre brevskriverne. Dette er et fortellerteknisk grep som gir forfatteren stort spillerom og som faller svært heldig ut i romans form. Det hele blir et rikt psykologisk drama.

Carl Frode Tiller viste jo allerede med debutromanen at han innehar en ualminnelig god evne til å trenge inn i et menneskes psykologi. ”Innsirkling” er et nytt bevis på dette. Historiene til de fire hovedpersonene skildrer på ualminnelig snedig vis hvordan de aller nærmeste relasjonene mellom mennesker inneholder sprengstoff.

Det føles derfor som ganske naturlig at romanen i år også er blitt omskrevet til et teaterstykke og satt opp på Det Norske Teatret. Det er lett å forestille seg denne romanen som et potent, psykologisk drama på en scene.

”Innsirkling” ble fulgt opp av ”Innsirkling 2” i fjor, en frittstående fortsettelse. Det skal visstnok bli en trilogi til slutt.

Imot naturen

”Imot naturen”
Av Tomas Espedal
Gyldendal Norsk Forlag, 2011 (164 sider)

Bergensforfatteren Tomas Espedal fikk sitt endelige gjennombrudd med ”Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv” i 2006. Før den tid var han anerkjent, men bare et navn de mest litteraturinteresserte hadde bitt seg merke i. ”Gå. …” sikret den første nominasjonen til Nordisk Råds Litteraturpris, men kanskje viktigere var det at det lesende publikum oppdaget Espedal, og med ett var han å regne med i norsk litteraturs eliteserie. Tomas Espedal er nå en litterær kjendis, en posisjon han befestet med sitt angrep (?) på kulturkjerringene som lesende publikum. Espedal er et navn nesten på nivå med Knausgård, hans litterære prosjekt er litt av det samme, men tilnærmingene er ulike. Blandingen av biografiske og essayistiske elementer i bøkene har vært en god og original miks.

Jeg var sent ute med å gjøre meg kjent med Tomas Espedals bøker. Faktisk startet min lesning av Espedal først i januar i år, men da leste jeg med stort utbytte tre av hans bøker på rappen: ”Biografi. Dagbok. Brev” – som egentlig er en samleutgave av tre selvstendige bøker som kom i 1999, 2003 og 2005, nevnte ”Gå. …” fra 2006, og ”Imot kunsten” fra 2009. Plutselig oppdaget jeg et nytt og betydelig forfatterskap. Tomas Espedal er en av disse forfatterne som skriver med utgangspunkt i eget liv, kall det gjerne biografisk, men som makter å gjøre det personlige til refleksjoner på et høyere nivå. Espedal har i de fem forannevnte bøkene et tydelig litterært prosjekt, og ”Imot naturen” inngår som nr. seks i rekken. Så vidt jeg har skjønt markerer den også slutten på dette biografiske prosjektet, det er til veis ende, i følge intervjuer jeg har lest.

”Imot naturen” er nakent ærlig, personlig … kanskje bikker det også over grensen til det hudløst private i noen sekvenser. Siden jeg dette året har blitt en drevet Espedalleser er jeg jo forberedt på nettopp det. Boken starter og avslutter med kjærlighetshistorien om forholdet til en ung jente. Det er ikke akkurat en Lolitahistorie, men forfatteren er dobbelt så gammel som sin kjæreste. Han føler seg gammel, og hun er så ung. Det er et forhold imot naturen. Espedal lar selvsagt ikke sjansen gå fra seg til å trekke noen paralleller til kjente kjærlighetshistorier fra litteraturen, der aldersforskjellene har vært betydelige. Men de essayistiske innslagene, som har vært så fremtredende i tidligere bøker, får ikke en like stor plass denne gangen. Jeg ble ikke helt grepet av bokens siste kapittel, som skal være selve klimakset, der forfatteren lider all verdens kvaler i sin kjærlighetssorg. Hvorfor? Dette kapittelet skal være hentet fra Notatbøkene, skrivehefter som Espedal skriver i når han ikke skriver sine romaner. Et sideprosjekt nærmest, som er å likne med dagbøker. Siste kapittel er da også kortere dagbokopptegnelser fra den vanskelige tiden etter at kjæresten forlot ham. De korthugde opptegnelsene viser den forlattes følelsesregister i alle sine avskygninger. Likevel, jeg blir ikke helt grepet av dette …

