De usynlige

”De usynlige”

Av Roy Jacobsen

Cappelen Damm, 2013 (245 sider)

Roy Jacobsen debuterte i 1982 og har over 20 utgivelser bak seg. Han fikk et definitivt gjennombrudd med ”Seierherrene” i 1991, en lovprisning av sosialdemokratiet i romanens form. Selv har jeg aldri hatt noe nært forhold til denne forfatteren, kun et par korte romaner kan jeg huske å ha lest før.

Men nå har Roy Jacobsen fått ny aktualitet. ”De usynlige” kom ut for to år siden, og i år kom en fortsettelse kalt ”Hvitt hav”, begge disse bøkene har blitt bestselgere og fått strålende kritikker.

”De usynlige” utspiller seg i årene fra 1913 til 1928, og handlingen er lagt til en fiktiv øy kalt Barrøy, som skal ligge på Helgelandskysten. Jacobsens mål synes å være å skildre en kystkultur som nå er borte, men som likevel tilhører vår nære fortid, en fortid så langt unna oljerikdom og velferdsstat som tenkes kan, til tross for at det fremdeles lever 90-åringer blant oss som vokste opp i et slikt miljø.

På Barrøy bor det kun en familie, og Hans Barrøy er familiens forsørger. Konen Maria og datteren Ingrid, som kun er en liten jente når historien starter, bor sammen med den tilbakestående søsteren til Hans, Barbro, og gamlefar Martin. Et lite, sårbart øysamfunn som overlever på det havet og den skrinne jorda kan gi. Noen få husdyr er alt livsgrunnlaget tillater.

Det tok noen siders lesning før jeg kom inn i boken. Dette skyldes at Jacobsen bruker dialekt i dialogene, men dette er jo bare med på å øke autensiteten, og etter kort tid er hindringen blitt et pluss for leseropplevelsen. En annen terskel er at selve miljøskildringen naturlig nok inneholder ord for ting og arbeidsmåter som vi i våre dager ikke kjenner, her har Roy Jacobsen lagt ned et enormt arbeid i rett og slett dykke ned i dagligspråkets begreper slik det ble brukt for hundre år siden.

Jeg grep meg i å tenke at denne romanen faktisk kunne vært skrevet for hundre år siden. ”De usynlige” kunne vært en norsk litteraturklassiker fra begynnelsen av 1900-tallet, så ektefølt virker romanen på meg. Det er heller ikke noen fiksfakserier i oppbyggingen av historien, men en kronologisk skildring av hverdager preget av hardt arbeid for både store og små. Samtidig får øyboerne solide doser dramatikk som viser hvor sårbare og alene de tross alt er, på et sted der naturen både gir og tar. Disse menneskene har ikke andre enn seg selv å stole på, men så er da dette også folk som behersker det meste av praktiske gjøremål.

”De usynlige” er på knappe 250 sider og er delt inn i 53 korte kapitler, noe som sikkert bidro til at det ikke tok lang tid å komme gjennom romanen. Men noen dager i selskap med øyboerne på Barrøy etterlater inntrykk som vil sitte igjen i lang tid.

Se ilden lyse over jord

”Se ilden lyse over jord”

Av Nils Henrik Smith

Det Norske Samlaget, 2014 (208 sider)

En mann våkner opp fra en drøm. Han har drømt om stafetten under OL på Lillehammer i 1994, der Italias ankermann slo Bjørn Dæhli i spurten med fire hundredels sekund. Drømmen har vært så intens og levende at han ikke klarer å orientere seg tilbake i virkeligheten før flere minutter går. Han kjenner seg ikke igjen i rommet der han våkner opp, og når han går mot vinduet er også utsikten helt fremmed. Den 61-årige vegingeniøren fra Vestlandet er langt hjemmefra, i et fremmed land, og han er der for å møte en kvinne halvparten så gammel som ham selv, en kvinne han har blitt kjent med på internett.

Dette er den tredje romanen til Nils Henrik Smith, en forfatter som ikke har fått det store kommersielle gjennombruddet ennå. ”Manhattan Skyline” kom i 2007, og for den fikk han Tarjei Vesaas’ debutantpris. Dette er en av de få nyere, norske romaner jeg har lest to ganger, rett og slett fordi den rommer så mye og fortellerteknisk er på høyt nivå. I 2009 kom kortromanen ”Austerrike”, en klaustrofobisk, krimliknende fortelling som ga meg assosiasjoner til noe Franz Kafka kunne ha funnet på. ”Se ilden lyse over jord” kom i 2014, men på merkelig vis har jeg ikke fanget den opp før nå. Det har tydeligvis andre gjort, for Nils Henrik Smith har i år kommet med på Morgenbladets liste over de 10 beste norske forfatterne under 35 år.

Det som fremfor noe imponerer meg med denne romanen er igjen Smiths fortellertekniske grep. Dette er en forfatter som vet å legge et puslespill som gradvis blir til et stort bilde. Han rekapitulerer hovedpersonens liv ved å dryppe viktige hendelser med sikker presisjon, alt mens møtet mellom den 61-åringe nordmannen og den 31-årige legen Kataryna fra Minsk utspiller seg.

