Forfulgt, fordømt og fortiet

 

«Forfulgt, fordømt og fortiet»
Av Terje Halvorsen
Vigmostad & Bjørke AS, 2020 (470 sider)

Tittelen på dette storverket om Norges Kommunistiske Partis rolle under krigen, sier mye. Lest sammen med Alexander Wistings «Forfulgt av staten. Den nådeløse jakten på norske kommunister», danner den en uvurderlig kilde til et bevisst fortiet, og dermed glemt, kapittel i norsk historie; de norske kommunistenes historie på 1900-tallet.

Terje Halvorsens bok har undertittelen «Historien om den kommunistiske motstanden i Norge 1940-1945», og er et resultat av tiår med forskning, et prosjekt som startet allerede på 1970-tallet og som gradvis har vokst seg til et autorativt verk om NKPs krigsinnsats. Boken bygger tidvis på tidligere publiserte arbeider, men først nå foreligger det komplette resultatet. Ingen som kommer seg gjennom denne boken, spekket med kildehenvisninger, vil være i tvil om at NKPs krigsinnsats var formidabel og at prisen som de norske kommunistene betalte var høy.

NKP var det første partiet som ble tvangsoppløst og forbudt i 1940. Men den politiske aktiviteten ble ikke innstilt, kommunistene fortsatte sin virksomhet under jorden. Boken skildrer den kommunistiske motstanden på alle områder: sabotasje, militære grupper, illegale aviser, fluktorganisasjonen, etterretning og kampen for å bygge og opprettholde den illegal partiorganisasjon - motoren i motstandsarbeidet.

Mens MILORG og regjeringen i London i det lengste holdt seg til sivil motstand, var NKP tilhengere av aktiv, militær motstand. Målet var å etablere partisangrupper, eller aktive sabotasjegrupper, og drive væpnet motstand mot okkupantene. Historien om Asbjørn Sunde og hans menn er det skrevet mye om, og her får vi et godt innblikk i virksomheten og hva som drev Sunde og hans gruppe til å gjennomføre de mest omfattende og alvorligste aksjonene mot okkupasjonsmakten. Samtidig er forholdet mellom Sunde og ledelsen i NKP stadig anstrengt, noe boken redegjør for på en god måte.

I 1945 var NKPs krigsinnsatsen godt kjent, noe som forklarer at partiet fikk over 11 % oppslutning ved det første Stortingsvalget. Men raskt fikk NKP og dets medlemmer kjenne iskulden fra den kalde krigen. Partiet ble fremstilt som en femtekolonne, en intern trussel, og alt ble gjort for å diskreditere partiet og også dens historiske rolle i kampen mot okkupasjonsmakten og Quisling-styret.

Det er derfor et særdeles viktig arbeid Terje Halvorsen her har gjort, i form av et bunnsolid arbeid som blir stående som et autoritativt verk om den kommunistiske motstanden under 2. verdenskrig i Norge.

Serotonin

 

«Serotonin»
Av Michel Houellebecq, oversatt av Tom Lotherington
Cappelen Damm, 2019 (261 sider)

Jeg liker Michel Houellebecq og har lest alle romanene hans. Pussig nok (?) holder jeg debuten fra 1994 – «Utvidelse av kampsonen» - for å være den beste, kanskje fordi dette var et helt nytt bekjentskap og derfor så lett å la seg begeistre. Houellebecq blir lett stemplet som «kontroversiell», en forfatter som ikke er redd for å bryte grenser, hverken når det kommer til tema eller til sexskildringer. Men det som kanskje gir ham en ekstra tyngde er ryktet om å være en forfatter som tar pulsen på samtiden, gjerne før andre forfattere, gjerne med lett «profetiske» skildringer av nær fremtid.

Jeg går derfor til «Serotonin» med store forventninger, særlig siden også denne romanen har fått gode anmeldelser og høye terningkast. Skal jeg bedømme romanens kvalitet setter jeg altså Houellebecqs tidligere bøker opp som målestokk. Det er muligens ikke rettferdig, hadde boken vært skrevet av en ny og ukjent forfatter så hadde min vurdering sikkert vært annerledes. Men dette er altså selveste Michel Houellebecq, så listen ligger i utgangspunktet høyt.