Ellers er kapittelet Arbeidet, fabrikken velkjent Espedalstoff. Det er flott skrevet, men har vi ikke lest dette før? Eller er det slik at Tomas Espedal, som stadig vekk har behov for å kjøre frem i offentligheten at han er arbeiderklasse, her har funnet sitt kjernetema, et tema som han aldri blir ferdig med fordi det er en så sterk del av hans identitet. Jeg tror det. Så følger kapittelet Kjærlighetsarbeidet (ja, det er et slit), der vi får historien om kjærlighetsforholdet til Agnete, som vi jo kjenner fra tidligere Espedalbøker, mor til hans datter, Agnete som skal dø av kreft om noen år, og som gjør Tomas Espedal til alenefar. Men dette er altså historien før dødsfallet, og det er bokens lengste kapittel, og kanskje sterkeste del.

Kapittelet En liten bok om lykke er selvsagt kort, under tjue sider. Der er jo nesten umulig å skrive om lykken. Lykken er kjennetegnet av at vi ikke merker at den er der før den er forsvunnet! Lykken oppleves som så hverdagslig at den er som en usynlig gjest. Dessverre er den en flyktig gjest. Det er jo sorgen, savnet, lengselen, det uforløste begjæret, streben etter det uoppnåelige, det rastløse, som driver en forfatter fremover. Tomas Epedal også selvfølgelig. Når en forfatter er lykkelig blir ingenting skrevet. Heldigvis går lykken fort over, og forfatteren kan gjenoppta sin gjerning.

Under lesingen av Imot naturen måtte jeg holde litt igjen. Jeg leste rett og slett litt langsomt, tok pauser når jeg strengt tatt ikke behøvde å gjøre det. Grunnen var at jeg ville at boken skulle vare lenger enn det den strengt tatt gjør. Det er fort gjort å lese boken i ett jafs, og det kan selvsagt være et kvalitetstegn. Men kanskje har Tomas Espedal gjort det litt lett for seg også, det oppleves periodevis som om teksten er litt repetisjon. En følelse av at ”dette har jeg lest før” kan snike seg inn.

Det blir uansett spennende å se hvor Tomas Espedals forfatterskap går nå når hans biografiske prosjekt etter sigende er ved veis ende.

Snø

”Snø”
Av Orhan Pamuk
Gyldendal Norsk Forlag, 2005 (456 sider)

Dette er mitt første møte med romanforfatteren Orhan Pamuk. Jeg leste for noen uker siden hans essaysamling ”Andre farger”, en bok som gjorde meg lysten på å lese mer av denne tyrkiske nobelprisforfatteren, og jeg gikk løs på romanen ”Snø” med store forventninger.

Kort fortalt handler ”Snø” om forfatteren Ka, som etter flere år i Tyskland reiser hjem til sin mors begravelse. Mens han er i Istanbul blir han oppmerksom på et fenomen som skjer i en liten by som heter Kars, nær grensen til Russland. Flere unge jenter har begått selvmord i protest mot at de nektes å bruke skaut (eller hijab) på skolen. Ka får i oppdrag av en hovedstadsavis å reise til den lille byen for å skrive en reportasje om disse jentene, og romanen skildrer hans reise dit og det denne reportasjeturen fører med seg.

Det er på mange måter en eksotisk virkelighet som skildres. Menneskene i den lille tyrkiske provinsbyen lever i spenningen mellom den tradisjonelle, religiøse livsførselen og det sekulære, moderne levesettet. Tyrkias ”landsfar” Kemal Atatürk var sekularist, hans visjon var å skille stat og religion, og siden skautet ble, og fremdeles blir, oppfattet som et symbol for islamistene, er hodeplagget forbudt i skolen.

Forfatteren og journalisten Ka er selv en sekularist som beundrer Vesten og ønsker at Tyrkia skal strekke seg mot Europa. Islamisme og konservativ tenkning er fienden. Det er lett å se at Ka forfekter Orhan Pamuks egne meninger, og at denne romanen har politisk kraft i Tyrkia er det ikke tvil om. Romanen skildrer den strøm av politiske og religiøse krefter som finnes i dette tidligere imperiet, og som fremdeles støter mot hverandre. Her kjemper moderniseringstilhengere, de militære, islamister, politiske venstregrupperinger, kurdiske separatister og flere minoriteter en konstant kamp om hegemoniet.