Det andre momentet som inngir respekt er forfatterens evne til å sette seg inn i sinnet til en hovedperson som nesten er dobbelt så gammel som ham selv. Det er en klar tendens til at forfattere velger hovedpersoner jevngamle med seg selv, her gjør Smith en troverdig vri og viser stor psykologisk innsikt. En sekvens der ingeniørens yngste sønn helt overraskende betror seg til ham fikk meg til å tenke på Carl Frode Tillers ”Innsirkling”-trilogi. Nils Henrik Smith viser også meget god innsikt i nyere, norsk historie, og bruker dette til å bygge opp hovedpersonen som en troverdig karakter.

”Se ilden lyse over jord” er ganske forskjellig fra de to foregående romanene til Smith, men så har det da også gått 5 år mellom bok nr. to og denne tredje. Dette er et forfatterskap i stadig utvikling!

Havaristen

”Havaristen”
Av Thomas Bernhard, oversatt av Sverre Dahl

Gyldendal Norsk Forlag AS, 1994 (149 sider)

"Også Glenn Gould, vår venn og århundrets viktigste klavervirtuos, ble bare enogfemti, tenkte jeg da jeg gikk inn på vertshuset.

Han tok ikke bare livet av seg som Wertheimer, men fikk, som man sier, en naturlig død.

Fire og en halv måned New York og om og om igjen Goldbergvariasjonene og Die Kunst der Fuge, fire og en halv måned Klavierexerzitien, som Glenn Gould alltid bare sa på tysk, tenkte jeg."

Slik åpner Bernhards roman ”Havaristen”, og slik slår man to fluer i ett smekk, som man sier, for selvsagt går det ikke an å lese denne boken uten samtidig også å utforske fenomenet Glenn Gould, tenker jeg, og spesielt hans to legendariske innspillinger av Bachs ”Goldbergvariasjonene”, den første fra 1955 og den andre fra 1981, året før Glenn Gould døde en naturlig død, om enn så altfor tidlig.

Den navnløse hovedpersonen starter med å rekapitulere hendelser åtteogtyve år tidligere, da han, sammen med kameraten Wertheimer, en sommer fikk undervisning i klaverspill av mesteren Horowitz, og lærte mer på denne sommeren enn på de åtte foregående årene ved Mozarteum og Akademiet i Wien. Disse to vennene hadde nok hatt en lysende fremtid som klavervirtuoser, hadde det ikke vært for den ulykksalige (eller lykksalige, alt ettersom) sammentreff at også canadieren Glenn Gould deltok, og imponerte i en slik grad at den navnløse, samt Wertheimer, begge øyeblikkelig innså at fortsatt klaverspill var helt uaktuelt, all den tid Glenn Goulds spill lå divisjoner over, at Glenn Gould allerede hadde oppnådd en grad av perfeksjon som de to andre aldri noensinne ville være i stand til å nå, og at det dermed var meningsløst å fortsette med klaverspill etter å ha hørt hva Glenn Gould presterte.

Har du lest Thomas Bernhard fra før så er hans stil velkjent. ”Havaristen” er på sett og vis typisk Bernhard, et kompromissløst stykke litteratur, der leseren selv må trekke pusten, for forfatteren kjører på med sine lange, gjerne repeterende tankerekker, uavbrutt, uten avsnitt, til siste side. Dette vil oppleves som problematisk for noen, mens andre tvert imot vil la seg begeistre over det nærmest suggererende i forfatterens prosa. Selv har jeg i mange år vært både begeistret og fascinert over Bernhard, og setter ham høyt.

Også tematisk er denne romanen velkjent territorium for en Bernhardlesere, det er åndsmennesket kamp mot idiotiet det dreier seg om, det motbydelige Østerrike, denne gang særlig representert ved Salzburg, men også provinsen, med dets motbydelige vertshus og kosthold, der katolisisme og nazisme går sammen i en ekstra usmakelig enhet. Det er selvsagt ikke mulig å lese Bernhard uten å se det humoristiske i alt svartsynet, ja, ser du ikke det humoristiske i disse tiradene av ukvemsord så vil du aldri komme lang i en roman av Thomas Bernhard. 

Alice

”Alice”

Av Judith Hermann, oversatt av Sverre Dahl

Pelikanen forag AS, 2013 (147 sider)

Judith Hermann er et nytt bekjentskap for meg, men denne tyske forfatteren regnes som en av de fremste i sin generasjon (hun er født i 1970), ikke bare i Tyskland, men også i europeisk sammenheng.

”Alice” er en novellesamling, der de fem historiene er tett knyttet sammen. Novellene bærer navnet til fem mannspersoner – Micha, Conrad, Richard, Malte og Raymond, som hovedpersonen Alice har en relasjon til, noen nært, andre litt fjernere. Alle novellene

kretser rundt død, sykdom eller savn, og Alice blir en slags observatør, like mye som en deltaker, i de fem mannspersonenes skjebner. Temaet, og det at mange av de samme personene går igjen i flere av novellene, gjør det lett å forestille seg denne boken som en kortroman.

Ikke bare tematisk, men også språklig, henger disse fem novellene veldig nært sammen. Gjennomgående bruker Hermann korte setninger, og de gangene hun benytter seg av dialog, er også den knapp i stilen. Det er periodevis korthogd, men rikt på observasjoner. Dette setter sine krav til leseren, for det som kan oppfattes som en enkel tekst i en ukomplisert stil, rommer gjerne mer enn den ved første øyekast gir inntrykk av.

