1983

”1983”

Av Jonny Halberg

Kolon Forlag, 2012 (213 sider)

Dette er Jonny Halbergs utgivelse nr. 13 siden debuten i 1989, der romaner, novellesamlinger og to filmmanus står på cv’en. Tidligere har jeg bare lest en bok av Halberg, den prisbelønnede romanen ”Flommen” fra 2000, en bok som sikret forfatteren både Kritikerprisen og P2-lytternes romanpris.

”1983” virket i utgangspunktet som en spennende bok. Litt fordi den inneholder en historie som denne bloggeren lett kan kjenne seg igjen i. Hovedpersonen Robert Isaksen går siste året på videregående skole i en norsk småby (Lillehammer). Han regner seg som en outsider i miljøet, noe som ikke skal så mye til tidlig på 1980-tallet: Han er opptatt av musikk av den alternative sorten (type postpunk), han leser bøker som ikke akkurat topper bestselgerlistene, og han vil gjerne skille seg ut fra hopen ved å kle seg annerledes. Han bor sammen med faren, som er yrkesmilitær, og opprøret/frigjøringen består derfor også i å nekte militærtjeneste. Roberts mål er å komme seg vekk fra småbyen, flytte til Oslo og bli forfatter, og der vanke på de kule utestedene sammen med de forfatterne og hippe musikerne han ser opp til.

Dette er en ganske rett frem fortalt historie, der språket er lettfattelig og glir relativt motstandsløst fremover. Synd å si det, men jeg synes Jonny Halberg gjør det for enkelt. Det ligger en del konfliktstoff og potensielt traumatiske opplevelser i Roberts oppvekst. Moren forsvant, og forholdet til faren er anstrengt. Faren er selvsagt av den autoritære, ganske tause typen. Som leser er det jo meningen at vi skal få sympati for Robert, men hovedpersonen er en type som det egentlig ikke er så lett å like. Robert er like mye posør og bløffmaker som han er søkende kunstnerspire.

Gjennom hele romanen drysser Jonny Halberg kulturelle referanser over teksten, og mange forfattere/musikere, som i dag sikkert tilhører Halbergs bekjentskapskrets, får sine ”gjesteopptredener”. Dette er sikkert gjort for å speile det (alternativt)kulturelle klimaet i 1983, men det kan også virke litt billig og utenpåklistret. ”1983” levde rett og slett ikke opp til forventningene.

Gå

”Gå”

Av Thomas Bernhard, oversatt av Monica Aasprong

Spartacus Forlag A/S, 2003 (120 sider)

Denne kortromanen ble utgitt allerede i 1971 og er et av Bernhards tidlige arbeider. ”Gå” er oversatt av Monica Aasprong, en oppgave hun startet med på eget initiativ da hun var litteraturstudent, uten å ha et forlag som oppdragsgiver (dette i følge Monica Aasprongs essay i Bokvennen nr. 2 2011). Flere år senere ble boken gitt ut av Spartacus, og ikke på Gyldendal, der Sverre Dahl allerede hadde gjort en kjempejobb med å oversette Bernhards bøker.

”Gå” er en relativt kort, men språklig krevende tekst, insisterende og filosofisk, men definitivt ikke uten humor. Boken er en eneste lang tekststrøm, uten avsnitt eller kapitler, ja, nesten uten et sted der leseren naturlig kan trekke pusten. Slik sett er dette kompromissløs litteratur. Her er det enten snakk om å gli inn i dette underlige, repeterende, kvernende universet, eller raskt å falle fra, ut, av … Ingen naturlig bok å velge for den som ikke kjenner Thomas Bernhard fra før. Likevel er den umiskjennelig bernhardsk og for så vidt en arketypisk for forfatterskapet. Bernhard drar resonnementer og observasjoner ut i ytterligheter, til leserens begeistring … eller fortvilelse.

De som kjenner Thomas Bernhard fra før vil derfor ha glede av ”Gå”. Det tjener Aasprong oversettelse til ære at denne kompliserte teksten så absolutt kan hevde seg mot Sverre Dahls glimrende arbeider.