Pamuk har selvsagt plassert en kjærlighetshistorie inn i denne historien. I et overraskende, fortellerteknisk grep tar forfatteren også livet av hovedpersonen vel halvveis i boken, og historien fortelles derfor av hans venn (som faktisk heter Orhan).

”Snø” ble en spennende leseropplevelse, men jeg synes romanen er for lang. Noen liker å lese lange romaner, men etter min oppfatning hadde det ikke forringet boken om den hadde vært 100 sider kortere. Uansett gir romanen innsikt i et landskap de færreste nordmenn er fortrolige med.

På vegne av venner

”På vegne av venner”
Av Kristopher Schau
Essay. Forlaget Oktober, 2009 (92 sider)

Kristopher Schau er en tusenkunstner. Han er kjent fra musikkscenen i en mengde rare konstellasjoner, han har vært hovedperson i flere tv-produksjoner, han har jobbet i diverse radiokanaler. Han er kjent for å teste grenser, utfordre, provosere. Kristopher Schau har mange baller i luften, han gir alt, prøver og feiler (noen ganger).

Det er ikke selvsagt at han også skal skrive et essay om kommunale begravelser i Oslo vinteren og våren 2009. Men det har han altså gjort, og det med stor suksess! Eksemplaret jeg kjøpte av denne boken tilhører 8. – åttende – opplag! Mot alle odds, vil jeg hevde.

Det viser seg at bak den fremfusende, til tider rabiate skikkelsen Kristopher Schau finnes det en skikkelig humanist, et varmt medmenneske. Medmennesket Schau har empati. Han har spesielt stor empati med de 60-70 ensomme, døde sjeler som hvert år begraves på Oslo kommunes regning. Dette er ”de usynlige” blant oss (det kan være din nabo), de som ikke har familie, venner eller nettverk, og som derfor dør alene. Og som begraves mutters alene.

Kristopher Schau bestemmer seg for å møte i begravelsen til disse ensomste av de ensomme, slik at i hvert fall en tilhører hører prestens siste ord. Essayet skildrer de kalde månedene da Kristopher Schau møter i disse begravelsene, ofte som den eneste fremmøtte. Det er et sært oppdrag, men det er en tankevekkende og på sett og vis medrivende tekst Schau har skrevet.

Essay? Tja. Kanskje i mangel på en bedre betegnelse. Det er kjapt lest, men det er en liten bok som gjør inntrykk.

Andre farger

”Andre farger”
Utvalgte essays og en novelle
Av Orhan Pamuk
Gyldendal Norsk Forlag 2009 (460 sider)

Hva får et menneske til å søke ensomheten, trekke seg bort fra andre mennesker, og tilbringe 10 timer i døgnet i 30 år alene med penn og papir? Dette spørsmålet er en gjenganger i flere essays av den tyrkiske nobelprisvinneren Orhan Pamuk. Det lå ikke i kortene at Pamuk skulle velge forfatteryrket. Tvert imot. Hans familie er full av arkitekter. Det var også denne veien Orhan Pamuk begynte på, men etter 3 år med studier hoppet han av for å bli forfatter på heltid. Et i utgangspunktet elendig karrierevalg i et land hvor den vestlige romankunsten har skrinne kår.

Men Orhan Pamuk valgte altså en usikker vei som romanforfatter fremfor en innbringende karriere som arkitekt. Fra sitt hjem i den øvre middelklassen i Istanbul hadde den unge Orhan Pamuk tilgang til hele den vestlige litterære kanon, i tillegg til den østlige. Den liberale, europeisk orienterte tilnærmingen gjorde Orhan Pamuk til en outsider. Men det var en rolle han trivdes i, og som han fremdeles trives i. Etter hvert som hans romaner ble oversatt til en rekke språk og han vant internasjonal berømmelse ble han også en nasjonal betydelighet. I et intervju med en sveitsisk avis i 2005 omtalte han drapene på en million armenere utført av tyrkerne i 1915. Dette førte til at han ble lagt for hat av tyrkiske nasjonalister og ble trukket for retten av den tyrkiske staten. Men Orhan Pamuk ble frifunnet, selv om han hadde våget å ta opp et politisk tabuemne.

