Bli Bjørk

”Bli Bjørk”

Av Mette Karlsvik

Samlaget, 2011 (447 sider)

En sprø ide! Her har altså Mette Karlsvik gått hen og skrevet en roman om den islandske artisten Bjørk, skrevet i andreperson (”du-form”), et ambisiøst anslag både språklig og tematisk, som starter med et 200 siders kapittel om Bjørks far – Gudmundur Gunnarson, elektriker og fagforeningsmann, som vi først møter som ung gutt, en gang på 1950-tallet.

Tanken må være at om du skal skrive en roman om Bjørk, denne genuint originale verdensartisten, og kalle romanen ”Bli Bjørk”, så må historien starte før Bjørk selv blir født (i 1965), for hun fødes jo inn i en familie, og hun blir på sett og vis et produkt av det miljøet hun vokser opp i. Derfor dette anslaget, et forsøk på å forklare hvordan Bjørk blir Bjørk. Først altså 200 sider om Gudmundur Gunnarson, faderen, som vi også blir kjent med gjennom en andrepersonstemme (”du-form”), fra han er en guttunge på 10-12 år, til han blir tenåring og møter Heida, jenta han forelsker seg i, og disse to i ung alder flytter sammen i Eldhuset i bygda Vogar, Eldhuset som nærmest er en primitiv gamme i tilknytning til familiegården, som ligger et godt stykke utenfor Reykjavik. Gudmundur blir elektriker og tar arbeid på NATO-basen, noe som er problematisk for Heida som er kommunist og nærmest ser på amerikanerne som okkupanter. Heida engasjerer seg i naturvern og deltar på sivil ulydighetsaksjoner. Hun er alternativ i tankegangen, nærmest en slags hippie.

Men denne romanen er langt ifra en streit familiesaga. Det som gjør romanen til litteratur er jo språket! Mette Karlsvik både åpner og avslutter romanen med noe som fremstår som kortprosastykker eller dikt (to tekster er faktisk tatt fra Paal-Helge Haugens ”Dantes oske”), dette setter en lyrisk tone som på imponerende vis også videreføres gjennom samtlige 447 sider. Sjelden har jeg vel lest en så litterær roman (i betydning at historien lever og forsterkes i selve språkformen), det putrer og syder av islandsk naturkraft gjennom hele romanen. For se om ikke Bjørk er en islandsk urkvinneskikkelse, som nærmest presser hodet ut av sin mors kjød i samme øyeblikk som vulkanøya Surtsey vokser frem fra havdypet og gjør Islands landareal et par kvadratkilometer større, på samme måte som Bjørks fødsel kan sies å gjøre islandsk kulturliv større og mer eksplosivt. Bjørk er selve naturkraften personifisert og i Mette Karlsviks språk går dette opp i en høyere enhet.

Vi har altså kommet halvveis i romanen når Bjørk selv gjør sin entre. Siste del av romanen er viet Bjørks oppvekst og ungdomstid, når foreldrene har skilt lag og flyttet inn til drabantbyen i utkanten av Reykjavik. Bjørk bor hos sin far, men er stadig hos sin mor som bare bor et par blokker unna. Bjørk blir barnestjerne i en alder av 11 år og gir ut plate. I tenårene dras hun mot litt eldre ungdommer som hører på ny musikk fra kontinentet. ”Stranglers” holder konsert på Island og ungdommene blir inspirert tl å starte det første av en serie punk- og alternative rockeband. Romanen slutter da Bjørk og bandet hun spiller i – Sugarcubes – slår gjennom i England. Resten er musikkhistorie.

Hør 11 år gamle Bjørk synge ”I love to love” (Tina Charles cover) her

Selvfølgelig unødvendig for meg å si at ”Bli Bjørk” har ført til at de siste ukene for mitt vedkommende er fylt opp av Bjørk musikk, i bilen, i stua og på YouTube.

Her er for eksempel en hel konsert fra islandsk TV fra 1999! Hvilken naturkraft!

De grunnleggende bestanddeler

”De grunnleggende bestanddeler”

Av Michel Houellebecq, oversatt av Per E. Fosser

J. W. Cappelens Forlag, 2000 (332 sider)

Dette er Houellebecqs store gjennombrudd, og hans andre roman, utgitt i Frankrike i 1998. Fire år tidligere hadde han debutert med ”Utvidelse av kampsonen”, og det er lett å lese ”De grunnleggende bestanddeler” som en fortsettelse, eller en utvidelse, av temaene Houellebecq tok opp i debuten. Ekstra pirrende er det nok også at denne roman nr. to har klare selvbiografiske referanser, og forfatterens skildring av de fraværende foreldrene gjorde sitt til at boken vakte debatt og fikk mye oppmerksomhet.

Vi møter forskeren Michel (samme fornavn som forfatteren, med mye av den samme barndomsbiografien) og halvbroren Bruno. De to brødrene er svært forskjellige i det ytre, men begge har lidd under foreldrenes svik. Dette sviket har sitt opphav i foreldregenerasjonens egen frigjøring, der de som nesten karikerte representanter for sin generasjons oppgjør med borgerligheten, og omfavning av den nye tidens trender, med opprør, selvrealisering og seksuell frigjøring, ofrer sine egne barn for å realisere sitt eget prosjekt. Bokens Michel (i likhet med forfatteren Michel) vokser derfor opp hos sin mormor, siden hans mor ikke prioriterer ham, men seg selv. Michel lider ikke vondt hos mormoren, men ettersom historien forløper skjønner vi at han har tatt skade på sin sjel, først og fremst ved at han ikke klarer å knytte seg til andre mennesker.

Halvbroren Bruno er også skadet som følge av foreldrenes fravær. Han er halvbrorens motsetning, ved at han kompenserer sitt savn med å jakte på mest mulig sex og alle former for nytelse. Romanen inneholder bl.a. en skildring fra Brunos reise til en new-age leir i Sør-Frankrike, der fri sex og alle varianter av Østens mystikk dyrkes av de middelaldrende deltakerne. Dette stedet finnes i virkeligheten (eller eksisterte da boken kom ut), noe som skapte stor oppstandelse. Denne romanen Bruno er ikke annet enn en fortsettelse av karakteren Tisserand fra ”Utvidelse av kampsonen”, en konstant urolig sjel som forsøker å kompensere sin uro med mest mulig kroppslig nytelse. Romanen inneholder da også adskillige sider med pornografiske skildringer.

”De grunnleggende bestanddeler” er muligens mer ambisiøs og har et bredere lerret enn ”Utvidelse av kampsonen”, men som roman betraktet er den knapt mer vellykket. Til tider virker både historien og karakterene vi møter lett karikerte, og det blir fort noe trøttende å lese side opp og side ned med følelsesløse sexskildringer. Men kanskje virker ikke ”De grunnleggende bestanddeler” så sterkt på oss i 2012 fordi kritikken mot 68-generasjonen i dag synes så selvsagt. Det virker rett og slett litt for dumt.

