Av Stéphane Hessel, oversatt av Kjell Olaf Jensen
Arneberg Forlag, 2011. Pamflett (62 sider)
I en tid der sosial uro brer seg på alle kontinenter, har en 94-årig fransk olding solgt over 3 millioner eksemplarer av en pamflett. Denne lille trykksaken, som er oversatt til 30 språk, er blitt en viktig inspirasjonskilde for den dagsaktuelle Occupy-bevegelsen rundt om i verdens storbyer, og den skal være flittig lest av grasrotaktivistene under den pågående arabiske våren.
Nå foreligger den altså på norsk, som en liten bok. Her har forlaget hentet inn bidrag fra Anders Heger, Vigdis Hjorth og Bernt Hagtvet, for liksom å sette pamfletten inn i en sammenheng. Det er som om forlaget ikke har tro på at et norsk publikum klarer å forholde seg til teksten på egenhånd, eller de har tenkt at uten disse ekstra sidene hadde det ikke forsvart en bokutgivelse … Uansett, det følgende er utelukkende en kommentar til Stéphane Hessels pamflett, en tekst som ikke tar opp mer enn 20 luftige sider, i tillegg til noen utførlige noter.
Årsaken til den bemerkelsesverdige suksessen til denne lille trykksaken ligger nok mye i den moralske autoriteten som opphavsmannen Stéphane Hessel utstråler. Han er en veteran fra den franske motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig, konsentrasjonsleirfange, og den siste gjenlevende av de 12 som i sin tid forfatter FNs universelle menneskerettighetserklæring i 1948. Han har hatt et langt liv som diplomat, og helt opp til dags dato har han engasjert seg i ulike politiske spørsmål, for eksempel i den aldri avsluttede palestinske tragedien.
Hessel tar utgangspunkt i sin erfaring fra 2. verdenskrig, og i programmet som Det nasjonale motstandsråd (CNR) i Frankrike utarbeidet under krigen. Dette programmet var et samlende dokument for organisering av landet når fienden var beseiret. Kort fortalt inneholdt dette dokumentet (som altså alle politiske krefter i Frankrike, fra kommunister til borgerlige kunne enes om) en politikk for å bygge ut trygdevesenet, ta kontroll over energikildene og å nasjonalisere bankvesenet bl.a. Fellesskapets interesser hadde førsteprioritet, det gjaldt å sikre vanlige folk tilgang til grunnleggende goder. Dette dokumentet var styrende for fransk politikk etter krigen, og etter Stéphane Hessels oppfatning – et politisk program som gagnet folk flest.
Den røde tråden tilbake til fortiden er i følge Hessel at motstandsbevegelsen handlet ut fra sinne. Og nettopp dette: Bli sint og engasjer dere, er poenget i pamfletten. Likegyldigheten er den verste av alle holdninger. I dag er ikke fienden så lett å få øye på som Hitler og hans 3. rike. I dag er det mer snikende samfunnsendringer som gradvis fører til armod og maktesløshet for den vanlige mann. Disse må vi kjempe mot!
Hessel peker raskt ut pengemakten (finanskapitalen) som en hovedfiende. Denne pengemakten har sine tjenere helt i statenes indre krets og dens innflytelse på politikken fører til at en uhørt stor andel av rikdommen samles på få hender, mens millioner av vanlige folk havner i økonomisk fattigdom. Uten å nevne det eksplisitt er det resultatet av de siste 30 års dominerende økonomiske tenkning vi nå ser resultatet av, den konservative revolusjonen som Reagan og Thatcher startet, og som skiftende politiske regimer har videreført, uavhengig av politisk farge. Dette er grunnen til at ”sosialistene” i det sørlige Europa i dag er skandalisert og fremstår uten troverdighet.
Siden denne pamfletten kom ut for et års tid siden har finanselitens makt tatt en dramatisk ny kurs: Flere folkevalgte regjeringer i Europa er byttet ut med teknokratiske regjeringer. EU har i praksis avskaffet demokratiet i Hellas og Italia. På det siste EU-toppmøtet var agendaen å flytte makt fra folkevalgte organer til EU-organer som ikke er folkevalgte. Hessel nevner ikke EU med ett ord. Men de siste månedenes hendelser er bare en forsterkning av de tendensene han peker på og som han maner til motstand mot.
Palestinaspørsmålet og flyktningstrømmen (les: folkevandringen i vår tid) er andre saker som Hessel mener fortjener sinne og engasjement. Han maner til opprør (mot elitene), men han er krystallklar på at dette opprøret må være fredelig (ikke-voldelig), bare slik kan den rettferdige kampen seire. Sett fra vår idyll, langt fra kampsonen, virker det som opprørerne så langt har lyttet til ikke-voldsbudskapet.
Nordmenn er snart det eneste folkeslag som har problemer med å mobilisere et sinne!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar