Av
Kjartan Fløgstad
Gyldendal
Norsk Forlag AS, 2016 (336 sider)
Kjartan Fløgstad har skapt forargelse og høy debattemperatur med sin siste
essaysamling. Her angriper han et akademisk miljø knyttet til Universitetet i
Oslo, helt konkret ”Nettverk for studier i totalitære regime- og tankeformer”
(NEST).* Dette miljøet frontes av samfunnsforskere som Bernt Hagtvet, Øystein
Sørensen og Nina Witoszek, og opptrer i følge Fløgstad som et ”tankepoliti”.
Sammen med høyreorienterte ”tenketanker” som Civita leder de an i et ideologisk
felttog, der de kort fortalt fremstiller kommunisme og nazisme som to alen av
samme stykke; totalitære ideologier som nærmest er åndelige tvillinger.
I den nye
boken vil Kjartan Fløgstad ”gå den liberale vestlege sjølvforståinga nærmare
etter i saumane.” Bl.a. mener Fløgstad å kunne påvise at filosofen Hannah
Arendt forståelse av nazismen, slik den skildres i boken ”Eichmann i
Jerusalem”, er foreldet. Dette rammer særlig nevnte Hagtvet, som har bygget
nærmest hele sin forståelse av nazismen på hennes arbeider. Gjennom det som for
denne anmelderen fremstår som et solid kildegrunnlag, viser Fløgstad at
nazismen og fascismen ikke var et pøbelvelde drevet frem av de
underprivilegerte, men tvert imot et eliteprosjekt. Fascismens suksess kan
forklares ved at den ble adoptert og omfavnet av de ledende klassene, mens
sosialismens og kommunismens oppslutning hadde helt andre røtter. Hagtvet har
for øvrig nektet å møte Fløgstad i åpen debatt, siden han betrakter ham som en
”klovn.” Fløgstad kaller Hagtvet for feig. Slik er debattklimaet i 2016.
Men mer
om innholdet. Fløgstad kaller 1900-tallet for ”arbeiderklassens hundreår”, en
periode der den organiserte arbeiderklassen vant mange store seiere. På sett og
vis maktet arbeiderbevegelsen å temme kapitalismen, og skapte egalitære samfunn
aldri tidligere sett i historien. Men nå er historiske seiere i ferd med å gå
tapt, arbeiderbevegelsen er på vikende front, og de kreftene som klarte å temme
kapitalismen er kraftig svekket. Samtidig foregår det altså en storstilt
omskriving av historien. Ledende intellektuelle fører an i en demonisering av
arbeiderklassen og av den bevegelsen som så drastisk bedret levekårene for
millioner av mennesker.
Årets bok
fra Fløgstad må sees som en direkte oppfølger til hans tre siste romaner. Ja, ”Etter i saumane” er nærmest for et
kildegrunnlag å regne. ”Grense Jakobselv”
fra 2009 handlet om det store sivilisasjonssammenbruddet i Europa mellom 1933
og 1945, og de politiske senskadene som fulgte. I ”Nordauspassasjen” fra 2012 fremskrev han en del økonomiske og
politiske trender og tegnet opp en dystopi i nær fremtid. Han skildret en
pervertert rovkapitalisme, der de politiske makthaverne er så sauset inn i
kriminelle nettverk at det ikke er mulig å se forskjell på lovgiver og
lovbryter. Etter ”The Panama Papers” virker jo dette nærmest som profetiske
visjoner. I ”Magdalenafjorden” fra
2014 var handlingen lagt til perioden mellom 1930 og 1970, og av de mange tema
han behandlet var koblingen mellom modernismen i kunsten og den fascistiske
bevegelsen. Alle tre romanene spenner opp et imponerende bredt lerret og
fremstår som ambisiøse, litterære prosjekter en nobelpriskandidat verdig.
Fløgstad sier
selv at hans perspektiv i stor grad springer ut av hans egen klassetilhørighet.
Oppvokst i Sauda, og med sine første arbeidsår i industrien, jobbet han
deretter som sjømann. Selv om han senere studerte språk og litteratur ved
universitetet har han aldri glemt utgangspunktet sitt. Hans forsvar for
folkelig kultur vies stor plass i boken. Forsøket på å koble norsk folkemusikk
til nazismen, slik en utstilling på Valdres Folkemuseum i 2013 gjorde, vekker
Fløgstads raseri. Han dokumenterer her hvordan nazipropagandaen misbrukte norsk
folkekultur, helt konkret ved et møte mellom langeleikspilleren Ola Brenmo og
SS-lederen Heinrich Himler på Norsk Folkemuseum i 1941. Det var tvert imot den
klassiske kunstmusikken som var nazielitens foretrukne musikk, og utallige profilerte
navn herfra gjorde store karrierer både før og etter krigen.
Fløgstad
tok for øvrig et oppgjør med forsøket på å koble nynorskbevegelsen til nazismen
allerede i 2004, i pamfletten ”Brennbart”.
Også
innenfor de høyt utdannede elitene, i profesjoner som juss og medisin, var
oppslutningen om nazismen stor. Fløgstads kilder viser hvordan disse menneskene
stort sett fikk fortsette i sine posisjoner etter krigen. Ja, her er eksempler
på nazidommere som på 1930-tallet sendte kommunister i fengsler og konsentrasjonsleire,
og som etter krigen fortsatte sin dommergjerning ved å dømme de overlevende for
illegal politisk virksomhet en gang til! Krigsoppgjøret rammet bare et fåtall i
disse yrkesgruppene.
”Etter i saumane” er på mange måter et
kampskrift mot det vi kan kalle nymccarthyismen, de politiske og kulturelle
angrepene på alt den sosialistiske arbeiderbevegelsen fikk til i forrige
århundre.
* Det
akademiske miljøet ved UIO som Fløgstad angriper heter i dag ”Nettverk for
studier av totalitarisme og demokrati” (NEST)