Utvidelse av kampsonen

”Utvidelse av kampsonen”
Av Michel Houellebecq, oversatt av Thomas Lundbo
Cappelen Forlag, 2004 (143 sider)

”I et grunnleggende liberalt seksuelt system har noen et rikt og stimulerende seksualliv, andre henvises til ensomhet og onani. Den økonomiske liberalismen innebærer at kampsonen utvides til å gjelde mennesker i alle aldre og alle samfunnsklasser. Det er akkurat det samme med den seksuelle liberalismen. Kampsonen utvides til å gjelde mennesker i alle aldre og alle samfunnsklasser.” (side 92)

Dette er Houellebecqs debutroman fra 1994, og det tok altså 10 år før den kom ut på norsk. Hovedpersonen er en desillusjonert dataprogrammerer i begynnelsen av 30-årene. Store deler av romanen handler om en forretningsreise han gjør sammen med en seksuelt frustrert kollega. Tonen i boken er grunnleggende livstrøtt og kynisk. Houellebecqs postulat da han skrev boken var at å tre inn i arbeidslivet er som å gå i graven, etter studietiden er livet egentlig over, for i arbeidslivet finnes bare tomt karrierejag og innholdsløse jobber. Denne livstruende tomheten kan til en viss grad kompenseres hvis man har et interessant sexliv, men for stygge mennesker, som kollegaen Tisserand, blir tilværelsen dobbelt uutholdelig, siden stygge mennesker sliter med å få nok sex!

Dette er vel et heller sjeldent eksempel på en ”kontorroman”, et miljø få forfattere velger som ramme rundt en roman, siden kontorlivet av de fleste oppfattes som grått, udramatisk og pregløst. Så er det da heller ikke action og dramatiske opptrinn som driver denne lille romanen fremover, det er selvsagt de store eksistensielle spørsmålene Houellebecq er opptatt av. Vår mann har altså en jobb han i bunn og grunn oppfatter som meningsløs. I tillegg til å jobbe med dataprogrammering må han også reise rundt og markedsføre dritten, gjerne ovenfor teknologiske analfabeter i den oppblåste og utdaterte offentlige forvaltningen, der han møtes av mellomledere som ikke unnslår seg å briljere med sin kunnskapsløshet.

I tillegg til det eksistensielt tyngende arbeidslivet er omgangen med det annet kjønn en konstant kilde til frustrasjon. Verst er det altså for kollegaen Tisserand, men vår mann har heller ikke kommet uskadd gjennom denne kampsonen. Houellebecq deler rundhåndet ut en del lite flatterende portretter av kvinnelige bipersoner, samtlige beheftet med en eller flere lite tiltalende egenskaper.

”Utvidelse av kampsonen” er en beksvart og pessimistisk bok, med et menneskesyn næret av forakt og avsky. Altså en ganske morsom og underholdende roman lest med de riktige brillene! 

Hva jeg betyr

”Hva jeg betyr”
Av Dag Johan Haugerud
Forlaget Oktober, 2011 (326 sider)

Dag Johan Haugerud er en allsidig kar. Jeg må innrømme at jeg ikke ble oppmerksom på ham før jeg gikk på kino for å se filmen ”Som du ser meg”, der Haugerud både er regissør og manusforfatter. Filmen oser av kvalitet på manussiden, der den forteller tre ganske så hverdagslige historier hvor det som er av dramatikk foregår på det mellommenneskelige plan. Filmen begeistret meg, og det var slik jeg oppdaget at Dag Johan Haugerud også er forfatter, med tre romaner på cv’en.

”Hva jeg betyr” er hans bok fra i fjor, og nå ser jeg at den har høstet til dels glimrende kritikker. Likevel har den altså unnsluppet min litterære radar! Kanskje ikke så rart, boken kan umulig være særlig godt markedsført. Selv måtte jeg gripe fatt i en bibliotekar, som på min forespørsel låste seg inn i magasinet for å hente et eksemplar eksklusivt til meg. Også bibliotekene ser ut til å ville låne ut krim til folket, heller enn å markedsføre ny, norsk litteratur…

Jeg leste 35 sider av denne romanen før det gikk opp for meg at hovedpersonen er en kvinne! Du går nesten automatisk ut ifra at en mannlige forfatter som benytter jeg-form skriver om en mann. Men også i filmen ”Som du ser meg” er det kvinner i alle de store rollene, så det ser ut som om Dag Johan Haugerud har et godt grep om sine kvinnelige skikkelser. 

Hovedpersonen i «Hva jeg betyr» er en kvinnelig bibliotekar (Haugerud er selv utdannet bibliotekar!) som bor alene. Hun har en sønn som jobber i filmbransjen. En dag sier hun ja til å filme i et bryllup, siden biblioteket disponerer et ubrukt videokamera, dette som en vennetjeneste. Store deler av romanen kretser rundt denne hendelsen og alle de implikasjoner dette fører til. Sønnen trekkes inn i bildet da han får i oppdrag å redigere råmaterialet fra bryllupet, og dette gjør at mor og sønn lærer å kjenne hverandre på nye måter. Absurd nok oppstår det en kunstnerisk uenighet mellom dem, og såre følelser kommer frem.

Denne tilsynelatende trivielle historien bruker Haugerud til å si mye om mellommenneskelige relasjoner, mer eller mindre tause forventninger og uuttalte håp ligger som et teppe over romankarakterene. Dette er en neste usannsynlig hverdagslig historie, hvor småting blåses opp og blir store og viktige saker. Observasjonsevnen og de til tider subtile, korte dialogene vitner om en forfatter som elsker å fordype seg i detaljer. Det kunne lett ha blitt veldig kjedelig, men romanen har kvaliteter som gjør at leserens interesse opprettholdes.

En dåre fri

”En dåre fri”

Av Beate Grimsrud

Cappelen Damm, 2011 (510 sider)

”En dåre fri” er en usedvanlig bok om et spesielt menneske, skrevet i en enkel og medrivende prosa. Denne romanen gjorde inntrykk!

Når boken begynner er hovedpersonen Eli 39 år og har vært inn og ut av psykiatriske klinikker de siste 18 årene. Eli hører stemmer, fire guttestemmer som tidvis tar over kontrollen og fører Eli inn i psykoser. Eli er det vi vil kalle schizofren.

”En dåre fri” gir et sjeldent innblikk i en schizofrens verden. Romanen ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris fra både Norge og Sverige, Beate Grimsrud bodde nemlig i Norge til hun var fylt 21, siden flyttet hun til Sverige og har blitt boende der. Historien om den schizofrene Eli, slik den fortelles her, er fascinerende lesning. Sjelden har jeg som leser kommet så nær en innsikt i hvordan en psykisk syk med en slik diagnose opplever seg selv.

