Forfulgt av staten

 

«Forfulgt av staten».
Den nådeløse jakten på norske kommunister
Av Alexander Wisting
Kagge Forlag AS, 2020 (476 sider)

Etter å ha lest denne imponerende historiske gjennomgangen av kampen for å holde norske kommunister borte fra posisjoner i politikken og i fagbevegelsen, kan du ikke annet enn å sitte igjen med en vond smak i munnen.

Norges Kommunistiske Parti og deres medlemmer og sympatisører har i alle år vært gjenstand for overvåking og regelrett forfølgelse, ikke bare under 2. verdenskrigens nazistiske styre og okkupasjon, men også i etterkrigstidens norsk sosialdemokrati. At NKP ledet an i den aktive motstandskampen under krigen gjorde selvsagt at medlemmene levde i akutt fare. Så er det da heller ingen annen norsk organisasjon som mistet så mange av sine medlemmer under krigen. Kommunistenes offer gjorde at NKP opplevde stor sympati og støtte rett etter krigen, og partiet fikk 11 representanter på Stortinget i det første etterkrigsvalget. Partiet fikk også statsråder i den første samlingsregjeringen.

Men allerede under krigen jobbet sterke krefter for å motarbeide kommunistenes innflytelse på motstandskampen, og partiets aktive sabotasje og kamphandlinger ble ofte møtt med fordømmelse og stemplet «uansvarlige». Rett før freden kom var sterke krefter i gang for å hindre at kommunistene skulle få politisk makt. Å lese hvordan tyske gestapister og norske overløpere i politiet fikk redusert straff i rettsoppgjøret ved å tyste på norsk kommunister og overlevere sine registre over kommunistpartiets medlemmer og sympatisører til den nyetablerte overvåkingstjenesten, er direkte opprørende.

Etter krigen gikk det ikke lang tid før kommunistjakten ble videreført av den norske staten. Skjønt, det er ikke alltid lett å si hvor grensen mellom statsmakten og Arbeiderpartiet går. Saken er jo at Arbeiderpartiet allerede under krigen aktivt motarbeidet kommunistenes innflytelse i fagbevegelsen og i den viktige utenriksflåten. Det var imidlertid den berømte Kråkerøytalen fra Einar Gerhardsen i februar 1948 som definerte den formelle kommunistjakten i etterkrigstiden.

Utgangspunktet var hendelsene i Tsjekkoslovakia. «Det som kan true det norske folks frihet og selvstendighet er den fare kommunistpartiet til enhver til representerer», sa Gerhardsen i en radiooverført tale. Dermed var alle medlemmer av NKP stemplet som potensielle 5. kolonister og i praksis fritt vilt. Etter å ha ofret mest av alle i kampen mot tysk okkupasjon, ble de kort tid etter krigen nærmest stemplet som potensielle landssvikere.

Alexander Wisting gir oss nærbilder av NKP-medlemmenes liv med overvåking og ulovlig politisk forfølgelse etter krigen. Arbeiderpartiets rolle er jo grundig dokumentert av Lund-kommisjonen, så det er ikke direkte nyheter som står å lese i denne boken. Likevel gir det en dårlig følelse å lese om barn som allerede i 12-13 års alderen blir registrert med egne mapper og som overvåkes gjennom et helt liv for kun å ha deltatt på ferieleirer og helt åpne partimøter. Forfølgelsen av norske kommunister etter krigen resulterte også i personlige tragedier og selvmord. Folk ble svartelistet og utstøtt, det var stygt det som skjedde med mange av NKPs folk, der mange av dem må sies å tilhøre de beste norske motstandsfolkene under krigen.

Etterkrigstidens norske kommunistjakt er en historisk skamplett. Denne boken er et vesentlig bidrag som dokumenterer hendelsene på en overbevisende og medrivende måte.

Populistiska manifestet

 

«Populistiska manifestet»
Av Göran Greider  og Åsa Linderborg
Natur & Kultur, 2018 (315 sider)

Da denne boken kom ut hadde Donald Trump nettopp blitt valgt til president i USA og britene hadde stemt for Brexit. Samtidig virket det som om mange høyrepopulister i Europa hadde vind i seilene og kunne feie de tradisjonelle partiene av banen. Også Sverigedemokratenes vekst var et uttrykk for samme tendensen. Særlig de sosialdemokratiske partiene virket å være i utakt med store deler av sin tidligere velgerbase, som nå søkte til høyrepopulismen for å uttrykke sin politiske misnøye.