At Sverre Dahl har tatt på seg jobben med å oversette boken er et kvalitetsstempel. For

var det ikke slik at han nylig sa i et intervju at så godt som all kvalitetslitteratur fra

Tyskland allerede var oversatt til norsk, og at det derfor var vanskelig å finne nye bøker

verdt å jobbe med? Han har altså gjort et unntak for Judith Hermann.

De langtidsboende

”De langtidsboende”

Av Cathrine Knudsen

Cappelen Damm, 2008 (192 sider)

Cathrine Knudsens forfatterskap virker å være en bevart hemmelighet. Riktignok får hun gode, ja, til og med svært gode, kritikker hver gang hun kommer med ny bok, men det er fremdeles kun de mest litteraturinteresserte som har oppdaget henne. Fjorårets roman ”Manuell” fikk unison skryt, men noe salg å snakke om ble det vel ikke?

Jeg leste romanen ”Jeg kunne vært et menneske” fra 2011 og likte den godt. Det var hennes tredje utgivelse siden debuten i 2005. Nå leser jeg meg bakover i forfatterskapet og har kommet til 2008 og romanen ”De langtidsboende”, som jeg også har sans for.

Hun som fører ordet er ansatt på et pensjonat. Sammen med en kollega har hun ansvar for å rengjøre rommene og stelle i stand frokost til de som overnatter der. De fleste gjestene overnatter et døgn eller to, men noen få gjester dukker opp i frokostsalen igjen og igjen. Hvem bor på pensjonat i lengre tid? Hun reflekterer over dette og kommer frem til at ingen bor på et slikt sted frivillig over lang tid. Dette er de langtidsboende.

De langtidsboende prøver i det lengste å skjule at de ikke er på gjennomreise, som de andre gjestene. De langtidsboende bor nemlig ikke frivillig på pensjonatet, men av ulike årsaker er de plassert der. Noen av sosialkontoret, andre har sine helt egne grunner. Men felles er at det hviler en følelse av skam over situasjonen. Cathrine Knudsen klarer å skrive frem en innestengt og lett håpløs atmosfære. Hovedpersonen spionerer på et par av de langtidsboende, og låser seg gjerne inn på rommene deres når de er ute, for å snoke etter svar på hvem disse egentlig er, og hva som har gjort dem til langtidsgjester. Det går så langt som at hun til slutt også spionerer på dem når hun oppdager dem ute i byen, fast bestemt på å avsløre de hemmelighetene de bærer på, og som har ført dem til en langtidstilværelse på pensjonatet.

Romanen er akkurat passe lang til at du holder på interessen, teksten er velkomponert og stringent, leseren suges inn i pensjonatets atmosfære og lar seg fascinere av gjestenes skjebner.

Sjelden har vel også et omslagsdesign føltes så riktig som det Aud Gloppen har utstyrt boken med. Derfor gjengir jeg hele bildet i denne omtalen.

Den største forbrytelsen

”Den største forbrytelsen”

Ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust

Av Marte Michelet

Gyldendal Norsk Forlag AS, 2014 (314 sider)

Antall bøker som utgis om 2. verdenskrig synes å være økende! I bokhandlerne fyller nye bøker om krigen egne hyller, og salget virker å gå strykende. Denne boken har nå kommet i sitt 7. opplag ett år etter utgivelsen, og er altså en bestselger.

Journalisten Marte Michelets første bok er en medrivende fremstilling av de norske jødenes skjebne under 2. verdenskrig. Jeg skriver medrivende, for det er en spennende historiefremstilling hun serverer, om et tema som 70 år etter krigens slutt ennå ikke er uttømt. Det mangler ikke på bøker om 2. verdenskrig i Norge, og også de norske jødenes skjebne er det blitt skrevet bøker om tidligere. Derfor er det litt rart å se at Michelets bok er blitt mottatt som om det skal være første gang dette tragiske krigskapittelet fortelles, det er det selvsagt ikke. Både Ragnar Ulstein og Kristian Ottosen har skrevet om dette før, uten at det gjør denne fremstillingen noe dårligere.

Dette er ingen faghistorisk bok, og derfor kan Marte Michelet ta seg friheter. Hun dramatiserer stoffet rundt den jødiske familien Braude, som ved krigsutbruddet var bosatt på Grunerløkka (ofre), og deres motsats – den norsk statspolitimannen Stian Beck jr. og den tyske Gestapo-offiseren Wilhelm Wagner (gjerningsmenn). Denne dramatiseringen gjør henne i stand til å si hva disse personene tenker og føler i gitte situasjoner, noe som selvsagt er en dikters grep. Så selv om hun er nøye med å henvise til kilder blir det et element av fiksjon her. Men de historiske hendelsene er veldokumenterte.

Det jødiske miljøet i Norge i 1940 var lite, i underkant av 2000 personer. Av disse var langt ifra alle praktiserende i den jødiske tro, mange var sekulære og hadde ingen egentlig jødisk identitet. Men den 26. november 1942, da skipet ”Donau” forlot Oslo havn med over 700 norske jøder i lasterommet, spilte det ingen rolle. Disse menneskene ble arrestert og deportert fordi de ble klassifisert som jøder av NS og de tyske okkupantene. Ingen av dem visste imidlertid på dette tidspunkt at livet skulle enda i Auschwitz noen dager senere.

