Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår

”Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår”

av Haruki Murakami, oversatt av Ika Kaminka og Magne Tørring

Pax Forlag A/S, 2014 (320 sider)

Helt siden 1993 og romanen ”Sauejakten” har norske lesere kunnet glede seg over en jevn strøm av oversatte Murakamibøker. En kjapp opptelling viser at dette er bok nr. 15 i norsk oversettelse. Han har en stor leserkrets her i landet, og også flere norske forfattere har fortalt om sin fascinasjon for mannen. I Japan er han nærmest en superstjerne, og skal vi tro det vi leser solgte denne romanen utrolige 1 million eksemplarer den første uken den var i salg!

”Fargeløse Tsukuru Tazaki …” inneholder ingen av de fantastiske eller rett ut sagt overnaturlige elementene vi ofte finner i Murakamis historier, men det er likevel lett å gjenkjenne den typiske forfatterstemmen. Også denne gang møter vi en hovedperson som blir stilt overfor en uforklarlig hendelse, og som bruker store deler av romanen på å finne svar på hvorfor noe sånt kunne skje. Tsukuru Tazaki er blitt voksen når vi møter ham, men 16 år tidligere opplevde han å bli utstøtt av vennegjengen han var en del av i ungdomstiden. Utstøtingen skjedde plutselig, og uten at Tsukuru har den vageste anelse om hvorfor det skjedde. Ingen av de tidligere vennene vil nemlig fortelle ham hvorfor de plutselig bryter all kontakt og nekter å snakke med ham. Hendelsen har lagt og gnaget i ham siden, og en ny venninne oppmuntrer ham til å trenge til bunns i saken.

Romanen er derfor mye en tilbakeskuende skildring av tette vennskap, og en psykologisering av det som skjedde. De involverte er nå alle (med ett unntak) etablerte og middelaldrende, men ungdomstiden viser seg (selvsagt) å være livets viktigste epoke.

I begynnelsen fikk jeg følelsen av at en forfatter av Murakamis kaliber kunne skrive en slik roman uten særlige anstrengelser. Teksten er nemlig lettlest, til tider ganske motstandsløs. Men midtveis trenger han dypere ned i psykologien, og i motsetning til hva som ofte er vanlig, nemlig at en roman mister nerve halvveis, synes jeg at Murakami denne gangen klarer å holde på interessen etter hver som karakterenes indre liv avdekkes.

”Fargeløse Tsukuru Tazaki …” er ikke noe hovedverk i Murakamis produksjon, men kanskje mer et avbrekk i serien av fantastiske historier. Her er det mer realisme og menneskelige relasjoner, ganske troverdig det hele.

Det hun visste

”Det hun visste”

Utvalgte fortellinger

Av Lydia Davis, oversatt av Johanne Fronth-Nygren

Cappelen Damm, 2011 (197 sider)

Boken inneholder et utvalg tekster plukket fra fire av Lydia Davis samlinger av kortere fortellinger. Kortformen er Davis sitt spesiale, av hennes i alt åtte utgivelser er det bare en roman å finne.

Så hva er dette? Her er det 45 tekster med varierende lengde, de fleste av den korte sorten, gjerne bare noen linjer, den lengste på 27 sider. Å kalle dette for ”fortellinger” gjør at tekstene ikke stanger i snevre genrevegger, det gir forfatteren en frihet til å mer eller mindre gjøre som hun vil. Flere av tekstene er strengt tatt heller ikke fortellinger, men snarere snapshots av detaljer og/eller øyeblikk, som Davis nærmer seg med en slags språklig lupe.

Davis har en høy stjerne blant sine kollegaer og er blitt kalt en ”forfatternes forfatter”, en hedersbetegnelse, men også en indikasjon på at hun kanskje ikke er noe for den jevne leser som gjerne ikke setter så stor pris på den mer eksperimentelle litteraturen. Men hun er ikke vanskelig tilgjengelig, det gjelder bare å stille seg åpen og lydhør for teksten, så er sjanse til stede for å oppleve noen overraskelser.

Lydia Davis sitt ry gjorde at forventningene mine til boken var ganske høye, og kanskje hadde jeg ventet meg litt mer av boken enn det jeg fant. Det er ”fortellinger” her som kan begeistre og overraske, men litt for mange etterlot meg med lite annet enn et skuldertrekk. Men i det minste får leseren en aning om at litteraturen kan være langt rikere og mer variert enn det romanen, novellen eller diktet vanligvis leverer.