Grimsrud forteller episodisk, hun hopper frem og tilbake i tid og vi møter Eli fra hun er 6 år gammel og frem til dags dato. Første gang Eli hører stemmer er hun 6 år gammel, og det er Espen Askeladd fra folkeeventyrene som begynner å snakke til henne. Espen er 6 år, som Eli. Men mens Eli blir eldre og til slutt voksen, forblir den Espen som snakker inne i hodet en 6-åring. Tidlig dukker også Erik og Emil opp i hodet og snakker til Eli. Når Eli blir syk er det stemmene som forteller henne hva hun skal gjøre, og i sykdomsperiodene lar Eli seg styre av stemmene. I voksen alder dukker også en fjerde stemme opp – prins Eugen. Han er en mye mer moden stemme, og underlig nok kan det virke som han har en positiv innvirkning på den syke Eli.

I romanen følger vi Elis kamp mot sykdommen, men vi møter også Elis familie som har sitt og stri med, dette fortelles parallelt med hennes utvikling som kreativt menneske, til hun oppnår anerkjennelse som feiret forfatter.

Fortellingen om Eli skrives i første person, og hvis du som leser vet litt om forfatteren på forhånd, er det lett å tro at du leser Grimsruds selvbiografi. Men i intervju har Beate Grimsrud nektet å gå inn på hva som er selvbiografisk og hva som er fiksjon, det er en roman hun har skrevet sier hun, et kunstverk. Likevel er Elis historie i det ytre i alle fall svært lik forfatterens egen, her fortelles det bl.a. om ting som skjer mens hun arbeider med bøker og filmer (Beate Grimsrud lager også film) som bærer forfatterens navn, så leseren kan være tilbøyelig til å lese romanen selvbiografisk.

Dilettanten

”Dilettanten”

Av Terje Holtet Larsen

Forlaget Oktober, 2012 (398 sider)

”dilettant

uttale: dilett’ant. Etymologi: av it. 'glede, fryd'

person som bare for sin fornøyelses skyld sysler med kunst eller vitenskap; brukes ofte nedsettende om en som ikke har tilstrekkelige kunnskaper i et fag.”

(sitat: Store norske leksikon)

Jeg har lest en roman av Terje Holtet Larsen tidligere: ”Sander” fra 1998. Alt jeg kan erindre fra den boken er at forfatteren førte et sobert språk, elegant og velformulert. Av handlingen husker jeg ingenting.

Minnet bedro meg ikke. Holtet Larsens roman av året - ”Dilettanten” – er velskrevet. Språket er sobert, i betydning renslig, velpleiet, dannet, ja, til tider virker stilen litt gammelmodig (på en aftenpostenaktig måte). Det er et språk som absolutt passer denne fortellingen, man kan si at forfatteren har valgt en form som kler innholdet fortreffelig.

Men selv om språket er dannet (og altså til tider kan virke litt gammelmodig) er ”Dilettanten” også en leken roman. Terje Holtet Larsen skriver seg selv inn i romanen fra starten av, ved at fortelleren mottar en invitasjon til herreklubben ”The Dandy Dilettantes” store sommerfest, der han blir invitert til å stå for det kunstneriske innslaget, som består i å lese fra sin siste roman ”Home is where you die, sier Mr. Saunders”, som vitterlig er Terje Holtet Larsens forrige roman, utgitt i 2008. Slik benytter forfatteren seg av metaromanens grep, og jeg må si at det er en finurlig måte å trekke leseren inn i den egentlige historien på.

For ”Dilettanten” handler i det vesentligste om Oskar Muri jr., et av medlemmene i herreklubben, som forfatteren (Holtet Larsen) blir oppmerksom på pga. hans lekre og meget velsittende smoking, langt stiligere og mer veltilpasset enn hans egen. For øvrig har Muri jr. det umiskjennelige preget av ensomhet hengende over seg, noe som bare gjør ham mer interessant i forfatterens (Holtet Larsens) øyne. Det veksles ikke et eneste ord mellom de to i løpet av sommerfesten, for øvrig det eneste møtet mellom dem. Men da forfatteren er vel hjemme klarer han ikke å legge bort dette bildet av Oskar Muri jr., og den historien (biografien) som følger er rent tankespinn, dvs. fri diktning, en forestilling om hva Oskar Muri jr. har gått gjennom for å fremstå nettopp slik han gjorde på Dilettantenes sommerfest.

Jeg skal ikke referere handlingen ytterligere, bare si at Holtet Larsen bruker ca. 350 sider på å rekonstruere Muri jr. sin livshistorie. En av mine kjepphester som romanleser (og amatørkritiker) er at jeg ofte synes romanene blir for lange, som om forfatterens ambisjon ofte synes å være å skrive en tykk roman, heller enn en virkelig god, men tynnere, roman. Da jeg var kommet til ca. side 200 følte jeg at Holtet Larsen kunne ha avsluttet fortellingen, men han gjør en liten dreining i historien og holder det gående i nesten 200 sider til.

Romanen slutter med en epilog, igjen en fortellerteknisk finurlighet fra Holtet Larsens side, og et spennende grep! Men som sagt … dette kunne han ha gjort tidligere, hadde forfatteren strøket 100 sider av teksten ville romanen som helhet vunnet på det.

Ordensforstyrrelse

”Ordensforstyrrelse”

Av Richard Yates, oversatt av Agnete Øye

Forlaget Oktober, 2011 (255 sider)

Dette er den tredje romanen av Richard Yates som forlaget Oktober gir ut i norsk oversettelse. ”Revolutionary Road” kom på norsk i 2009, og ”Påskeparaden” i 2010. Begge to må sies å være moderne klassikere (utgitt i USA i henholdsvis 1961 og 1976). ”Ordensforstyrrelse” er Yates tredje roman, utgitt året før ”Påskeparaden”, men den holder på langt nær samme nivå.

Hovedpersonen John Wilder er en suksessrik reklamemann i New York på begynnelsen av 1960-tallet (tenk på tv-serien Mad Men og du ser miljøet for deg med en gang). Til tross for suksess strir Wilder med indre demoner, ganske sikkert fremprovosert av et altfor høyt alkoholinntak. John Wilder er gift og har en liten sønn, men han er ingen god familiemann. Han gjennomgår et nervøst sammenbrudd og havner på et psykiatrisk sykehus. Opplevelsene derfra gjør at han får ide til et filmmanus. Han innleder et forhold til Pamela, en student som er mye yngre enn ham, med kontakter i filmbransjen. Sammen prøver de å realisere filmprosjektet.

John Wilder er ingen sympatisk romankarakter. Han svikter familien og han svikter seg selv. Dessverre blir du som leser litt trøtt av ham også. Selve romanen og plottet kan ikke sies å være særlig originalt, denne historien er blitt fortalt før av andre forfattere, på en mer minneverdig måte. Det skal likevel sies at denne leseren holdt interessen ganske bra oppe, men det skyldtes at romanen visstnok inneholder mange biografisk elementer fra Richard Yates eget liv.

