Slutten for det røde mennesket

”Slutten for det røde mennesket. Tiden second hand”
Av Svetlana Aleksijevitsj, oversatt av Dagfinn Foldøy

Kagge Forlag, 2015 (581 sider)

Denne hviterussiske forfatteren fikk Nobelprisen i fjor, noe som var et brudd med tidligere tildelinger, i og med at Svetlana Aleksijevitsj ikke skriver verken dikt, noveller eller romaner, altså ikke skjønnlitteratur, men dokumentariske bøker. På norsk har det hittil kommet 5, hvor alle baserer seg på intervjuer som forfatteren (eller journalisten) har hatt med et stort antall mennesker involvert i de sakene hun tar opp.

Dette er førstehånds kilder, muntlige overleveringer, opplevelsene til de som faktisk var til stede når det skjedde. Det spesielle med Aleksijevitsj’ tilnærming er at hun i svært liten grad kommer med egne kommentarer i bøkene, stort sett er det intervjuobjektene som taler direkte til oss, uten avbrudd eller forklaringer fra forfatterens side. Svetlana Aleksijevitsj presenterer et stort antall stemmer som snakker direkte til oss fra ulike innfallsvinkler og ståsted, og effekten er rett og slett slående sterk.

I ”Slutten for det røde mennesket” er det selve Sovjetimperiet og det store, kommunistiske prosjektet som er tema. Da Sovjetunionen ble avviklet i 1991 hadde menneskene i dette enorme landet (som i dag er splittet opp i en mengde selvstendige stater) alle sammen, siden revolusjonen i 1917, deltatt i et historisk ”eksperiment”. Ikke bare et radikalt nytt samfunnssystem ble skapt, men også (i hvert fall indirekte) en ny mennesketype – ”sovjetmennesket” skulle stå frem, et menneske som levde for fellesskapet, og ikke for privat vinning. Slik var teorien.

I denne boken treffer vi altså et bredt utvalg mennesker som alle har gjort seg sine egne erfaringer med livet i Sovjetunionen, og i det nye Russland som steg frem etter 1991, eller i de nye statene som oppsto som en følge av Sovjetunionens kollaps. Mange stemmer snakker til oss, og innfallsvinklene er vidt forskjellige. Det er en årsak til at boken føles usedvanlig rik og opplysende. Leseren blir rett og slett tatt med bak de historiske hendelsene, som vi mer eller mindre alle kjenner til fra historien, fra bøker, fra avisene, fra tv og filmer. Det er sovjetmenneskene selv som snakker til oss, nært og personlig. Sånn sett er dette et opplysningsprosjekt til å bli klokere av.

Her er folk som helt og fullt forsvarer sovjetstaten og partiet, som savner Stalintiden, og som bare har forakt og fortvilelse til overs for situasjonen i det nye Russland. Samtidig får vi mange historier fra ofrene for Stalins utrenskninger, med de mest groteske beskrivelser fra livet i leirene i Sibir. Så har vi alle de etniske gruppene, som levde i en tvungen harmoni under Sovjettiden, men som opplevde at klimaet snudde fra en dag til den neste da Sovjet kollapset, og grove overgrep og etnisk rensing inntraff etter 1991.

Russland på 1990-tallet var bandittenes og tyvenes (oligarkenes) tiår, da folk med innflytelse plyndret fellesverdiene og ble dollarmilliardærer over natten. For den vanlige sovjetborger betydde det katastrofe, sikkerhetsnettet forsvant, og kriminelle herjet. Drømmen om et vestlig demokrati (om den noensinne hadde eksistert) forsvant fort. Den mentale snuoperasjonen var dramatisk, sovjetiske verdier ble null verdt, en rå kapitalisme rådde grunnen, noe de fleste var totalt uforberedt på. Dette kan forklare hvorfor Putin i dag er veldig populær, han anses rett og slett som en sterk leder som har klart å skape ny orden i det kaoset som Sovjets fall resulterte i.

