Fredsnasjonen Norge

«Fredsnasjonen Norge»
Av Kristoffer Egeberg
Kagge Forlag AS, 2017 (720 sider)

I «Fredsnasjonen Norge» gir Kristoffer Egeberg (nå redaktør i Faktisk.no, tidligere journalist m.m. i Dagbladet) en bred, detaljert og særs grundig fremstilling av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk de siste tiårene. Ved å fokusere på Forsvarets mange utenlandsoppdrag viser han godt den dreiningen som har skjedd på området, og den omstillingen som det norske Forsvaret har gjennomgått. Fra å være et «invasjonsforsvar», som skulle sikre Norges territorium, har vi fått et «innsatsforsvar» som stiller soldater til rådighet for oppdrag når våre allierte ber oss om det.

Tittelen er god. Den refererer både til konkrete politiske visjoner som særlig den rød/grønne regjeringen fremmet i Soria Moria-erklæringen i 2005, men også til et spesifikt selvbilde som synes å være utbredt i nasjonen; at Norge representerer fred, dialog og konfliktløsning uten bruk av militærmakt. Forfatteren bruker heller ikke tittelen ironisk (som det er lett å gjøre), men mener tydeligvis oppriktig at betegnelsen «fredsnasjon» er en passende beskrivelse av Norges internasjonale «engasjementer».

Boken har et unikt kildetilfang, ved at den siterer fortløpende datidens holdninger til begivenhetene, for så å konfrontere de involverte mange år senere. Mener de det samme i dag? Siden 1992, da Norge sendte soldater til Somalia (!), og frem til 2017 da boken kom ut, er Egeberg innom samtlige utenlandsoppdrag som Norge har engasjert seg i. Her er mye kontroversielt stoff. En gjenganger er at politikerne i det lengste vegrer seg for å innrømme at Norge deltar i kriger, og at våre soldater og fly skyter for å drepe. Det er alltid høyverdige, moralske årsaker til at vi er i Kosovo, Afghanistan, Irak, Libya, Syria osv. Selvbildet er det absolutt ingenting i veien med, her er Norge en «humanitær stormakt» med uklanderlige motiver.

Men det vil muligens overraske mange at Norge utsettes for knallhardt press fra allierte for å stille opp, og at trusselen om konsekvenser hvis vi ikke gjør det er utvetydig. Derfor har vi gang på gang latt oss presse til å sende soldater. Aller helst vil Norge være i bakre linjer, stille med transportfly og feltsykehus f.eks. Men noen ganger slipper vi ikke unna. Våre soldater i Afghanistan dreper! Våre F-16 fly i Libya drepte barn! Men det snakker vi ikke om.

Egeberg kommer bak kulissene og kan fortelle interessante historier om maktspillet og intrigene. Lekkasjer fra WikiLeaks inneholder saftige personkarakteristikker av både Stoltenberg og Støre, omtaler som var ment for amerikanerne alene. Avslørende er også alle historiene om alt som svikter i Forsvaret, både utstyr og personell sliter, logistikken er ofte under enhver kritikk.

Denne mursteinen er et imponerende arbeid. Egeberg har drevet omfattende informasjonsinnsamling og har bl.a. dybdeintervjuet et trettitalls personer fra det politiske liv og fra forsvarssektoren. Litteraturlisten er lang, og 1133 fotnoter vitner om at forfatteren tar sikte på å belegge alt med kilder. Et omfattende personregister er også å finne. Slik er boken et godt referanseverk for de som vil bla tilbake i nyere, norsk forsvarshistorie.

Blod, olje og våpen – norsk imperialisme

«Blod, olje og våpen – norsk imperialisme»
Av Pål Steigan
Forlaget Rødt!, 2014 (121 sider)

Pål Steigan er ikke akkurat en nybegynner som samfunnskritiker, men jeg mener at hans kritikk er skarp og treffsikker og fortjener å bli tatt seriøst. Denne lille boken kom ut i 2014 og kan sies å være tidlig ute med tydeliggjøre noen sentrale og ubehagelige trekk ved det moderne Norge, trekk som få synes å være opptatt av. Selv om teksten var dagsaktuell i 2014, med mange tall og fakta som fem år senere ikke er oppdaterte, er selve problemstillingene like aktuelle. På mange vis har Steigan bare forskuttert en utvikling som har akselerert.