Selv om ”Ordensforstyrrelse” ikke er en særlig minneverdig leseropplevelse håper jeg at Oktober fortsetter sine årlige utgivelser av Richard Yates’ romaner. Han skrev syv stykker, i tillegg ble det utgitt to novellesamlinger. I følge et svært leseverdig essay i Boston Review er ”Ordensforstyrrelse” Richard Yates eneste dårlige bok, så om ikke Oktober har tenkt å utgi Richard Yates i komplett utgave så kan det virke litt rart at forlaget velger å utgi akkurat denne romanen.

Påskeparaden

”Påskeparaden”
Av Richard Yates, oversatt av Agnete Øye
Forlaget Oktober, 2010 (218 sider)

Jeg må innrømme at jeg knapt hadde hørt om forfatteren Richard Yates før jeg så filmatiseringen av hans debutroman ”Revolutionary Road”. Filmen med Kate Winslet og Leonardo DiCaprio kom i 2008, men romanen ble utgitt så tidlig som i 1961. Den var en pangstart for Richard Yates forfatterskap, ”Revolutionary Road” ble nominert til National Book Award og ble lovprist av tidens kritikere. Filmen begeistret meg i den grad at jeg ville lese boken den var basert på, og dermed ble jeg introdusert for Richard Yates.

”Ingen av Grimes-søstrene skulle få et lykkelig liv, …” Så enkelt, så nådeløst kan en roman begynne. Denne enkle åpningen setter på en måte standard, den forteller så mye både om historien og om tonen i boken. Richard Yates treffer leseren i mageregionen, stilen er nådeløst avslørende, smertefull utleverende.

Søstrene Sarah og Emily Grimes vokser opp på 1930-tallet, og romanen følger disse skjebnene førti år fremover. Søstrene vokser opp sammen med moren, en rastløs og lettere ustabil kvinne, som tidlig skiller seg fra jentenes far. Sarah Grimes er den eldste, hun er en konvensjonell kvinne og gifter seg snart med en tilsynelatende stødig og ganske velstående mann, selv går hun inn i husmorrollen, i likhet med de fleste amerikanske kvinner på 50- og 60-tallet. Søsteren Emily er en annen type, hun tar utdanning og gjør det bra i yrkeslivet, men mislykkes i privatlivet. Sarah holder lenge på fasaden, før det går aldeles galt. Det samme kan sies om Emily. Forholdet søstrene imellom, det problematiske forholdet til foreldrene, dagliglivets skuffelser og prøvelser, alt skildres i Yates nøkterne språk, i en sår, sympatisk tone.

”Påskeparaden” ble utgitt i 1976, altså 15 år etter ”Revolutionary Road”, men det er ikke vanskelig å kjenne igjen forfatteren. Dette er Richard Yates fjerde roman, og stilen, karakterene og temaene er inntakt. Richard Yates må helt klart kalles en realist. Det er ikke noe jålete eller utstudert ”litterært” i hans språk, setningene kommer nøkterne og tilforlatelige, tilpasset den ”virkeligheten” personene lever i. Språket flyter lett og uanstrengt, bare en forfatter som behersker håndverket kan få historien til å gli på denne måten (her må det i sannhet også gis honnør til oversetteren, jeg leser jo romanen på norsk!). Det blir feil å bruke ord som ”konvensjonell” eller ”tradisjonell” om Yates stil, fordi slike benevnelser i mine ører er heftet med en viss negativ aura, ”det hverdagslige” hos Richard Yates oppleves tvert imot som et friskt pust, og som en befriende oase av menneskelig innsikt.

Richard Yates romankarakterer er tilsynelatende alminnelige mennesker, men mennesker med drømmer og ambisjoner. Det som skaper drama er at drømmene og ambisjonene svinner hen, visner og dør, i takt med romankarakterenes liv. Yates er de uoppfylte hverdagsdrømmers store forfatter. Hans romanpersoner anser seg selv som utvalgte, som særlig begavede, som spesielle, men virkeligheten sier noe annet. Som leser kommer du raskt på innsiden, personene er lette å identifisere seg med, sannsynligvis fordi de fleste av oss har ambisjoner og drømmer som ikke lar seg oppfylle.

”Påskeparaden” er rett og slett en stor leseropplevelse.

Steppeulven

”Steppeulven”
Av Hermann Hesse, oversatt av Peter Magnus
Den Norske Bokklubben, 1988 (214 sider)

Hermann Hesse fikk Nobelprisen i 1946. ”Steppeulven” ble utgitt i 1927, på norsk kom den første gang ut i 1971. Romanen er Hermann Hesses mest kjente, og må regnes som en klassiker, dvs. et referanseverk i den europeiske litteraturhistorien. Det sies at boken fikk mange nye lesere på slutten av 60-tallet, i forbindelse med ungdomsopprøret. Så finnes det også mange popkulturelle referanser knyttet til denne romanen.

Hvordan er det å lese ”Steppeulven” i dag? Boken har stått ulest i hylla i mange år, det var på tide å gi den et forsøk. Passende nok kan man si, siden bokens hovedperson Harry Haller – eller ”Steppeulven” som han kaller seg selv, viser seg å være jevnaldrende med denne leseren. På omslaget omtales romanen som ”en psykologisk studie av femtiåringens krise”, så da har vel lesingen av denne boken vært vel verdt å vente på?

Hoveddelen av boken sies å være et manuskript en leietaker etterlot seg da han reiste videre etter å ha leiet et værelse hos utgiverens tante. Hoveddelen av romanen består derfor av det som er kalt ”Harry Hallers opptegnelser”. Tidlig i disse opptegnelsene finner vi en egen seksjon kalt ”Traktat om Steppeulven”, et hefte som Harry Haller angivelig på mystisk vis får stukket i hånden av en fremmed, et hefte med en tekst som omhandler ham selv. Traktaten fremstår nærmest som en psykologisk studie av Harry Haller og setter ord på ting som Haller selv inntil dette tidspunkt bare har hatt anelser om. Det hele er mystisk og litt skremmende.

Harry Haller er en mann med idealer, han dyrker kun de skjønneste kunster, leser kun de mest høyverdige litterære verk og lytter kun til den mest høyverdige, klassiske musikk. Slik har han vanskelig for å finne innpass i den moderne tid, preget som den er av overfladiske, lettvinte uttrykk. Harry Haller føler seg naturlig nok i utakt med tiden og med menneskene rundt seg. Han er ensom og tilsynelatende venneløs, men sannheten er vel snarere at han ikke har noen glede av å søke andre menneskers selskap. Han er til de grader en intellektuell grubler, han dyrker ånd og kultur, ikke sosiale forbindelser, fest og moro.

I en slik befatning trer han en kveld tilfeldig inn på et skjenkested. Der dumper han ned på en benk sammen med en ung pike – Hermine. Fra dette tidspunkt tar Harry Hallers liv en uventet vending. Hermine er Harrys rake motsetning, livsglad, lettlivet, livlig. Hun utfordrer Harrys oppfatninger og livsstil, lokker og drar ham med seg. Samtidig aner vi som lesere at Hermine ikke tilfeldig dumper borti Harry, at hun på sett og vis er plassert der. Romanen tar videre steg mot det mystiske og overnaturlige, Harrys opplevelser er ikke lenger av denne verden.

