mandag 20. januar 2020

First As Tragedy, Then As Farce


«First As Tragedy, Then As Farce»
av Slavoj Žižek
Verso 2009, 2018 (157 sider)

Provokatøren Slavoj Žižek holdt Holbergforelesningen ved Universitetet i Bergen i desember 2019 med foredraget «Why I Am Still A Communist». Lange køer utenfor, og full sal. Folk ble avvist i døren. Seansen bekreftet Žižeks posisjon som en «filosofiens Elvis», noe så sjeldent som en samtidig filosof som trekker store folkemengder.

At Žižek er elsket av mediene er lett å forstå, der han blander tilsynelatende tung filosofi med referanser til popkultur og dagsaktuelle politiske emner. Han er lett å sitere, og helt sikkert ikke tung å be om en journalist ringer for en kommentar.

Så da må jeg innrømme at det var dette Bergensbesøket som fikk meg til å lese denne boken, den første jeg leser av ham. Den er ti år gammel, men oppleves aktuell, all den tid den tar for seg mye av det tankegodset som lå til grunn for foredraget Žižek holdt i desember. Så skal det sies at Žižeks oppfatning av kommunisme, slik det også fremkommer av denne boken, ikke akkurat er i samsvar med den alminnelige oppfatning av innholdet. Žižek kobler kommunisme til det å kjempe for og forsvare «allmenninger», soner fritatt for kapitalistisk konkurranse eller eiendomsrett. Žižeks versjon av kommunisme minner mer om klassisk sosialdemokrati, enn om Stalinisme, for å si det sånn.

Tittelen henspiller selvsagt på et kjent Marx-sitat. «
Historien gjentar seg, første gang som tragedie, andre gang som farse.» (fra «Der achtzehnte Brumaire des Louis Bonaparte»,1852). Žižek tar utgangspunkt i 2000-tallets to store politiske hendelser: 11. september-angrepene 2001 og finanskrisen i 2007/2008, to begivenheter han mener setter det liberale demokratiet sjakk matt, og avslører dets sanne natur. Finanskrisen viste jo at systemet tilbyr sosialisme for finanssektoren (vanvittig store økonomiske «redningspakker»), mens folket ble kastet ut i den råeste form for kapitalisme («help yourself»).

Teksten hopper friskt mellom avsnitt som er rene politiske ytringer, via tyngre fagfilosofiske referanser, bl.a. Žižeks egne favoiritter fra psykoanalysen, og til referanser fra kulturlivet. Innimellom dukker det opp overraskende koblinger og tankesprang, og selvsagt drypper det også fra Žižek arsenal av vitser.

Bokens rytme veksler mellom det lette og det tunge. Jeg innrømmer at jeg ikke har engelskkunnskaper gode nok til å få med meg alt i de tyngre partiene, men likevel nok til at boken ble fullført med utbytte og slett ikke avsmak på å lese mer av Žižek.