Michelet bruker 200 sider på å komme frem til november 1942, og deportasjonen. Det er interessant å lese om den første jødiske innvandringen til Norge, for meg var dette nytt stoff. De fleste jødene i Norge innvandret fra Litauen på begynnelsen av 1900-tallet, etter å ha flyktet fra pogromer. Jøder i tusentall utvandret vestover, bare et fåtall kom til Norge. Michelet dokumenterer godt den skepsisen som fantes mot jøder i Norge, noe som for så vidt ble dokumentert i Grunnloven fra 1814, men som levde videre helt åpenlyst i samfunnet.

Nazistene kunne koble jødehatet med kommunisthatet, og frykten for Sovjetunionen. Da den tyske offensiven mot Sovjetunionen satte inn i juni 1941 (”Operasjon Barbarossa”), ble dette samtidig startskuddet på fryktelige massakre og ufattelige krigsforbrytelser mot den jødiske befolkningen i Sovjetunionens vestlige republikker. Pogromer og jødeforfølgelser hadde inntruffet flere ganger under Tsaren, og uviljen, mistenksomheten og hatet mot jøder lå latent i befolkningen her. Å lese Michelets beskrivelser av ugjerningene som fant sted i Litauen og Ukraina i juni 1941 får deg uvilkårlig til å trekke paralleller til de herjingene som dagens IS-terrorister begår i Syria og Irak. Disse krigsforbrytelsene, som også norske soldater i tysk tjeneste må ha deltatt i, virker faktisk et hakk verre!

Da ”Donau” forlot Oslo havn i november 1942 visste ikke de norske jødene hva som ventet dem. Selv om ryktene gikk visste tilsynelatende ingen at utryddelsen av jøder hadde fått et nærmest industrielt preg i den effektive utryddelsesleiren Auschwitz. 767 norske jøder ble sendt til denne leiren, bare 34 overlevde. Medregnet drepte på norsk jord ble til sammen 765 jøder fra Norge ofre for Holocaust. Av de norske jødene klarte ca. 1.100 å flykte fra Norge før denne fatale aksjonen, i all hovedsak til Sverige. Mange nordmenn bisto jøder på flukt. Det betyr 6 av 10 norske jøder faktisk overlevde 2. verdenskrig.

Solar

”Solar”

Av Ian McEwan, oversatt av Halvor Kristiansen

Gyldendal Norsk Forlag, 2010 (321 sider)

Ian McEwan er en feiret forfatter med en lang rekke utgivelser bak seg. McEwan skriver i en rekke genre, og de aller fleste romanene hans er oversatt til norsk. Likevel har jeg kun lest den korte romanen ”Ved Checil Beach” fra 2007, før jeg nå tok fatt på ”Solar” fra 2010. Det er mer enn nok til å si at dette er en forfatter vel verdt å bruke tid på.

I ”Solar” møter vi nobelprisvinneren Michael Beard, en fysiker på noen og femti år, som er i ferd med å gå inn i sin femte skilsmisse. Michael Beard er ingen sympatisk hovedperson i utgangspunktet, noe han også på sett og vis innser selv. I tillegg til å være en rundbrenner er han også klar over at han faglig sett for lengst har nådd toppen, og at han nå surfer godt på nobelprisen han vant i unge år. Han låner navnet sitt ut til diverse konferanser og læreinstitusjoner, men først og fremst til et forskningssenter som satser på fornybar energi. Beard selv er riktignok ikke helt overbevist om at global oppvarming er menneskeskapt, og han er ikke mer enn halvhjertet interessert i vindkraftprosjektet som forskningssenteret arbeider med.

Passert 50, faglig umotivert, og med snart eks-kone nr. 5 på cven, har han likevel nok selvinnsikt til å oppleve en livskrise. Bedre blir det ikke når han innser at den betydelige yngre kone nr. 5 er for god til å miste. Hun har innledet et forhold til håndverkeren som er i gang med oppussing i huset, en opplagt hevnakt. Verre skal det imidlertid bli da Beard fersker en ung forsker fra stiftelsen i sin egen morgenkåpe på sofaen, også han på besøk hos konen. At episoden ender i en dødsulykke som lett kan tolkes som drap, gjør tilværelsen akutt komplisert for vår hovedperson.

”Solar” inneholder nok dramatikk til å fremstå som en handlingsdrevet roman, og boken er både underholdende og morsom. Men denne leseren kan ikke unngå å la seg imponere av McEwans utvilsomt gode innsikt i forskningstemaene han tar opp. Dette er en forfatter som ikke tar lett på research! En lengre sekvens handler da også om et tokt til Svalbard, der noen forskere, men samtidig langt flere kunstnere og artister, skal bo noen døgn i isen for ”å sette fokus” på global oppvarming.

En god sekvens i boken er en begripelig konfrontasjon mellom naturvitenskapsmannen Beard og en postmodernistisk humanist, som havner i samme politisk oppnevnte kommisjon. Her får vi på en underholdende måte synliggjort en vitenskapsteoretisk feide som rir akademia med jevne mellomrom. Høres det ikke morsomt ut sier du? Det er det!