Hermann Hesses opptatthet av Østens filosofi og mystikk kom til uttrykk i romanen ”Siddhartha” fra 1922. Det er lett å finne påvirkning fra det samme tankegodset også her. Men i ”Steppeulven” foretar Hesse nærmest en disseksjon av menneskenaturen basert på vestlig psykologi og psykoanalyse. Hvor mange personligheter sleper vi rundt på? Hvilken av våre personligheter får overtaket?

Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

”Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg”
Av Kjersti Annesdatter Skomsvold
Forlaget Oktober, 2009 (125 sider)

Denne magre romanen har siden den kom ut for tre år siden hatt en forbløffende suksess. Ikke bare fikk forfatteren Tarjei Vesaas debutantpris, mer oppsiktsvekkende er det at boken hittil er gitt ut i 13 land, bla. i Storbritannia og USA, bokmarkeder der norske forfattere sliter med å komme seg inn. Dette er foreløpig den eneste boken som Skomsvold har gitt ut.

Det tar ikke mange timene å lese den. Men det som slo meg var at det i nesten hvert eneste lille avsnitt finnes ”gullkorn”, i form av sprø observasjoner, overraskende og skrudde tanker, og morsomme betraktninger om trivielle, dagligdagse ting.

Vi får historien servert i første person entall av bokens hovedperson, Mathea Martinsen. Hun er en krokrygget gammel dame (litt uklart hvor gammel), som lider av sosial angst, og som har fordrevet livet i tilsynelatende passivitet. Hun har aldri vært i arbeid, er barnløs, har minimalt med sosial omgang, og er stadig mer opptatt av døden. Dødsannonsene er det første hun leser i avisen (”I dag er jeg lettet over at navnet mitt ikke står der. Selv om det kunne vært hyggelig med en dødsannonse som bevis på at jeg har eksistert”).

Matheas ankerfeste til livet er Epsilon, ektemannen som arbeider i Statistisk Sentralbyrå. Epsilon er heller ikke gjennomsnittsmateriale, man kan si at han er mer enn gjennomsnittelig opptatt av statistikk. Det viser seg også at han klamrer seg til jobben i det lengste (han er 70 år), sannsynligvis for å ha et godt påskudd for å komme seg ut av leiligheten der Mathea stort sett oppholder seg.

Romanens styrke er at den ikke inneholder noe overflødig. Dette er en meget stram og gjennomført tekst, tilsynelatende lettfordøyelig, men siden nesten hvert avsnitt rommer en overraskelse vil du som leser gi boken stadig større oppmerksomhet jo nærmere slutten du kommer. Det er ikke mange romaner jeg kan si det samme om.

Saganatt

”Saganatt”
Av Frode Grytten
Forlaget Oktober, 2011 (443 sider)

”Saganatt”, eller ”Lundetrilogien”, markedsføres som en roman, eller like gjerne som tre romaner i ett. Sikkert fordi romaner er hva det bokkjøpende publikum vil ha, i motsetning til noveller og fortellinger. Men det er knapt en roman Grytten har levert denne gangen heller, det er vel bare ”Flytande bjørn” fra 2005 som klart er en roman i denne forfatterens produksjon. Det er helst novellen som er Frode Gryttens format og som har gitt ham fortjent suksess.

Denne ”romanen” består av tre lange fortellinger som så vidt bindes sammen av ikke så relevante slektskapsbånd. Men når hver av fortellingene er på rundt 150 sider kan vi kanskje gå med på at vi leser tre korte romaner. Om ikke persongalleriet gjør helheten til en roman kan vi derimot si at tematikken er enhetlig, selv om tilnærmingen er høyst ulik i de tre fortellingene.

Igjen er det brytningen mellom 50- og 60-tallets nøkterne, sosialdemokratiske Norge og det nyrike, moderne og postindustrielle landet som er Gryttens egentlige tema. Det slo meg ofte underveis i lesningen at Grytten lett kan oppfattes som en nostalgiker, en forfatter som romantiserer og forgyller fortiden (her: samfunnet fra sin egen barndom og oppvekst) og som fremstiller nåtiden som et kaldt sted der solidariteten og fellesskapet har forvitret. Kort sagt: Det var bedre før.

I den første delen er Frode Grytten på hjemmebane, dvs. i Odda. ”Kom søndag” skildrer industristedet på tampen av storhetstiden og inn på 80-tallet, da industrinedbyggingen virkelig tok fart og fenomenet ”jappetid” tok over. Dette er bokas mest fornøyelige fortelling, på mange måter Grytten på sitt beste, underholdende, vittig, slagferdig. Noen vil sikkert si karikert, men jeg mener forfatteren her nesten får vist essensen i hele sitt forfatterskap. Artig er det jo at hovedpersonen – Arvid Lunde, læreren på Odda Gymnas som blir millionær på aksjehandel, er bygd på en høyst levende person, Gryttens egen lærer!

Del to - ”I morgon er det måndag”, handler om møbelhandleren fra Åsane som i flere tiår har drevet sin forretning med kvalitet og personlig service som målestokk, bare for å se seg utkonkurrert av Ikea, med smertefull konkurs som resultat. Igjen altså en historie om at gammel tid må gi tapt for den nye. Dette resulterer i en (dessverre altfor) usannsynlig hevntokt. For meg ble imidlertid denne fortellingens store pluss en sår og troverdig skildring av aldersdemens, der møbelhandler Lunde opplever at hans kone ”forsvinner” for ham og han må ta den tunge avgjørelsen å overlate henne til et liv på Midtbygda sykehjem.

I siste fortelling – ”Den åttande dagen”, forlater Grytten definitivt realismen og leverer en slags ”spøkelseskrim”. Døde, sosialdemokratiske helter fra historien som Gerhardsen, Bratteli, Torp og Nygaardsvold kjemper videre for den gode sak som ulevende, men høyst agerende, spøkelser. De har nå en stri jobb med å rette opp feil og høyreavvik som dagens sosialdemokratiske regjering står bak, preget som den er av nyrikdom og annet svineri. Gerhardsen & co svever som skygger rundt i hovedstaden og gjør sitt beste for å ivareta og bevare den sosialdemokratiske arven.

”Saganatt” kunne neppe blitt skrevet av andre enn Frode Grytten, hver side bærer hans særpreg. Bokas tre deler er høyst ulike, men moralen er alltid den samme. Det er aldri tvil om hvor sympatien ligger. Selvsagt kan man lese samfunnskritikk inn i dette, men faren er jo at prosjektet bikker over i en falsk nostalgi, et ønske om å vende tilbake til verdier som engang var.