Steigan stiller en del ubehagelige spørsmål som rokker med nasjonens selvbilde: Hvorfor er Norge blant verdens største våpenprodusenter og hvorfor har vi en av de største militærutgiftene pr. innbygger? Vet folk at kjøpet av jagerflyet F-35 forplikter oss til å stille i første rekke i nye kriger? Hvorfor fikk Jens Stoltenberg jobben som NATOs generalsekretær? Og hva er det oljefondet egentlig driver med?

I denne spissede, nyere politiske norgeshistorien trer altså vårt kjære fedreland frem som en imperialistisk stat, der vårt militærvesen kjemper imperialismens sak i den tredje verden. Våre delprivatiserte tidligere statsselskaper opptrer som globale storkonsern, som tilraner seg nye markeder ved hjelp av korrupsjon, på bekostning av lokale selskaper, takket være den nyliberale kursen som ikke minst Arbeiderpartiet slo inn på på 1980-tallet.

Og over hele det politiske landskapet ligger den grunnleggende svekkelsen av demokratiet, som vi i Norge særlig opplever gjennom EØS-medlemskapet, der våre folkevalgte organer tappes for makt, på bekostning av overnasjonale organ, som på sin side opererer uavhengig av folkelig styring og kontroll.

Boken er delt inn i korte, poengterte kapitler som helt sikkert kan fungere som god folkeopplysning og strippe leserne for en del illusjoner om norsk fortreffelighet.

Det er nok nå

«Det er nok nå»
Av Linn Stalsberg
Forlaget Manifest AS, 2019 (190 sider)

«Det er nok nå. Hvordan nyliberalismen ødelegger mennesker og natur» er en viktig bok fordi den utfordrer etablerte sannheter. Den tar for seg tankegods som gjennomsyrer samfunnet på en slik måte at vi mer eller mindre har sluttet å stille kritiske spørsmål – det bare er sånn, det føles naturlig. Margaret Thatcher var klar på hva målet med den økonomiske politikken var: «Målet er å forandre hjertet og sjelen i nasjonen.»

40 år senere er det klart at Thatcher og hennes nyliberale politikk ikke bare lyktes med å forandre Storbritannia, denne ideologi har tatt nakkegrep på politikken over store deler av verden (jfr. honnørordet «globalisering»). Norge har på ingen måte sluppet unna. De politiske endringene som Norge har gått gjennom siden 80-tallet har stort sett alle pekt i nyliberal retning, uavhengig av hvilke regjeringer vi har hatt. 

Vår tids kapitalisme

Som Stalsberg skriver tidlig i boken: «Nyliberalisme er kapitalisme, men den er vår tids kapitalisme.» Greit å få det fastslått. Nyliberalismens største seier – i tillegg til å overføre enorm makt og rikdom fra folket og opp til eliten - har vært å skape inntrykk av at det ikke finnes noe alternativ til den. Thatcher sa det rett ut: «There is no alternative» (TINA). Å følge politiske debatter arter seg ofte slik; det gis inntrykk av at utviklingen er naturgitt, at det er økonomiske naturlover som slår inn, og at motstand mot dette er bakstreversk og reaksjonært.

Men det forholder seg jo motsatt: Siden nyliberalismens egentlige mål er å maksimere profitt til kapitalistklassen («økonomisk vekst»), er ideologien på kollisjonskurs med selve naturbetingelsene. Alle som ikke har hodet begravd i sand ser at uhemmet økonomisk vekst (les; plyndring og ran av fellesverdier og -ressurser) skjer på bekostning av natur og miljø. Kapitalismen er rett og slett ikke bærekraftig, vår tid roper på det motsatte av frimarkedsideologi, vi må ta styring og kontroll over økonomien tilbake.

«Frihet» for de få

Måten nyliberalistene (vår tids kapitalister) har erobret frihetsbegrepet på, der de f.eks. snakker om «valgfrihet» og «friskoler» når de privatiserer offentlige tjenester, viser hvor flinke de er til å selge inn en politikk som favoriserer de rike og privilegerte. Angrepet på felleseie, f.eks. i form av offentlige tjenester og naturressurser, har vært massivt. Konsekvensene har vært en svekket offentlig sektor, med tilsvarende reduserte muligheter til omfordeling, og en tilsvarende styrking av storselskapers og rikfolks makt.