Underkastelse

”Underkastelse”

Av Michel Houellebecq, oversatt av Tom Lotherington

Cappelen Damm, 2015 (266 sider)

Den alltid like kontroversielle Houellebecq har også i år klart å sette litterær dagsorden, og ikke bare i hjemlandet Frankrike. Her til lands har for eksempel Rune Berglund Steen, leder for Antirasistisk Senter, kommet med følgende kraftsalve:

-         - Trolig er dette det mest rendyrkede stykket høyreekstrem litteratur som har befunnet seg på norske bestselgerlister i nyere tid. Hvordan har det seg at vi, fire år etter 22. juli, ikke gjenkjenner Fjordmans og Breiviks tankegods når det roper oss i møte?

Det skal sies at Berglund Steens tolkning av romanen skiller seg ut, men det er ikke tvil om ”Underkastelse” er en roman som kan leses på mange måter. En ikke akkurat typisk høyreekstrem tenker som Bård Vegard Solhjell (nestleder i SV) leser boken som en påminnelse om hvor viktig det er å kjempe for et sekulært samfunn.

Hovedpersonen Francois er en lett gjenkjennelig karakter for de som har lest romaner av Houellebecq tidligere. Vi møter nok en gang en middelaldrende akademiker av det livstrette og kyniske slaget, han som har gjennomskuet alt og kommet til at tilværelsen er heller meningsløs. Men som hos samtlige av Houellebecqs mannlige hovedpersoner er det tross alt noe som fortsatt gir livet mening, og det er jakten på sex. Francois benytter seg av de muligheter som byr seg hos sine kvinnelige studenter, og hvert år kommer det nye, friske jenter til auditoriet hans. En mening finnes det altså tross alt, selv om han må innse at karrieretoppen bel nådd allerede i 2007, da doktorgradsavhandlingen om den pessimistiske forfatteren Joris-Karl Huysmans ble fullført.

Men denne kyniske holdningen er selvsagt ikke det som bringer kontroversen inn i årets Houellebecq roman. Nei, her har forfatteren sett inn i glasskulen og forutser at presidentvalget i 2022 ender med at kandidaten for Det Muslimske Brorskap velges til president i Frankrike. I andre valgomgang må nemlig velgerne velge mellom Nasjonal Fronts Marine Le Pen og Brorskapets Mohammed Ben Abbes, etter at sosialistenes kandidat slås ut allerede i første valgrunde. For å demme opp for de høyreekstreme nasjonalistene inngår resten av det politiske Frankrike en politisk hestehandel med Ben Abbes, og med støtte fra disse velges det som skal være en ”moderat” muslim til president.

I romanen gir Houellebecq en plausibel forklaring på hvordan dette kan skje. Det er muligens dette som får Antirasistisk Senters mann til å se rødt. For de som ikke har for vane å lese en roman som uttrykk for en forfatters personlig meninger, kan tvert imot ”Underkastelse” fungere som en god satire, en dystopi, eller et skrekkscenario. Den ”moderate” Ben Abbes innfører et styre der kvinnenes plass er i hjemmet (noe som er et effektivt botemiddel mot arbeidsledighet), og kjønnssegregering innføres i skolen. Samtidig strømmer Saudi-Arabiske penger til Universitetet, og akademikeren Francois får lønns- og arbeidsvilkår som han tidligere bare kunne drømme om. Prisen? Å konvertere til islam. Men for Francois, som i bunn og grunn ikke har så mange prinsipper å gi slipp på, er ikke valget så vanskelig. Utsikten til å kunne ta seg fire koner veier opp for det meste …

”Underkastelse” kan altså leses på mange måter. De som kjenner Houellebecq fra før blir garantert ikke skuffet. Reaksjonene på boken kan bare karakteriseres som en suksessfaktor.

Innsirkling 3

”Innsirkling 3”

Av Carl Frode Tiller

Aschehoug & Co, 2014 (475 sider)

Så har Carl Frode Tiller fullført sin Innsirkling-trilogi, og alle synes å være enige om at dette blir stående som et hovedverk i nyere, norsk litteratur. Over neste 1.200 sider har leserne kunne følge jakten på et liv, nærmere bestemt livet til David, som via en avisannonse ber folk som har kjent ham om å skrive og fortelle ham om seg selv. David har nemlig mistet hukommelsen, og trenger hjelp til å finne tilbake til sitt eget liv.

Slik har det i hvert fall sett ut i de to foregående bøkene, som jeg har lest med stort utbytte, rett og slett fordi Carl Frode Tiller er en forfatter med stor innsikt i menneskesinnet, og som er en makeløs skildrer av samspillet mennesker imellom.

Heldigvis oppdaget jeg Tillers forfatterskap tidlig, og allerede debutromanen ”Skråninga” fra 2001 spikret seg fast i hukommelsen som en leseropplevelse. ”Bipersonar” fra 2003 var ikke stort dårligere. Men det er i ”Innsirkling” 1, 2 og 3 at Tiller slår opp det riktig store lerretet, og om noen var i tvil: Han fullfører med stil.

En utfordring for denne leseren (og for andre som leste bok 1 og 2 når de kom ut) er det selvsagt at det har gått noen år siden de to første bindene kom ut. Det tok forfatteren 7 år å fullføre historien. Detaljene er derfor ikke helt på plass, og lesningen av ”Innsirkling 3” lider kanskje litt av at noe har gått i glemmeboken. Likevel gikk det raskt å komme gjennom de 475 sidene (den lengste boka i trilogien). Tiller skriver uanstrengt, språket flyter godt, kanskje fordi mye fortelles i en ganske muntlig stil, uten altfor intrikat språkføring.