Det er naturlig å tenke på Kjartan Fløgstad. Han har også sitt industristed (Sauda) som ramme om mange av sine bøker, også han formidler verdiene som ”bygde” Norge etter krigen, skurkene er de samme hos Fløgstad som hos Grytten. Men Kjartan Fløgstad lodder dypere, han leverer skarpere analyser, derfor blir Fløgstads skildringer av det postindustrielle Norge mer enn nostalgi. Grytten blir mer underholdende enn samfunnskritisk, mer nostalgisk enn sann.

Gift med en kommunist

”Gift med en kommunist”
Av Philip Roth, oversatt av Tone Formo
Aschehoug, 2007 (363 sider)

Denne romanen kom ut i USA i 1998 og er egentlig bok nr. to i Roths ”USA-trilogi”, hvor ”Amerikansk pastorale” (1997) er bok en og ”Menneskemerket” (2000) er bok tre. Nå har jeg lest hele trilogien, men i litt feil rekkefølge, men jeg innbiller meg at det ikke gjør så mye. I disse tre bøkene tegner Roth opp et stort lerret og øser av sine historie- og samfunnskunnskaper. Som leser skjønner du at her er en forfatter som kjenner sitt land og sitt folks historie inngående, og som makter å gjøre litteratur ut av et komplisert materiale. Jeg føler meg rett og slett beriket i møte med en slik litteratur, for Roth evner å si noe vesentlig om det samfunnet han er en del av, i en litterær setting. For så vidt ingen original ambisjon, men Roth er blant dem som fikser det aller best. Litt som Kjartan Fløgstad har gjort det for oss nordmenn, uten noen som helst sammenlikning for øvrig.

I ”Gift med en kommunist” er det selvsagt McCarthy-tidens USA som er rammen rundt romanen. Igjen lar Roth sin velkjente romankarakter Nathan Zuckerman fortelle historien. Lenge etter at hendelsene i romanen har blitt historie treffer Nathan igjen sin gamle engelsklærer fra high school, Murray Ringold. Romanen består egentlig av Murrays gjenfortelling av hva som egentlig lå bak hendelsene fra flere tiår tilbake, hendelser som Nathan Zuckerman bare delvis har skjønt årsaken til. Gjennom flere lange møter med den nå eldgamle engelsklæreren fortelles historien om bokens egentlige hovedperson – Murrays bror Ira Ringold, radiostjernen fra 1940-tallet, som gifter seg oppover i de sosiale klassene med den gamle stumfilmstjernen Eve Frame, og som på 1950-tallet blir skandalisert og svartelistet som følge av sitt medlemsskap i det amerikanske kommunistpartiet. Dette personlige dramaet får på en god måte frem den forgiftede stemningen som lå USA i etterkrigstiden, en epoke der storpolitikk kunne ødelegge familieforhold, og der mistanker og anonyme angivere kunne ødelegge yrkeskarrierer.

Men igjen må jeg bemerke at lesingens gleder synker utover i boken. Dette er muligens en personlig hangup, men for meg er 363 sider en lang roman, ofte synes jeg at romaner på stort mer enn 250 sider er unødvendig lange, og ikke sjelden mener jeg de kunne vært enda bedre hvis de hadde vært strammere redigert. Så også her. Siste halvdel av boken er i stor grad konsentrert rundt det personlige havariet i ekteskapet mellom Ira Ringold og Eve Frame, og for meg blir det litt for langt. Bevares, det er selvsagt godt skrevet, men altså …

En morsom (?) digresjon er det jo at Roth er blitt beskyldt for å ta en litterær hevn over sin ex-kone, den kjente skuespilleren Claire Bloom, med denne boken. Claire Bloom ga selv et lite flatterende bilde av ekteskapet med Roth i sine memoarer. Denne romanens Eve Frame-karakter skal visstnok ha mistenkelig mange paralleller til Bloom og hennes liv.

Hva er litteraturvitenskap

”Hva er litteraturvitenskap”
Av Erik Bjerck Hagen
Universitetsforlaget, 2003 (150 sider)

Erik Bjerck Hagen er professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen og litteraturkritiker. Dette er et essay og inngår i forlagets ”Hva er …”-serie, der autoriteter på diverse fagområder prøver å gi en enklere fremstilling av fag eller fenomener av ymse art.

En gang for lenge siden sto jeg foran et valg. Skulle jeg begynne å studere litteraturvitenskap eller skulle jeg velge et mer ”matnyttig” samfunnsfag? Det ble det siste. Jeg tror ikke jeg angrer på det, heller ikke etter å ha kommet meg gjennom Bjerck Hagens fremstilling av litteraturvitenskapen. Det er faktisk andre gang jeg prøver meg på denne lille innføringsboken. Det behøver ikke bety at litteraturvitenskap er et tungt eller kjedelig fag, jeg mistenker at det heller er Bjerck Hagens fremstilling som er heller teoritung og tørr.

Han går forsøksvis pedagogisk til verks og deler disiplinen inn i 5 hovedtemaer: Verket, selvet, tolkningen, livet, litteraritet og kvalitet. Hvert kapittel slutter med div. henvisninger til videre lesning. Han presenterer fortløpende ulike litteraturvitenskapelige retninger, selvsagt på en heller kort flate, men er likevel til tider ganske så tung på labben. Det er en fordel å være fortrolig med klassikerne, siden Bjerck Hagen gjerne eksemplifiserer ved å henvise til for eksempel Shakespeare.

Jeg vet ikke om denne boken leses av begynnende litteraturstudenter eller om det finnes bedre innføringsbøker, men sant å si gir ikke dette økt lyst til å fordype seg i litteraturvitenskapen som disiplin. Da er vel vitsen med en slik bok borte? Og skal ikke tittelen på boken også avsluttes med et spørsmålstegn? ”Hva” … - er ikke det et spørreord?

Utrenskning

”Utrenskning”
Av Sofi Oksanen, oversatt fra finsk av Turid Farbregd
Forlaget Oktober, 2010 (330 sider)

Dette er et heller sjeldent eksempel på en roman som opprinnelig er et skuespill. Oksanen fikk i 2006 satt opp denne historien som skuespill på Finlands Nasjonalteater, to år senere ble romanen gitt ut, til allmenn jubel. Hun fikk Nordisk Råds Litteraturpris for ”Utrenskning”, hennes tredje roman.

Sofi Oksanen (bildet) er ung, født i 1977. Likevel er historie sentralt i forfatterskapet, riktig nok den nære historien, men likevel. Hun har finsk far og estisk mor, derfor spiller historiske forhold så stor rolle, med Estland som et lite land underlagt Sovjetunionen etter 2. verdenskrig.

Når jeg leste ”Utrenskning” slo det meg hvor prisgitt det lille mennesket er politiske forhold, hvor utsatte og hjelpeløse den vanlige mann og kvinne er. I ”Utrenskning” hopper Oksanen frem og tilbake i historien, slik trekkes linjene opp, hendelser blir forklart. Alt henger sammen, personene er på sett og vis bundet av historiske valg i generasjoner.