Som Stalsberg viser så er det jo ikke slik at folk flest er tjent med nyliberal politikk. Men det geniale med nyliberal ideologi er at de som rammes av den blir fortalt at de i bunn og grunn kan klandre seg selv. Nyliberal ideologi klandrer offeret, ikke gjerningsmannen! Det er din feil at du ikke klarer deg i konkurransesamfunnet, skjerp deg! Da hjelper det sikkert å redusere trygdene og stramme inn på fellesgodene, dette vil ifølge ideologien gjøre at folk yter mer, anstrenger seg mer. Politikken er selvsagt ikke å klandre.

Stalsberg har skrevet en lettlest bok som du ikke bruker så lang tid på å lese. I stor grad populariserer hun hva andre og mere akademisk anlagte forfattere har skrevet om nyliberalismen før henne. Det kan være en grei tilnærming, for det gjelder å få ut budskapet om at det ikke bare er nødvendig å forkaste nyliberalismen, det er faktisk tvingende nødvendig.

Overvåket

«Overvåket»
Av Glenn Greenwald,
oversatt av Eivind Lilleskjæret og Gunnar Nyquist
Cappelen Damm, 2014 (283 sider)

«Overvåket. Edward Snowden, NSA og overvåkningsstaten» er Glenn Greenwoods bok om Snowden-avsløringene. Glenn Greenwald var en av journalistene som møtte Snowden i Hong Kong da sannheten om amerikansk masseovervåkning sprakk i 2013. I Greenwoods egen bok om saken, som er et ypperlig supplement til Snowdens selvbiografi, dokumenteres omfanget av overvåkingen vi alle er rammet av. I seg selv er det rystende lesning og egnet til å strippe befolkningen i Vesten for illusjonen om at våre myndigheters hederlige natur.

Greenwald var juristen som tidlig fattet interesse for statlig overvåkning, og begynte å skrive om fenomenet på en egen blogg. Snart ble han rekruttert som spaltist i flere aviser, bl.a. New York Times. Det var imidlertid i The Guardian han jobbet mest, og hvor han ble ansatt som journalist. Edward Snowden hadde merket seg navnet hans, og da Snowden bestemte seg for å hoppe av karrieren i den amerikanske overvåkningsstaten og offentliggjøre omfanget av overvåkningen, var Greenwood en av de journalistene som Snowden satte sin lit til.

Greenwoods beretning er innledningsvis spennende som en thriller, der han skildrer tiden fra han mottar anonyme tips om avhopperen, og gradvis innvies i hemmelighetene. Det blir også en kamp for å sikre kildens anonymitet og samtidig forsikre seg om at avisen hans vil samarbeide med varsleren.

Greenwald skriver også avslørende om «den fjerde statsmakt», om hvordan den vestlige pressen kontrolleres og manipuleres for å skjule myndighetenes kriminelle handlinger. Etter 11. september-angrepene har amerikanske medier vært kraftpatriotiske og intenst lojale overfor myndighetene. De har vært tilsvarende fiendtlig innstilt til dem som har avdekket hemmelighetene. Varslere svertes på det groveste av mediene, og fremstilles ofte som dårlige mennesker, sykelige og selvopptatte. Samme strategi rammer også de journalistene som varslerne samarbeider med. Signalene er ikke å ta feil av; å avsløre statlige forbrytelser skal ha en høy pris.

De store amerikanske avisene har nå som praksis å konsultere myndighetene før de publiserer artikler som angår nasjonale sikkerhetsspørsmål. Det bedrives altså en forhåndssensur. Kollaborasjonen mellom presse og myndigheter viser seg ved at pressen gjennomgående inntar samme posisjon som myndighetene i internasjonale konfliktspørsmål.

Et eget kapittel i boken er viet selve avsløringene, og som forklarer omfanget av masseovervåkningen. NSA har rett og slett som målsetting å registrere all elektronisk kommunikasjon i hele verden, og lagre denne for ettertiden. For å klare dette inngår alle de store internett- og telekommunikasjonsselskapene i overvåkningsveven. Allierte lands myndigheter samarbeider også, f.eks. de norske. Hva denne informasjonen kan brukes til er utførlig forklart, og vil nok være en øyeåpner for alle som føler behov for å verne om sitt privatliv. Er du på nett, eller bruker du mobiltelefon, er alle de elektroniske spor allerede lagret på overvåkningsstatens servere.