Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår

”Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår”

av Haruki Murakami, oversatt av Ika Kaminka og Magne Tørring

Pax Forlag A/S, 2014 (320 sider)

Helt siden 1993 og romanen ”Sauejakten” har norske lesere kunnet glede seg over en jevn strøm av oversatte Murakamibøker. En kjapp opptelling viser at dette er bok nr. 15 i norsk oversettelse. Han har en stor leserkrets her i landet, og også flere norske forfattere har fortalt om sin fascinasjon for mannen. I Japan er han nærmest en superstjerne, og skal vi tro det vi leser solgte denne romanen utrolige 1 million eksemplarer den første uken den var i salg!

”Fargeløse Tsukuru Tazaki …” inneholder ingen av de fantastiske eller rett ut sagt overnaturlige elementene vi ofte finner i Murakamis historier, men det er likevel lett å gjenkjenne den typiske forfatterstemmen. Også denne gang møter vi en hovedperson som blir stilt overfor en uforklarlig hendelse, og som bruker store deler av romanen på å finne svar på hvorfor noe sånt kunne skje. Tsukuru Tazaki er blitt voksen når vi møter ham, men 16 år tidligere opplevde han å bli utstøtt av vennegjengen han var en del av i ungdomstiden. Utstøtingen skjedde plutselig, og uten at Tsukuru har den vageste anelse om hvorfor det skjedde. Ingen av de tidligere vennene vil nemlig fortelle ham hvorfor de plutselig bryter all kontakt og nekter å snakke med ham. Hendelsen har lagt og gnaget i ham siden, og en ny venninne oppmuntrer ham til å trenge til bunns i saken.

Romanen er derfor mye en tilbakeskuende skildring av tette vennskap, og en psykologisering av det som skjedde. De involverte er nå alle (med ett unntak) etablerte og middelaldrende, men ungdomstiden viser seg (selvsagt) å være livets viktigste epoke.

I begynnelsen fikk jeg følelsen av at en forfatter av Murakamis kaliber kunne skrive en slik roman uten særlige anstrengelser. Teksten er nemlig lettlest, til tider ganske motstandsløs. Men midtveis trenger han dypere ned i psykologien, og i motsetning til hva som ofte er vanlig, nemlig at en roman mister nerve halvveis, synes jeg at Murakami denne gangen klarer å holde på interessen etter hver som karakterenes indre liv avdekkes.

”Fargeløse Tsukuru Tazaki …” er ikke noe hovedverk i Murakamis produksjon, men kanskje mer et avbrekk i serien av fantastiske historier. Her er det mer realisme og menneskelige relasjoner, ganske troverdig det hele.

1Q84 (bok 1)

Av Haruki Murakami, oversatt av Ika Kaminka

Pax Forlag A/S, 2011 (403 sider)

Murakami er en yndling blant mange litteraturinteresserte. Hvert år nevnes han også som en kandidat til Nobelprisen, foreløpig står han på venteliste. Jeg har hatt mange fine lesestunder med Murakami, og selv holder jeg ”Sauejakten” (1993) og ”Kafka på stranden” (2005) som mine personlige favoritter.

”1Q84” er et storverk i tre bind, utgitt i Japan i 2009 og 2010. Boken (eller bøkene) ble bestselgere og har solgt over 1 million eksemplarer bare i hjemlandet! Så Haruki Murakami er en forfatter som har høy status både blant de seriøst litteraturinteresserte og det store publikum.

Handlingen i bok 1 foregår i Tokyo i 1984. Murakami gir oss to separate fortellinger, som han porsjonerer ut i annet hvert kapittel. Den første hovedpersonen er Aomame, en ung kvinne vi først møter sittende fast i bilkø på motorveien, på vei til en ”jobbavtale”. Det viser seg at ”jobben” det er snakk om er å drepe en foretningsmann på et hotell. Aomame kjenner ikke mannen, så drapet indikerer at Aomame er leiemorder.

Den andre hovedpersonen er Tengo, en ung mann som prøver å slå gjennom som forfatter, men som ennå ikke har utgitt noe. I påvente av gjennombruddet jobber han som mattelærer, men han får også konsulentoppdrag i et forlag. En dag får han i oppgave å fikse et lovende manuskript som en 17-år gammel jente har sendt inn. Et manus så oppsiktsvekkende at forlaget mener at dette kan bli en boksensasjon. Med Tengos hjelp vinner manuset en romankonkurranse, og den 17 år gamle jenta blir en litterær sensasjon.

Selvsagt vil disse to historiene på et tidspunkt krysse hverandre, og Murakami gir flere hint om hvorfor og hvordan dette vil skje. I mellomtiden koker han opp et krimliknende brygg bestående av en dose barnemishandling, religiøse sekter og politiske venstreekstremister. Vi er altså i Japan og nyere japansk historie har flere liknende saker å spille på.

Boken inneholder ellers mange elementer som vi forbinder med Murakami, for eksempel situasjoner som lett kan stemples som ”overnaturlige” eller ”fantastiske”. Murakami nekter seg ingenting, og som leser vil du enten godta dette eller avskrive det hele som for tøvete.

Bok 1 og 2 er utgitt i ett bind her i landet og er på i alt 751 sider. Bok 3 er på ca 550 sider, så totalt er ”1Q84” på 1300 sider. Selv velger jeg å ta en pause etter dette første bindet. Jeg forstår hvorfor lesere lar seg fascinere, Murakami er en særegen forfatter med en helt egen stil. Men en rask opptelling sier meg at dette er niende romanen jeg leser av denne forfatteren, og kanskje har jeg fått min dose for en god stund?