”Jeg blir her i solskinn og i
skygge”
Av Christian
Kracht, oversatt av Sverre Dahl
Pelikanen forlag, 2014 (154 sider)
Pelikanen forlag, 2014 (154 sider)
For en
tid tilbake leste jeg ”Imperium”, den
første romanen av sveitseren Christian Kracht som ble oversatt til norsk. Den
fortalte historien om en tysk naturist og vegetarianer som emigrerte til
Stillehavet for å danne en koloni av likesinnede på begynnelsen av 1900-tallet,
et slags før-hippiesamfunn av utopiske idealister. ”Imperium” var basert på ”en
sann historie”, en fantastisk roman fortalt i et overlegent språk.
Derfor er
det naturlig å ha store forventninger til denne roman nr. 2 på norsk. ”Jeg blir
her i solskinn og i skygge” er igjen en spenstig historie, denne gang med en
såkalt kontrafaktisk vri. Premisset
her er nemlig at Lenin, som en periode levde i eksil i Sveits, ikke reiste
tilbake til Russland og ledet revolusjonen i 1917, men at han derimot ledet den
sveitsiske revolusjonen. Slik ble Sveits et eget sovjet, og deretter har det
rast en krig i snart 100 år mot fasciststatene England og Tyskland.
I dette
geopolitiske fantasiscenarioet fortelles romanens historie av en partikommissær
fra Ny-Bern, av afrikansk herkomst. Sveits har nemlig hatt kolonier i Afrika,
og her har de rekruttert soldater og partilojale funksjonærer. Denne
partikommissæren får i oppdrag å spore opp en avhopper, og slik beveger vi oss
inn i den sveitsiske fjellheimen.
Romanen
beveger seg altså i et fantasifullt landskap, men samtidig som vi skal befinne
oss i våre dager er verden temmelig lik den verden som fantes for 100 år siden.
I alpene bomber for eksempel tyske luftskip. Det finnes få spor av moderne
teknologi, tydeligvis har den evige krigen som har rast siden starten av
1900-tallet satt sivilisasjonen kraftig tilbake. Krigen har også gjort at den
revolusjonære gløden fra Lenins dager nesten har dødd helt ut, det ligger en
eim av dessillusjon og galskap over alpelandet.
Igjen
viser Christian Kracht seg som en språklig sterk forfatter, hans distinkte
stemme er lett å kjenne igjen fra ”Imperium”. Men kanskje er de vel 150 sidene
litt for få til riktig å feste denne historien til min litterære hukommelse,
faktisk savner jeg tidvis litt mer kjøtt på beinet, litt mer kontekst til den
absurde historien som utspiller seg her.