Boken klarer å skildre livet i dette store imperiet på en måte som neppe har vært gjort tidligere. Du kommer for eksempel veldig nær det alkoholmisbruket og den utstrakte familievolden som mange lever under. Forskjellen på sentrum og periferi og den sterke posisjonen som kulturlivet hadde i Sovjet, er andre sider som Aleksijevitsj behandler.

”Slutten for det røde mennesket” gjør sterkt inntrykk og er svært opplysende.

Det kommunistiske partis manifest

”Det kommunistiske partis manifest”
Av Karl Marx & Friedrich Engels, oversatt av Leif Høghaug

Sentralkomitéen, 2016 (70 sider)

Første gang utgitt i 1848 er dette det mest berømte og mest leste sosialistiske skrift i historien. ”Manifestet” har vært oversatt til norsk flere ganger, også til nynorsk, men årets utgivelse er litt spesiell. Mest kjent er vel skriftet som ”Det kommunistiske manifest”, men en korrekt gjengivelse av tittelen er altså ”Det kommunistiske partis manifest”.

Utgitt av ”Sentralkomitéen” kan det virke som om skriftet er gitt ut av et kommunistisk parti. Det er det ikke. Det er ”et forfatter- og kritikerkollektiv” som står bak. Utgivelsen skiller seg også ut med et påkostet omslag, utført i rødt bomullslerret, med innlagt glitter! Den lille boken er et blikkfang i bokhandelen. I følge oversetteren er omslaget ”en kritisk og humoristisk kommentar til varefetisjismen”, for å bruke et uttrykk fra Marx.

Denne oversettelsen inneholder bare originalteksten fra 1848. Ikke forordene, fotnotene og tilleggene fra Marx og Engels i senere utgaver. Det er heller ingen kommentarer fra oversetteren som kan sette skriftet inn i en historisk sammenheng. Teksten er ren, den må leses om den står og leseren må reflektere selv. Attpåtil har oversetteren etterstrebet å holde seg så nær opp til originalteksten (skrevet på tysk) som overhode mulig. Derfor bruker for eksempel Høghaug benevnelsen bourgeoisiet og ikke borgerskapet. Oversettelsen er ellers holdt i et gjennomført riksmål, også dette ganske forskjellig fra tidligere norske utgaver.

De fleste vil gjenkjenne mange formuleringer fra ”manifestet”, som: «Historien om alle samfunn frem til i dag, er historien om klassekamper.» «En epokes herskende ideer har alltid vært den herskende klassens ideer.» «Proletarene har ingenting annet å tape enn sine lenker. De har en verden å vinne.» ”Proletarer i alle land, foren dere.”

Rent ”dramaturgisk” er ”manifestet” delt inn i fire kapitler:
1. Bourgeois og proletar 2. Proletarer og kommunister 3. Sosialistisk og kommunistisk litteratur 4. Kommunistenes standpunkt til de forskjellige opposisjonspartiene

I første kapittel beskrives kapitalismens start, før det gis en analyse av de innebygde motsetningene, som vil føre til at systemet blir styrtet av den nye klassen, den moderne arbeiderklassen eller proletariatet. Kapittel 2 behandler strategiske problemer som kommunistene står overfor, forhold til resten av arbeiderklassen, og deres rolle i klassekampen. Her tar forfatterne også opp de viktigste sider ved den sosialistiske revolusjon, og de grunnleggende ved fremtidens klasseløse samfunn. Kapittel 3 gir en kritisk gjenomgang av de før-marxistiske sosialistiske teoriene, for eksempel Robert Owens, som håpet å kunne overtale den herskende klassen til å gi fra seg makten. Siste kapittel er en kort notis om taktikken som burde brukes i de kommende revolusjonære opprørene i 1848.

At ”Det kommunistiske partis manifest” utgis på nytt i ”verdens rikeste land” i 2016 må jo bare bety at Marx & Engels for 168 år siden både var usedvanlig klarsynte og fremsynte. For den som tviler: Antallet proletarer (tallet på lønnsarbeidere) har aldri vært større på verdensbasis enn det er i dag. Det har heller ikke ulikheten mellom den store andel fattige og den rikeste prosenten, som nå kontrollerer halvparten av all rikdom i verden.