De svenske forfatterne Göran Greider  og Åsa Linderborg har med boken «Populistiska manifestet» gjort et forsøk på å forstå dette politiske skiftet. Forfatterne formulerer i alt 151 «påstander» som skal si noe om fenomenet «populisme», for deretter å bruke noen sider på å utdype disse «funnene». Noen av påstandene står også uten kommentarer, som om de da er å oppfatte som udiskutable, som f.eks. nr. 37: «De etablerte partiene som roser seg selv for å «ta ansvar» har ikke løst de problemene som de har sagt de skal løse. Dette skaper – selvsagt – populisme» (min oversettelse fra svensk).

I motsetning til mange andre så er ikke disse to forfatterne ute etter å fordømme velgere som strømmer til høyrepopulistiske partier. Denne fellen er det jo mange venstreorienterte som har gått i. Greider og Lindeborg ser med forståelse på at tradisjonelle arbeidervelgere ser seg forrådt av de gamle partiene, etter flere tiår med markedsliberal nedskjæringspolitikk og «liberalisering» av arbeidsmarkedet, noe som har gjort livet mer usikkert for millioner av mennesker. Kombinert med den flyktningstrømmen som kom til Europa (særlig Sverige og Tyskland) i 2015 så leverer forfatterne en materiell (marxistisk) analyse av fenomenet. De unngår dermed den moralistiske fordømmelsen som deler av det liberale og/eller venstreorienterte kommentariatet har latt regne over disse velgergruppene.

Lest en tid etter utgivelsen, og hvis du da har fulgt med i debatten og har hatt tid til å la dette fenomenet synke inn, så er det kanskje ikke så mye nytt her. Men for andre, som fremdeles er mest opptatt av å idiotforklare og fordømme Trump-velgere og Brexit-tilhengere, er det likevel mange innsikter å hente fra denne teksten.

Mannen fra middelalderen

 

«Mannen fra middelalderen»
Av Bergsveinn Birgisson
Vigmostad & Bjørke AS, 2020 (335 sider)

Bergsveinn Birgisson har hatt stor suksess med flere bøker med tema og handling lagt til norrøn tid, middelalderen eller i hundreåret etter. Så har da også den bergensbaserte forfatteren en doktorgrad i norrøn filologi, noe som helt sikkert har vært en forutsetning for å kunne skrive «Mannen fra middelalderen». «Mannen» i dette tilfellet er historikeren og morderen (som det så dramatisk heter) Tormod Torfæus, som levde fra 1636 til 1719, født på Island, men som døde på Kopervik i Rogaland i 1719.

I denne boken, som må sies å være en dokumentar, følger vi Tormod gjennom hele livet. Det som Birgisson ikke kan belegge med kilder resonerer han seg frem til, noe som gjør at historien blir helhetlig og vidtfavnende. At leseren er historieinteressert er nok en forutsetning, for selv om boken pirrer med et mord er det på ingen måte en kriminalroman eller et mordmysterium vi presenteres for. Derimot er det historien om en historiker (!) som på oppdrag fra den danske enevoldskongen får i oppdrag å skrive Norges historie, på en måte som begunstiger danskene på bekostning av svenskene, og som godtgjør at Norge er en naturlig del av Danmark.

Tormod Torfæus virket i en tid da den moderne, kildekritiske historieskrivingen gradvis vant terreng over den gamla sagatradisjonen,  der myter og sagn hadde rådet grunnen. Det er fascinerende å følge Torfæus på hans jakt på gamle skrifter rundt om på Island, en jakt på norrøne kilder, skrifter på dyreskinn skrevet ned på 12-1300-tallet og overlevert gjennom generasjonene. Slik er vi en stor takk skyldig til denne pioneren i historiefaget, uten hans innsats hadde mye av vår tusenårige historie vært tapt for alltid.

En takk fortjener også denne forfatteren som lyser opp et heller dunkelt kapittel av historien.