Det som gjør ”Innsirkling”-bøkene til stor litteratur er allikevel forfatterens evne til å avdekke spillet som foregår mellom romanpersonene. Tiller er utdannet historiker, men du mistenker han for å være psykolog med mange års erfaring fra terapeutisk virksomhet. Som i annen god litteratur kan du lære mye om det å være menneske av å lese Carl Frode Tiller.

Heldig er den leser som ikke har oppdaget denne trilogien enda. Da kan vedkommende starte med bind 1 og ha bok 2 og 3 klar ved siden av seg. Sjansen er nemlig stor for at leseren vil sluke alle 3 bøkene i ett jafs, tiden det tar er en god investering.

Lysår

”Lysår”

Av James Salter, oversatt av Eve-Marie Lund

Arneberg, 2013 (404 sider)

”Light years” kom ut i USA i 1975, men det tok nesten 40 år før den kunne leses på norsk. Salter døde nylig, han ble 90 år. Det virker som om James Salter er enda en stor, amerikansk forfatter som blir oppdaget her i Norge flere år på etterskudd, slik John Williams (”Stoner”) og Richard Yates (bl.a. ”Revolutionary Road”) har blitt det. Ellers er Richard Ford Salters største fan. Boken starter med et 12 siders langt forord av Ford, der han plasserer Salter helt oppe blant de aller største amerikanske forfatterne. I følge ham ”skriver Salter amerikanske setninger bedre enn noen annen i vår tid.” Så da er lista lagt …

I ”Lysår” møter vi ekteparet Viri og Nedra Berland. Han er arkitekt med kontor på Manhattan, mens hun er hjemmeværende og styrer huset ute i suburbia, hyppig avbrutt av shoppingturer inn til byen. Når boken starter på 1960-tallet en gang er ekteparet i midten av 30-årene, og egentlig på høyden. I hvert fall er det slik de oppfattes av venner, de fremstår som et perfekt par, to døtre gjør det hele komplett. Et par som kan misunnes av andre, og som er dyktige til å vise frem vellykketheten sin, i form av middagsselskaper i sin landlige villa ved Hudson-elva.

Men ganske snart blir det klart at ikke alt er perfekt. Ikke i livet, og ikke i ekteskapet. Arkitekten føler ikke at han har nok suksess, husmoren blir ikke fullt ut tilfredsstilt av hjemlige sysler og shopping. Begge ektefellene er utro. Det blir som et rop: Livet må vel ha mer å by på enn dette?

Når de to døtrene entrer voksenlivet har ekteparet gått hver til sitt. De er likevel ikke fiender, men bevarer en respekt og en slags kjærlighet til hverandre til tross for fysisk avstand. Begge er drømmere, og drømmene er gjerne plassert i Europa. Begge reiser ut og treffer nye mennesker som de involverer seg i, livet går sin gang, men glansen er nettopp det; bare glans.

Det hviler en slags resignasjon over både Viri og Nedra. Viri ser på seg selv som gammel, selv om han på slutten av boken ennå ikke har fylt 50 år. Likevel bærer han på en skuffelse, en følelse av tap, livet har liksom ikke blitt slik som det så ut til å bli i starten. Det er et privilegert ektepar vi snakker om, men jakten på lykken synes like vanskelig for disse som for andre, langt fra så begunstigede mennesker.

Så var det James Salters språk da, som skal skrive ”amerikanske setninger bedre enn noen annen i vår tid.”  Selv i en norsk oversettelse merker man raskt at dette er en forfatter med en særegen prosa. Boken krever litt mer oppmerksomhet, noe som bidrar til å gjøre leseropplevelsen sterkere.

En mann alene

”En mann alene”

Av Christopher Isherwood, oversatt av Anne Cathrine Wollebæk

Bokvennen, 2014 (158 sider)

Samme dag som jeg er ferdig med denne boken vedtar USAs høyesterett at ekteskap mellom personer av samme kjønn skal tillates i alle landets 50 delstater. Helt utenkelig i 1964, da denne romanen kom ut.

”En mann alene” (”A single man”) regnes som en klassiker i homolitteraturen, men også som et moderne mesterverk. Christopher Isherwood, født i England i 1904, bosatt i Berlin på 1930-tallet, kom til USA i 1939 og levde der til sin død i 1986. Han hadde suksess på mange felt, bl.a. som manusforfatter i Hollywood. Musikalen og filmen ”Cabaret” bygger for eksempel på Isherwoods bok ”Goodbye to Berlin” fra 1939.

Hovedpersonen i ”En mann alene” er George, en middelaldrende universitetsprofessor. Han er fremdeles sterkt preget av sorgen og savnet etter samboeren Jim, som døde i en bilulykke ett år tidligere. Selv om George og Jim var et par og bodde sammen, var forholdet ikke offentlig. Naboene tror at de to delte hus, men ikke noe mer. Selv i Los Angeles, hvor handlingen finner sted, var det ikke mulig å fremstå som homofil i 1962. Derfor er Georges sorg og savn en hemmelighet han kun deler med sine mest fortrolige venner, ikke med naboer eller kolleger på universitetet. Det virker som det kun er George og Jims felles venninne, Charley, som er fullt informert om det tabubelagte samlivet.