”Andre farger” inneholder mange selvbiografiske essay, et langt intervju fra Paris Review, og en novelle, ikke tidligere publisert, som også virker å være svært selvbiografisk. Alt dette gir leseren mye kunnskap om mennesket Orhan Pamuk, og det miljøet som fostret denne nobelprisforfatteren. Han fikk verdens gjeveste litterære pris i 2006, og selve nobelforedraget avslutter dette utvalget.

Jeg har ikke lest noe av Orhan Pamuk fra før, men romanen ”Snø” fra 2005 ligger på vent. Den ser jeg frem til å lese.

Fiolinane

”Fiolinane”
Av Jan Roar Leikvoll
Det Norske Samlaget, 2010 (175 sider)

Dette er Leikvolls andre roman. ”Eit vintereventyr” (2008) la handlingen til en konsentrasjonsleir. ”Fiolinane” utspiller seg i et landskap etter en ikke nærmere beskrevet katastrofe, der familien vi følger kjemper for å overleve. Det er altså ikke noe videre lystige tema Leikvoll velger å skrive om. Men han blir satt pris på, forrige uke fikk han for eksempel Bjørnsonstipendet. Kritikkene av de to romanene hans er til dels overstrømmende. Denne leseren ble ikke så begeistret.

Hovedpersonen i ”Fiolinane” befinner seg i en postapokalyptisk verden, der menneskeheten nærmest er tilbake på steinaldernivå. Det er rått og nådeløst. Hovedpersonen har en storesøster som dør i starten av boka, og en lillesøster som dør på slutten. Og så er det far, mor og bestefar. Familien bor i skur. Det er en kamp for å overleve. Materielt befinner de seg på minimumsnivå, i tillegg er all humanisme også gått til grunne. Det er svært sterke scener i denne boka, med incest og kannibalsime.

Jeg kom liksom aldri helt inn i fortellingen, om det er språket eller den groteske historien som hindret meg i å bli fengslet er ikke godt å si. Under lesingen tenkte jeg av og til på Olav Kristiseters roman ”Blodlenka”. Den var også mørk og grotesk, men i motsetning til Leikvolls roman hadde den humor i alt det groteske. I denne roman er det bare grotesker. Hva er egentlig hensikten? ”Fiolinane” ga meg dessverre ikke så mye.

Fra konseptene

”Fra konseptene”
Utvalgte tekster 1990 - 2008
Av Odd W. Suren
Aschehoug, 2009 (261 sider)

Som undertittelen tilsier er dette et lite utvalg av artikler, anmeldelser, essays og lignende som Odd W. Suren har hatt på trykk i diverse aviser og tidsskrift. Suren er en svært aktiv sakprosaskribent, som oppgir å ha hatt på trykk mer enn 1000 betalte tekster, i tillegg til sin skjønnlitterære produksjon som omfatter 12 bøker – 6 novellesamlinger, 5 romaner og en essaysamling. Romanen ”For hva det er verdt” som utkom i 2010 har jeg omtalt her. Omfanget av takstproduksjon må altså sies å være imponerende.

Her finner jeg også årsaken til at jeg hele tiden har trodd at Suren er nynorskforfatter: Det viser seg at Suren likegodt skriver på begge målføre, alt ettersom hvilket medium han opptrer i. I denne tekstsamlingen er det derfor en blanding av artikler på bokmål og nynorsk. Artiklene har stått på trykk i så forskjellige trykksaker som lokalavisen Strilen, Dag og Tid, tidsskriftet Vagant og det politisk korrekte, erotiske magasinet Cupido! Men her er også foredrag holdt på Skrivekunstakademiet i Bergen og tidligere upubliserte artikler. Alt i alt en artikkelsamling som spenner over mange år og en mangslungen variasjon av tema.

Selvfølgelig skriver en forfatter som Suren om andre forfattere. Jon Fosse, Thure Erik Lund og Ole Robert Sunde er bare 3 av de norske som får surensk behandling. Selv satte jeg særlig pris på noen av de senere års tekster, bl.a. en upublisert artikkel kalt ”Uetterrettlighetens forrang”, der Suren går i strupen på kvasikunnskap som man daglig møter, udokumenterte påstander som ser ut til å overleve, til tross for at vi liker å betrakte vår egen samtid som opplyst. Dette temaet er tydeligvis noe Suren er opptatt av, for han følger opp denne artikkelen med et par andre om det samme tema. Morsomt og tankevekkende!

