Jeg kunne vært et menneske

”Jeg kunne vært et menneske”
Av Cathrine Knudsen
Cappelen Damm, 2011 (266 sider)

Jeg ble først introdusert for Cathrine Knudsen som romanperson, slik hun figurerer i siste del av Thure Erik Lunds ”Straahlbox”, der hun riktig benevnes som ”Cathrine Knudsen” eller bare ”Knudsen”. Da jeg leste ”Straahlbox” for et par måneder siden var jeg ikke klar over at Cathrine Knudsen eksisterer, ikke bare som romanperson, men faktisk som en høyst levende forfatter, gift med den samme Thure Erik Lund! Så når ”Bokvennen litterært magasin”, i sin første utgave i 2012, varter opp med et 9 siders forfatterportrett av Cathrine Knudsen, er de klart at min nysgjerrighet er vekket. Denne forfatteren må jeg sjekke ut nærmere!

Cathrine Knudsen gikk på Skrivekunstakademiet på 1990-tallet, men debuterte først flere år senere, i en alder av 35. ”Jeg kunne vært et menneske” er hennes tredje roman. Hun debuterte i 2005 med ”Mulighetene”, og fulgte opp i 2008 med ”De langtidsboende”. Som jeg har sett fikk begge disse romanene gode kritikker, men ingen av dem har jeg fanget opp på min litterære radar. Denne hennes tredje roman har også fått gode kritikker, ja, til dels meget gode. Til tross for dette … det var altså som romanperson jeg først ble oppmerksom på henne.

”Jeg kunne vært et menneske” er på mange måter en spennende roman. Den har en meget original begynnelse, der vi går rett inn i prøvene til en amatørteatergruppe som arbeider med å sette opp et stykke. Skuespillerne diskuterer hvordan de skal tolke rollene sine, men snart er det rollefigurene som overtar teksten, og i resten av romanen er vi inne i hodene på disse rollefigurene. Hovedpersonen er hun som innledningsvis bare presenteres som ”Datter, 43”. Det blir hovedsakelig hennes historie vi får servert, med datterens egne ord.

Historien er interessant, temaet er grunnleggende eksistensialistisk (derav tittelen). Det dreier seg om idealisme, identitet, søken etter samhold og fellesskap – mye av det som utgjør et menneske. Men i perioder er det som romanen dovner litt bort, før den tar seg opp igjen. Det er altså en litt ujevn leseropplevelse dette, men i lange partier makter forfatteren virkelig å fange min interesse. Det holder likevel ikke helt inn, jeg synes romanen faller litt på slutten, både tematisk og språklig.

Likevel må jeg gi honnør for et spenstig anslag! Cathrine Knudsen har åpenbart mye å fare med som forfatter, jeg opplever hennes tematikk som litt atypisk for en kvinnelig forfatter, jeg grep meg selv i å tenke at dette kunne vært skrevet av en mann. Er det et kompliment? Jeg mener vel egentlig bare at Cathrine Knudsen i denne romanen behandler temaer som jeg helst forbinder med mannlige forfattere, og at hun gjør det på en ganske så original måte. Men kanskje er det bare det at hun ikke lever opp til de fordommene jeg har om kvinnelige, norske forfattere, og at hun dermed automatisk scorer flere plusspoeng hos meg.

Grøftetildragelsesmysteriet

”Grøftetildragelsesmysteriet”
Av Thure Erik Lund
Aschehoug, 1999 (273 sider)

Dette er den første av de fire romanene som kretser rundt ”åndsmennesket” Tomas Olsen Myrbråten. Det er andre gangen jeg leser denne romanen, første gang var vel for ca. ti år siden, og jeg husker den gjorde inntrykk på meg da, som en meget spesiell leseopplevelse. Siden har romanen liksom lagt i minnet som en bok å ta med på listen over favoritter.

Derfor er det litt rart å lese den igjen, for så å oppdage at minnet du hadde om romanen ikke helt samsvarer med det du leser nå. Tomas Myrbråten er altså en bygdegutt som drar til byen og blir intellektuell. Han får i oppdrag fra Kulturdepartementet å utarbeide en betenkning over våre kulturminner, et oppdrag som går helt galt, siden konklusjonen på hele betenkningen er at våre kulturminner bare er tomhet, ja, nærmest en type nasjonal kitsch. Dette fører til at Myrbråten havner i miskreditt i establishment og nærmest tvinges tilbake til bygda der han kom fra. Samtidig mister den kvinnelige kulturministeren jobben. Myrbråten og ex-ministeren innleder deretter et slags forhold, etter at de tilfeldigvis møtes på byens bruneste pub. Eller er det bare en dame som likner veldig på ex-ministeren? Verken Tomas Myrbråten eller jeg som leser er helt sikker.

I hvert fall, ”åndsmennesket” Myrbråten tvinges tilbake til bygda. Skildringen av dette bygdelivet er helt hinsides. Dette er en slags bygdifisert ”white trash”-kultur, der det meste av tabuer og groteskerier skildres i den etter hvert velkjente lundske stil. Det var muligens dette som gjorde størst inntrykk på meg som førstegangsleser for ti år siden.

Det endre bokstavelig talt i grøfta for Tomas Myrbråten og hans intellektuelle pretensjoner, ”åndsmennesket” går til grunne.

Han ender til slutt opp som ”skoggangsmann” – en tilværelse som aleneboer uti skauen, hvor han lever som et slags naturmenneske, halvt tvunget, halvt frivillig, hinsides det moderne liv. En ekte villmann, engang kultivert, men altså nå som en naturalisert einstøing.

Og opp i alt dette kan man altså velge å lese romanen som samfunnskritikk eller kulturkritikk, noe mange har gjort, for deretter å stemple Thure Erik Lund som en litt tvilsom, reaksjonær, brungrumsete ”halv-nazi”-ideolog. Uansett er Lund en markant forfatter som skiller seg ut fra mainstreemlitteraturen, både i tema og skrivstil. Det har jeg lært å sette stor pris på.