Romanen tar til i 1992 da Estland igjen er blitt fritt, Sovjetunionen og kommunismen har falt, men historien er slett ikke over, den fortsetter å prege menneskene på den estiske landsbygda. Den gamle kona Aliide bor alene på et småbruk. En morgen finner hun en forkommen ungjente utenfor huset. Tilsynelatende er dette en fremmed, og Aliide er skeptisk til å ta henne inn i huset, selv om jenta er tilsynelatende hjelpeløs. Kan det være at jenta står i ledtog med kriminelle og vil lure seg innendørs? Medlidenheten vinner og Zara blir tatt inn i varmen. Gradvis skjønner vi som lesere at Zara ikke tilfeldigvis havnet utenfor døra til Aliide, hun er knyttet til Aliide med familiære bånd som ble brutt da 2. verdenskrig var over og Estland ble en del av det sovjetiske imperiet. Aliide har tydeligvis klart å undertrykke noen mørke hemmeligheter, men Zara vekker dem til live og vi som lesere blir ført inn i en historie som er ganske så spennende fortalt.

Romanen makter å fortelle en sterk historie der familiehemmelighetene går i ett med det politiske spillet, der enkeltmenneskets skjebne er prisgitt historiske krefter. Det er en historie om svik og kjærlighet, om politisk undertrykking og frihetslengsel. Det er en historie som utspiller seg relativt nært oss geografisk og historisk, men likevel er boka for meg en guide inn i en skjult del av virkeligheten. Sovjetunionen falt, Estland ble fritt, og historikerne kan avdekke ubehagelige og rystende ting fra nær fortid. Det kan tydeligvis forfatterne også.

Drømmefakultetet

”Drømmefakultetet – tillegg til seksualteorien” Av Sara Stridsberg, oversatt av Monica Aasprong Aschehoug, 2008 (351 sider) ”Drømmefakultetet er ikke en biografi, men en litterær fantasi som tar utgangspunkt i den døde amerikanske forfatteren Valerie Solanas’ liv og verk. Det finnes få kjente fakta om Valerie Solanas, og denne romanen er heller ikke disse tro. Alle personer som opptrer i romanen må derfor betraktes som fiktive, selv Valerie Solanas.” Denne ”reservasjonen” står på trykk før romanen (eller den ”litterære fantasien”)begynner, og jeg blir øyeblikkelig i stuss. For hva betyr dette? Er ikke en roman pr. definisjon fantasi, eller diktning? Finnes det romanlesere som forveksler romanen med virkeligheten? Hva er det Sara Stridsberg er redd for? Det er umulig å lese denne romanens ”Valerie Solanas” som fiktiv, dvs. sugd ut av Sara Stridsbergs eget hode, selvsagt er denne bokens hovedperson nært knyttet opp til den faktiske Valerie Solanas (1936 – 1988), kvinnen som først og fremst huskes fordi hun gjennomførte et drapsforsøk på Andy Warhol i 1968, og som følge av dette fikk oppmerksomhet rundt sin ”ekstremfeminisme”, best uttrykt i "S.C.U.M. Manifesto”, nærmest en pamflett som Valerie Solanas skrev og fikk trykket opp for egne penger. Hvorfor Sara Stridsberg innledningsvis sier at hovedpersonen er ”fiktiv” forstår jeg ikke. Det er heller ikke riktig å si at ”det finnes få kjente fakta om Valerie Solanas”, hennes liv er relativt godt dokumentert, i mange sammenhenger, også ved enkle søk på nettet. Joyce Carrol Oates har skrevet en roman – ”Blonde” - basert på Marilyn Monroes liv, jeg velger å lese ”Drømmefakultetet” på samme måte, som en roman, men bygd på livet til en virkelig eksisterende person.

Slik jeg leser ”Drømmefakultetet” gir romanen faktisk et realistisk bilde av personen Valerie Solanas. Riktignok er en del fakta endret, for eksempel hvor hun vokste opp, men hovedtrekkene er intakte. Solanas ble misbrukt som barn, hun dro hjemmefra som 15-åring. Mot alle odds klarer hun å ta høyere utdanning, hun får en grad i psykologi og jobber et år som forsker. Dette er på begynnelsen av 50-tallet. At hun er begavet og ressurssterk er hevet over tvil, likevel havner hun utenfor. Hun begynner å skrive på første utkast av ”S.C.U.M. Manifesto”, skal vi tro at barndommens/ungdommens traumer har innhentet henne? På begynnelsen av 60-tallet flytter hun til New York, der hun etter sigende overlever som tigger og prostituert. Samtidig definerer hun seg selv som forfatter. Parallelt med manifestet skriver hun på et teaterstykke - ”Up Your Ass”. Hun ser Andy Warhold som en mulig produsent for dette, og det er derfor hun oppsøker ham, for at han skal lese stykket og forhåpentligvis si ja til å sette det opp. Men Warhol sier aldri ja, han returnerer heller ikke manuset. Det er dette som angivelig er grunnen til at Valerie Solanas 3. juni 1968 skyter Warhol med tre skudd. Warhol havner i koma på sykehus, men overlever. Solanas erklæres utilregnelig og plasseres på psykiatrisk sykehus. Hun sitter der noen år, kommer ut, men legges inn på nytt flere ganger. Hun flytter rundt i USA, ender til slutt opp i San Francisco hvor hun dør på et kommunalt hospits i 1988. Til det siste omtalte hun seg selv som forfatter, men hun overlevde som prostituert. Stridsberg har bygget romanen opp med mange dialoger. Slik kommer Valerie Solanas mye til orde. Det er lett å se likeheten mellom bokens Valerie og den Valerie som Lily Taylor gir liv til i filmen ”I shot Andy Warhol” (1996). Det finnes filmklipp av Valerie Solanas på YouTube, bl.a. 7 minutter fra Warhol-filmen ”I, A Man” (1967), en rolle der Solanas improviserer dialogen. Solanas er rappkjeftet og spissformulert, opplagt begavet, men skrudd. Som hun er det i Sara Stridsbergs roman. Romanen hopper frem og tilbake i tid, fra barndom, til studietiden, til New York og Andy Warhols miljø i 1967/68, til de siste dagene på hospitset i San Francisco i 1988. Det er sikkert en fordel å kjenne til Solanas historie på forhånd for å henge med (slik som jeg gjør), men totalt sett danner romanen et sammensatt bilde av en fascinerende personlighet. Skrudd, krevende, intelligent, utfordrende. Valerie Solanas lever videre i populærkulturen, ”Up Your Ass” ble faktisk satt opp som en musikal (!) i San Francisci i 2000.