Boka avsluttes med et etterord skrevet av Agnes Ravatn, som befinner seg litt i det samme litterære landskap som Suren: I det folkelighumoristiske, selvgransende, lærde, ja, til tider nesten aristokratisk opphøyde. En blanding av det høyverdige og det lavkulturelle – i dette spennet finner du Odd Wilhelm Surens tekster.

En ettermiddag om høsten

”En ettermiddag om høsten”
Av Mirjam Kristensen
Forlaget Oktober, 2006 (218 sider)

Mirjam Kristensen (født i 1978) har gitt ut 4 romaner siden 2000. Hun har fått gode kritikker for alle og er også rikt priset: Tarjei Vesaas debutantpris, Sørlandets Litteraturpris og Amalie Skramprisen har hun innkassert hittil.

Det er altså en forfatter i norgeseliten jeg gir meg i kast med når jeg starter lesingen av ”En ettermiddag om høsten” fra 2006, mitt første møte med denne forfatteren. Scenen er New York og hovedpersonen er Rakel, som sammen med sin mann Hans Olav, er i storbyen på ferie. Romanen åpner med at de to kommer bort ifra hverandre på Metropolitan Museum. Det er Rakel som forteller historien i jeg-form, og gjennom hele romanen følger vi jakten på Hans Olav og lurer på hva som har hendt med ham. Hvorfor har han forsvunnet? Har han blitt utsatt for en ulykke, noe kriminelt, eller har han forduftet av fri vilje?

Det kunne ha vært et plott velegnet for en kriminalroman, men det eventuelle kriminelle elementet er ikke det Kristensen dyrker her. Hele romanen kretser rundt Rakels tanker og opplevelser rundt forsvinningen, i et språk som er enkelt, rent og til tider ganske repeterende. Det er ingen handlingsmettet roman dette, men Kristensen er likevel flink til å porsjonere ut hendelser som gjør at historien går fremover slik at leseren holder på interessen.

Kristensen har altså et distinkt fortellergrep, og det er dette som gjør at en roman som kanskje vil oppfattes som litt stillestående og langsom av enkelte, likevel klarer å holde på min interesse gjennom de vel 200 sidene. Likevel kunne jeg kanskje ha ønsket meg litt mer … action? Jeg forstår at Kristensen er en type forfatter som prises av kritikerne, for hun er utvilsomt dyktig til å bruke de rette virkemidlene og holde en tydelig fortellertone hele veien, men jeg savner likevel litt spenst og ”galskap”. Av og til føles ”En ettermiddag om høsten” som en skriveøvelse, flinkt, oppskriftsmessig, forbilledlig på sitt vis, men ikke som en særlig viktig bok.

Usynlig

”Usynlig”
Av Paul Auster, oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
Aschehoug, 2010 (223 sider)

Jeg har lest det meste av Paul Auster, ja, det står ikke til å nekte for at Auster har vært en av mine absolutte favoritter i mange år. Likevel må jeg innrømme at jeg ikke har startet på en ny Austerbok med like store forventninger de siste åra. Romanene har ofte begynt bra, men et sted på veien har han liksom mistet litt av grepet. Forfatterskapet har nok vært nede i en bølgedal, men med ”Mann i mørket” fra 2009 var han tilbake med en gjennomført og original roman. Klarer han å følge opp den gode trenden med ”Usynlig”?

Hva er det som fascinerer meg med Paul Auster? For min del vil jeg si at det ligger mye i det fortellertekniske. Auster har ofte en eller flere vrier på lur, det er gjerne flere lag i teksten. Det er noe umiskjennelig austersk over skrivemåten, noe med teksten som gir den en særegen signatur. Denne signaturen er svært merkbar i ”Usynlig”.