Hovedpersonen er lett gjenkjennelig fra Houellebecq-universet; en middelaldrende mann som har mistet illusjonene til verden og til sine medmennesker. Denne gang i skikkelsen til Florent-Claude Labrouste, en agronom som jobber i landbruksdepartementet og er godt kjent i EUs byråkrati, og i en næring han oppfatter å være i fullstendig krise. Han har et forhold til en mye yngre japansk kvinne som er hans rake motsetning, et forhold han gjør slutt ved rett og slett gå ut døren og forsvinne.

Hovedpersonen får anbefalt et antidepressivt middel av legen sin, for å få opp serotonin-nivået (derav tittelen). Etter å ha valgt å forsvinne oppsøker han en gammel studiekamerat som driver en storgård, samtidig som han begynner å spionere på en gammel kjæreste med håp om en gjenforening. I «Serotonin» fremstår Houellebecqs samtidskommentarer som et innlegg for de «Gule vestene», og vi møter sinte bønder som aksjonerer ved å blokkere motorveier i et forsøk på å undergrave EUs frie flyt av landbruksprodukter, en politikk som truer eksistensen til de franske bøndene.

Når «Serotonin» for meg fremstår som en heller lunken roman er det fordi den ikke når gamle høyder fra forfatterskapet, og jeg tar meg i å tenke at disse passasjene har jeg lest før. Men som sagt; hadde dette vært en ny forfatter ville vurderingen sikkert vært mer positiv.

Hvem har rett på Krim

 

«Hvem har rett på Krim»
Av Hendrik Weber
BoD – Books on Demand, 2021 (190 sider)

Både boken og forfatteren er kontroversiell, siden det overordnede temaet er Russlands anneksjon av Krim-halvøya i 2014, en hendelse som på mange måter definerer Vestens holdning til Russland og Vladimir Putin.

Hendrik Weber er tysker, bosatt i Norge. Weber grunnla og leder organisasjonen Folkediplomati Norge, som arbeider for fred og dialog mellom Norge og Russland. Målet er å bli bedre kjent med våre russiske naboer og dermed bygge ned fordommer.

Denne boken kom først ut på tysk («Unsere Krim», 2019), for så å komme i russisk oversettelse. Den russiske utgaven fikk en eksklusiv lansering da pressetalskvinnen i det russiske Utenriksdepartementet - Maria Zakharova – snakket om den på en pressekonferanse. Nå er den altså kommet på norsk, en utgivelse Weber selv står bak.

I 2014 ble Krim invadert av russiske soldater og deretter annektert av Russland. Slik fremstilles det i vestlige media. Men er det så enkelt? Hvem har egentlig rett på Krim? Bokens store styrke er at den fremstiller hendelsene fra et russisk synspunkt, og skal vi tro forfatteren er dette representativt for hvordan det store flertallet av innbyggerne på Krim selv oppfatter det.

Weber har reist til Krim et tjuetalls ganger etter at han personlig begynte å fatte interesse for saken. I utgangspunktet hadde han ingen spesielle kunnskaper, men følte at den ensidige fremstillingen som dominerte i vestlig presse skurret. Han ville rett og slett se med egne øyne og høre hva folk på Krim selv mente. Sammen med Folkediplomati Norge har han organisert reiser til Krim og praktisert «folkediplomati», stikk i strid med hva norsk UD tilrår. For dette har han fått mye kritikk, men Weber har stått i det og boken gir en god forklaring på hvorfor han handler som han gjør.

Krim-spørsmålet må sees i sammenheng med det som skjedde i Ukraina i 2014, der demonstrasjoner på Maidan-plassen i Ukrainas hovedstad Kiev endte med at den daværende «russiskvennlige» presidenten flyktet, og et nytt regime kom til makten. Dette fremstilles som et statskupp av Weber, flertallet på Krim og folk i det østlige Ukraina, der det har vært borgerkrig siden. Republikkene Donetsk og Lugansk har oppstått, som løsrevet fra statsmakten i Kiev. Weber har også besøkt disse og forteller i boken hva som har møtt ham der.

Bokens store styrke er selvsagt at den gir oss en annen fortelling enn det så godt som all norsk presse gir av disse begivenhetene. Kritikken av Weber er at han bare gjør seg til talsmann for Russlands versjon, og dermed går Putins ærend. Men det er lett å anbefale boken rett og slett fordi den gir en stemme til de som ikke kommer til orde i det norske ordskiftet.