Siden historien finner sted på tidlig 1960-tall må vi ha i bakhodet at det meste av motkultur og frihetskamp ennå ligger noen år unna. George er knuget av en konformitet som gjorde det svært vanskelig å leve et normalt og lykkelig liv for de som ikke passet inn. Sånn sett er det lett å forstå at romanen betydde ekstra mye for dem som var i samme situasjon som George. Romanen er derfor et tidsbilde på en epoke som er forbi.

Bokens allvitende fortellerstemme skifter vekselvis mellom distansert, men fortrolig, skildring av tanker, hendelser, miljø- og personkarakteristikker, og dialog. Språklig flyter det godt i denne norske oversettelsen. Anne Cathrine Wollebæk har også skrevet er opplysende etterord.

Stoner

”Stoner”

Av John Williams, oversatt av John Erik Bøe Lindgren

Cappelen Damm, 2014 (271 sider)

Sjelden har vel en bok blitt møtt med så mye hyllest og lovprisning som denne. ”Stoner” er altså den gjenoppdagede og nyutgitte romanen til John Williams. Williams døde i 1994, og denne romanen kom først ut i USA i 1965. Williams forfatterskap består av fire romaner og to diktsamlinger, og selv om han fikk priser mens han levde så var han altså nesten glemt inntil for et par år siden. Det er lett å skjønne hvorfor boken vekker begeistring, samtidig som det er vanskelig å forstå hvordan den nesten kunne forsvinne i litteraturens bevissthet.

”Stoner” forteller livshistorien til William Stoner, en litteraturprofessor ved Universitetet i Missouri. Stoner blir født i 1891, som eneste sønn av nøysomme og fattiglige bønder. Hans foreldre sender ham til universitetet da han fyller 19, for at han skal studere til agronom og vende tilbake til gården med ny kunnskap. Slik går det ikke. På universitetet velger han et innføringskurs i litteratur, og dermed tar studiene en helt annen retning enn det foreldrene og ham selv hadde tenkt. Stoner gjør akademisk karriere og tilbringer hele livet ved Engelsk Institutt, til han dør i 1954.

Helt innledningsvis i romanen oppsummerer Williams hovedpersonens ettermæle slik:

En og annen student som kommer over navnet lurer kanskje på hvem William Stoner var, men nysgjerrigheten ender sjelden med noe mer enn et flyktig spørsmål. Stoners kolleger, som ikke verdsatte ham noe særlig mens han levde, snakker sjelden om ham.

John Williams skildrer Stoner som et menneske som lever et helt ordinært liv, for så å bli glemt. Som de fleste andre opplever Stoner oppturer og nedturer. Men det er en gjennomgående vemodig tone i teksten, der Stoners liv skildres med gjennomført nøkternhet. Dette er bokens fremste kjennetegn; på den nærmest saklige, knappe måten forfatteren skildrer de viktigste begivenhetene i Stoners liv. Her kan dramatiske hendelser tørt konstanteres på to setninger. Hardt, uten sentimentalitet.

Leseren får straks sympati med bondegutten som ankommer universitetet. Han gjør det for å glede sine foreldre, for han hadde ikke sett for seg en annen fremtid enn den som fantes på gården. Møte med universitetet og den kunnskapen han får der forandrer ham grunnleggende sett ikke, selv om livet forandrer seg. Stoner er en bunnsolid karakter. Han gifter seg med den første kvinnen han forelsker seg i, et ekteskap som er kaldt og håpløst. Datteren som han får mister han også kontakten med etter hvert. Stillingen på instituttet fører ham ut i en årelang konflikt med en kollega, den eneste gleden utenom det akademiske er et forhold han innleder med en student som han er veileder for. Men heller ikke dette blir en varig glede.

John Williams skildrer Stoners siste dager på jorden på en måte jeg ikke kan huske å ha lest før. Det gir boken enda et løft. Noen ganger er forhåndsomtaler til å stole på.

Indignasjon

 

"Indignasjon"

Av Philip Roth, oversatt av Tone Formo

H. Aschehoug & Co, 2012 (199 sider)

”Indignation” kom ut i USA i 2008, året Philip Roth fylte 75 år. Boken er en relativ kort roman, med en lett gjenkjennelig karakter i hovedrollen, for de leserne som er fortrolige med Philip Roths forfatterskap. Igjen møter vi en ung mann som strever med å løsrive seg fra familiære og kulturelle bånd, og som følgelig gjennomgår en rekke kvaler. I tillegg er den seksuelle oppvåkningen en kilde til prøvelser, et tema Roth har tatt tak i mange ganger før, her er det nok å nevne ”Portnoys Complaint” (1967, ”Portnoys besværlige liv” på norsk i 2004).

Philip Roth er det vi kan kalle 2. generasjons innvandrer til USA, hans besteforeldre var europeiske jøder. Roth vender stadig tilbake til det jødiske immigrantmiljøet i sine romaner. I ”Indignasjon” møter vi den 19-årige Marcus Messner. Året er 1951, og Korea-krigen er inne i sitt andre år. Marcus er sønn av en koscherslakter i Newark, NY, men for å unnslippe farens voksende kontrollbehov når Marcus nå er i ferd med å bli voksen, velger han å søke seg inn på et landsens universitet i Ohio, så langt unna at foreldrene ikke når ham.