Historien begynner i 1967 og føres frem til våre dager. Den unge litteraturstudenten Adam Walker får tilbud om å bli redaktør for et nytt tidsskrift. Den mystiske litteraturprofessoren Rudolf Born tilbyr seg å finansiere hele kalaset, det virker nesten for godt til å være sant. Og så er det Borns unge, franske venninne Margot … er hennes invitasjon til å ta feil av? Intrigen tar kriminalromanens vending da Adam Walker blir øyevitne til et drap. Men selvsagt er det ingen tradisjonell kriminalroman Auster har skrevet denne gangen heller.

Igjen tar Paul Auster flere fortellertekniske grep som gjør at leseren suges inn i historien. Her vil man gjenkjenne mange kjente tema fra Paul Austers forfatterskap: Spørsmål om skiftende identiteter, følelsen av å befinne seg i en illusjon og å miste grepet i sitt eget liv. Det er definitivt austersk, og han klarer å holde tonen helt til siste side. For Paul Austers mange lesere er altså dette en bok som trygt kan anbefales. Det er heller ingen dum bok å starte med for den som ennå ikke har lest noe av Paul Auster, du kan lett bli hektet.

Livet! Litteraturen!

”Livet! Litteraturen!”
56 forsøk og forslag. Kritikk 2006 – 2009.
Av Tor Eystein Øverås
Gyldendal, 2009 (312 sider)

Tor Eystein Øverås er selv forfatter, men har nok først og fremst markert seg som litteraturkritiker. Han har vært redaktør i Vinduet, og de siste årene har han vært litteraturanmelder i Klassekampen og Morgenbladet. Øverås fikk prisen som Årets Litteraturkritiker i 2010. De 56 artiklene i denne boken er i all hovedsak hentet fra nevnte Klassekampen og Morgenbladet.

Øverås startet som kritiker i Morgenbladet i 2005, med særlig ansvar for oversatt prosa. Så er da også de fleste bøker/forfattere som omtales i denne samlingen oversatte forfattere. Mange fra våre nordiske naboland, men her er også mange artikler om de store navn i verdenslitteraturen: Som Orhan Pamuk (”Bekjennelse: Jeg har aldri klart å lese ferdig en Orhan Pamuk-roman”), J. M. Coetzee, Virginia Woolf, Richard Yates og Thomas Mann, bare for å nevne et lite utvalg.

Hva kan du som leser vente å finne i en slik artikkelsamling? Jo, innsikt i forfatterskap, nye tips til videre lesning, kvalifisert kritikk av viktig litteratur. I tillegg kan en leser som selv ønsker å skrive litteraturkritikk/-essays helt sikkert lære mye om hvordan dette kan gjøres på en forbilledlig måte, å lese denne samlingen i sin helhet kan fungere som rene læreboka i så henseende!

Øverås er flink til å trekke inn personlige refleksjoner i sin kritikk, men uten å gå i den fellen at han setter objektet (boken) i skyggen. Artiklene er preget av et bredt referanseregister, det er mye kunnskap å hente her. Det er også leseglede og en ”sult” etter å forstå og utforske nye forfatterskap og emner. Som leser av Tor Eystein Øverås ”Livet! Litteraturen!” føler jeg meg rett og slett beriket, og også litt begeistret!

For hva det er verdt

”For hva det er verdt”
Av Odd W. Suren
Aschehoug, 2010 (234 sider)

Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Odd W. Suren. Han er en etablert og kritikerrost forfatter, men ingen bestselger. Er det derfor han ikke har nådd frem til meg før nå? Siden debuten i 1985 har han gitt ut 12 bøker – 6 novellesamlinger, 5 romaner og en essaysamling. ”For hva det er verdt” er en roman som utkom i fjor, og enda engang fikk Suren strålende kritikker, men altså ikke så stor oppmerksomhet fra det lesende publikum.

Av en eller annen grunn har jeg innbilt meg at Odd W. Suren er en nynorskforfatter! Kanskje fordi han bor i Austerheim i Nord-Hordaland? I alle fall er det feil, Suren skriver på bokmål (så er han da også født i Oslo).

”For hva det er verdt” er en karakterdrevet roman der jeg-fortelleren Jan Olav Valen Grinde, i noe som i perioder likner dagboknedtegnelser, langsomt og underfundig forteller om en middelaldrende, ganske ensom manns trauste dagligliv en plass ute i distriktet (som likner mistenkelig på ei bygd i Nord-Hordaland). Fortelleren lever et heller stillestående liv, og livnærer seg på arv og på å leie ut 30 mål jord til parsellhagedyrkere. Hans ”omgangskrets” er de nærmeste naboene, som han har et anstrengt forhold til. Mye tid går med til funderinger rundt disse og hva de bedriver. Valen Grinde (på folkemunne ondskapsfullt nok kalt Grindhvalen) skrev et leserinnlegg i lokalavisen for 25 år siden, dette innlegget gjorde ham upopulær og han regner det som sikkert at det ikke er glemt ennå!

Surens siste roman er en bok som vokser jo mer du leser. Et godt stykke ut i historien (midtveis) blir vi introdusert for Annbjørg Karlsbrua. Hun er hovedfagsstudent og vil skrive sin hovedoppgave om parselldyrkerne. Hun ankommer med campingvogn og installerer seg nederst i parsellhagen som en observatør med pc og notathefter. Vår mann – Grindhvalen – blir snart fascinert og varme følelser oppstår. Fra dette tidspunkt begynner ting å skje i det ellers så stillestående dagliglivet, og overraskelsene står for tur.

Forlaget omtaler Odd W. Suren også som humorist. Og humor er det så visst her, men mer underfundighet og humring enn det er gapskratt. Det setter jeg pris på. Suren pensler ut noen litt merkelige karakterer, men ikke mer merkelige enn at vi tror på dem. De er menneskelige i alle sine særegenheter, det er personer som du kan regne med å treffe på rundt neste sving. Det er glimrende observert og utpenslet.

Da de 234 sidene var ferdiglest må jeg innrømme at jeg leste om igjen de første sidene på nytt, jeg ville liksom ha mer. Det må vel være et kvalitetstegn?

Frihet

Frihet
av Jonathan Franzen, oversatt av Monica Carlsen
Cappelen Damm AS, 2010 (574 sider)

”President Obama kunne ikke få den fort nok. Kritikere over hele verden er i ekstase. Jonathan Franzens Frihet er en mesterlig fortelling om en moderne families vekst og fall.”
(sakset fra Bokklubben)

For sikkerhets skyld har forlaget Cappelen Damm med rimelig store skrifttyper på smussomslaget trykket følgende sitat av Dagens Næringslivs anmelder Ane Farsethås: ”Et mesterverk”, sikkert for at leseren ikke skal være i tvil om hvilket betydelig litterært verk vi her holder i hånden.

Glem det! Denne romanen er nemlig en skikkelig skuffelse som ikke fortjener den internasjonale oppmerksomheten den er blitt tildelt.

Jonathan Franzens forrige store roman Korrigeringer (på norsk i 2002) var en intrikat komponert familiehistorie som maktet å si noe vesentlig både om samfunnet og om individets daglige kamp og streben. Var Franzen en forfatter som kunne ta opp arven og spille en fremtidig rolle i amerikansk litteratur lik det en kjempe som Philip Roth har gjort i et par mannsaldre? Nei, definitivt ikke, om vi legger Frihet til grunn som en målestokk.

Frihet er en roman som breier seg over 573 sider. Omfangsrikt må det selvsagt være, dette skal jo være en stor roman, dessverre er dette ofte synonymt med mursteinstykke bøker, særlig av den amerikanske typen. Problemet med Frihet er at hovedpersonene Patty og Walter Berglund, og Walters skolekamerat – rockeren Rickard Katz, fremstår som så uinteressante personer, plaget av trivielle problemer. Historien er rett og slett ikke interessant nok, og etter relativt kort tid blir det et spørsmål om du skal legge fra deg boken, eller lese videre i håp om at Franzen skal gjøre noen interessante grep. Det gjør forfatteren ikke. I stedet lider vi oss gjennom noen hundre sider triviell litteratur – en slags trekanthistorie, svært forutsigbar og trøttende. At språket fremstår som flatt kan selvsagt skyldes oversettelsen, men jeg mistenker rett og slett at resultatet skyldes at forfatteren har brukt 7-8 år av sitt liv på å slite frem denne oppfølgeren til Korrigeringer. Denne boka mangler definitivt overskudd, driv og spenst!

La deg derfor ikke lure av at boka markedsføres tungt over hele verden og at du sannsynligvis finner stabler av den uansett hvilket land du kommer til. Dette er ikke et mesterverk!