Marcus Messner er en seriøs ung mann som bare får de beste karakterer, alt ligger til rette for en sikker og god karriere. Men så er det dette med det annet kjønn, her representert ved Olivia, en ung jente med en trøblete fortid og et dårlig rykte … Og så er det dette konservative lærestedet i Midt-Vesten, der obligatorisk fremmøte til skolegudstjenesten blir noe Marcus opponerer mot, inspirert som har er av Bertram Russells ateisme.

Etter å ha kommet i konflikt med to romkamerater blir Marcus innkalt på rektors kontor. Samtalen med rektor skjærer seg helt, og trusselen om å bli utvist fra universitetet henger over ham. Utvisning betyr nemlig at Marcus kan regne med å bli innkalt til militærtjeneste og sendt til Korea, noe som for ham fremstår som den sikre død.

Det er Marcus Messner selv som er fortelleren av historien, og på et tidspunkt lar han oss forstå, i en bisetning, at han snakker til oss fra det hinsidige. Det er altså den avdøde Marcus som snakker, og leseren får et hint om hvordan dette vil gå. På sett og vis et finurlig grep fra Philip Roth sin side, å dryppe denne vesentlige opplysningen nærmest som en detalj.

”Indignasjon” vil ikke bli stående som noe hovedverk i Roths omfangsrike forfatterskap, men romanen bærer likevel alle forfatterens kjennetegn, noe som garanterer noen timers god lesning.

Stål

”Stål”

Av Silvia Avallone, oversatt av Astrid Nordang

Aschehoug, 2013 (367 sider)

Silvia Avallone var bare 25 år da hun debuterte med denne romanen i 2010. Den ble en øyeblikkelig sensasjon, og er nå gitt ut i 20 land. Filmatiseringen skal også være rett rundt hjørnet.

Det er gledelig å kunne si at boken i stor grad lever opp til ryktet. ”Stål” er en skildring av italienske arbeiderklasseliv, lokalisert til byen Piombino i Toscana, som ikke har noe å gjøre med de vakre turistbildene vi gjerne forbinder med regionen. Her kretser alt rundt det gedigne stålverket som har slukt menn med hud og hår i generasjoner. Arbeiderne og deres familier er stuet sammen i gedigne boligblokker i via Stalingrado, der ikke bare navnet, men også forfallet vekker øst-europeiske assosiasjoner.

Avallone gir ingen samfunnsanalyse eller legger an til noen politisk vinkling, selv om Kjartan Fløgstad ville nikket gjenkjennende til miljøet og helt sikkert funnet krutt for et nådeløst oppgjør med utbytting og undertrykkelse. Silvia Avallone skildrer skjebnene i via Stalingrado med nærhet og sympati, enten det gjelder de to unge tenåringsjentene Anna og Francesca som er hovedpersonene her, deres eldre machoguttevenner, mødrene og fedrene. Skjønt, akkurat fedrene kommer ikke særlig godt ut av det i Avallones roman.

Allerede i første kapittel suges leseren inn i en verden som minner mistenkelig om italienske filmscener. Det er en verden der kjønnsrollemønsteret vi forbinder med 1950-tallet ennå lever (italienske kvinner har lavest yrkesdeltakelse i Europa), der mennene først og fremst er forsørgere og derfor forventer å vartes opp hjemme, der de unge guttene er gjennomført macho og jentene kun er opptatt av å ta seg godt ut. Alt foregår i trangbodde leiligheter, der privatlivets fred ikke alltid lar seg overholde. Det er et gjennomsiktig miljø med klare sosial koder. Men det er altså ingen nostalgisk skildring, men en samtidsroman vi leser!

Anna og Francesca befinner seg på terskelen mellom barn og tenåring/voksen. De spiller på uskyld, men er helt bevisst på sin tiltrekning på både gutter og menn. De er bestevenner, men i løpet av det lille året er så mye i endring at ingenting blir som før. De står ved en skillevei, ikke bare er kroppene i ferd med å springe ut og jentene på vei inn i voksenverdenen, men også grunnskolen tar slutt og valg for fremtiden skal tas. Anna ønsker å bli noe i livet og ser utdanning som en mulighet. Hun oppmuntres av sin mor, som sympatiserer med kommunistene og har sine meninger, selv om heller ikke moren har maktet å frigjøre seg. Francesca har det verre i sin familie, der farens kontrollbehov etter hvert gir seg voldelige utslag. For henne er ikke skoleveien et naturlig valg.

Det er påfallende hvor lukket og låst miljøet i via Stalingrado er. Mulighetene for å gjøre en klassereise (som så mange forfattere har skildret) synes fjernt. Skal guttene og mennene komme seg opp synes kriminalitet å være eneste løsning, jentene drømmer på sin side å bli som de vakre modellene de ser på TV, ytre skjønnhet skal sikre fremtiden.

Fra stranden i Piombino ser de over til Elba, en ferieøy og utfluktssted for de rike. Selv om øya er innenfor synsvidde virker det nesten uoppnåelig bare å komme seg dit. Så låst til stålverket, boligblokkene og den sosiale tristessen er menneskene i via Stalingrado. Ikke bare klassereisen, men også den fysiske reisen synes vanskelig.

I sin grunntone er «Stål» en forfriskende og levende roman. Boken blir sikkert en klassiker for denne generasjonens italienere.