Jeg kunne vært et menneske

”Jeg kunne vært et menneske”
Av Cathrine Knudsen
Cappelen Damm, 2011 (266 sider)

Jeg ble først introdusert for Cathrine Knudsen som romanperson, slik hun figurerer i siste del av Thure Erik Lunds ”Straahlbox”, der hun riktig benevnes som ”Cathrine Knudsen” eller bare ”Knudsen”. Da jeg leste ”Straahlbox” for et par måneder siden var jeg ikke klar over at Cathrine Knudsen eksisterer, ikke bare som romanperson, men faktisk som en høyst levende forfatter, gift med den samme Thure Erik Lund! Så når ”Bokvennen litterært magasin”, i sin første utgave i 2012, varter opp med et 9 siders forfatterportrett av Cathrine Knudsen, er de klart at min nysgjerrighet er vekket. Denne forfatteren må jeg sjekke ut nærmere!

Cathrine Knudsen gikk på Skrivekunstakademiet på 1990-tallet, men debuterte først flere år senere, i en alder av 35. ”Jeg kunne vært et menneske” er hennes tredje roman. Hun debuterte i 2005 med ”Mulighetene”, og fulgte opp i 2008 med ”De langtidsboende”. Som jeg har sett fikk begge disse romanene gode kritikker, men ingen av dem har jeg fanget opp på min litterære radar. Denne hennes tredje roman har også fått gode kritikker, ja, til dels meget gode. Til tross for dette … det var altså som romanperson jeg først ble oppmerksom på henne.

”Jeg kunne vært et menneske” er på mange måter en spennende roman. Den har en meget original begynnelse, der vi går rett inn i prøvene til en amatørteatergruppe som arbeider med å sette opp et stykke. Skuespillerne diskuterer hvordan de skal tolke rollene sine, men snart er det rollefigurene som overtar teksten, og i resten av romanen er vi inne i hodene på disse rollefigurene. Hovedpersonen er hun som innledningsvis bare presenteres som ”Datter, 43”. Det blir hovedsakelig hennes historie vi får servert, med datterens egne ord.

Historien er interessant, temaet er grunnleggende eksistensialistisk (derav tittelen). Det dreier seg om idealisme, identitet, søken etter samhold og fellesskap – mye av det som utgjør et menneske. Men i perioder er det som romanen dovner litt bort, før den tar seg opp igjen. Det er altså en litt ujevn leseropplevelse dette, men i lange partier makter forfatteren virkelig å fange min interesse. Det holder likevel ikke helt inn, jeg synes romanen faller litt på slutten, både tematisk og språklig.

Likevel må jeg gi honnør for et spenstig anslag! Cathrine Knudsen har åpenbart mye å fare med som forfatter, jeg opplever hennes tematikk som litt atypisk for en kvinnelig forfatter, jeg grep meg selv i å tenke at dette kunne vært skrevet av en mann. Er det et kompliment? Jeg mener vel egentlig bare at Cathrine Knudsen i denne romanen behandler temaer som jeg helst forbinder med mannlige forfattere, og at hun gjør det på en ganske så original måte. Men kanskje er det bare det at hun ikke lever opp til de fordommene jeg har om kvinnelige, norske forfattere, og at hun dermed automatisk scorer flere plusspoeng hos meg.

Grøftetildragelsesmysteriet

”Grøftetildragelsesmysteriet”
Av Thure Erik Lund
Aschehoug, 1999 (273 sider)

Dette er den første av de fire romanene som kretser rundt ”åndsmennesket” Tomas Olsen Myrbråten. Det er andre gangen jeg leser denne romanen, første gang var vel for ca. ti år siden, og jeg husker den gjorde inntrykk på meg da, som en meget spesiell leseopplevelse. Siden har romanen liksom lagt i minnet som en bok å ta med på listen over favoritter.

Derfor er det litt rart å lese den igjen, for så å oppdage at minnet du hadde om romanen ikke helt samsvarer med det du leser nå. Tomas Myrbråten er altså en bygdegutt som drar til byen og blir intellektuell. Han får i oppdrag fra Kulturdepartementet å utarbeide en betenkning over våre kulturminner, et oppdrag som går helt galt, siden konklusjonen på hele betenkningen er at våre kulturminner bare er tomhet, ja, nærmest en type nasjonal kitsch. Dette fører til at Myrbråten havner i miskreditt i establishment og nærmest tvinges tilbake til bygda der han kom fra. Samtidig mister den kvinnelige kulturministeren jobben. Myrbråten og ex-ministeren innleder deretter et slags forhold, etter at de tilfeldigvis møtes på byens bruneste pub. Eller er det bare en dame som likner veldig på ex-ministeren? Verken Tomas Myrbråten eller jeg som leser er helt sikker.

I hvert fall, ”åndsmennesket” Myrbråten tvinges tilbake til bygda. Skildringen av dette bygdelivet er helt hinsides. Dette er en slags bygdifisert ”white trash”-kultur, der det meste av tabuer og groteskerier skildres i den etter hvert velkjente lundske stil. Det var muligens dette som gjorde størst inntrykk på meg som førstegangsleser for ti år siden.

Det endre bokstavelig talt i grøfta for Tomas Myrbråten og hans intellektuelle pretensjoner, ”åndsmennesket” går til grunne.

Han ender til slutt opp som ”skoggangsmann” – en tilværelse som aleneboer uti skauen, hvor han lever som et slags naturmenneske, halvt tvunget, halvt frivillig, hinsides det moderne liv. En ekte villmann, engang kultivert, men altså nå som en naturalisert einstøing.

Og opp i alt dette kan man altså velge å lese romanen som samfunnskritikk eller kulturkritikk, noe mange har gjort, for deretter å stemple Thure Erik Lund som en litt tvilsom, reaksjonær, brungrumsete ”halv-nazi”-ideolog. Uansett er Lund en markant forfatter som skiller seg ut fra mainstreemlitteraturen, både i tema og skrivstil. Det har jeg lært å sette stor pris på.

Leiegården

”Leiegården”
Av Thure Erik Lund
Aschehoug, 1994 (185 sider)

”Leiegården” er Thure Eriks Lunds andre roman. Etter å ha vunnet Tarjei Vesaas’ debutantpris med ”Tanger” i 1992, ble denne norsk vinner i en skandinavisk konkurranse om beste samtidsroman i 1994. Du snakker om pangstart på et forfatterskap! I ”Leiegården” møter vi tre personer som forteller hver sin historie. Det er egentlig tre ulike fortellinger som ikke berører hverandre, på annen måte enn av vi skjønner at de bor i samme leiegård i Oslo.

Den første historien, om Johannes M. handler om en strevende intellektuell som har fått 50.000 av Forskningsrådet for å skrive en botanisk-historisk avhandling. Han tilbringer tiden hjemme i leiegården, hvor han stadig blir distrahert fra å komme i gang med arbeidet. Vi skjønner at han strever fælt mentalt og plages av støy fra naboene. Hans eneste forbindelser ser ut til å være leietakeren Njål som han har tatt inn på et ledig soverom, samt hans ex-kjæreste Hedvig, som han stadig forventer skal ringe og distrahere ham. Det gjør hun imidlertid aldri. De mentale sperrene tårner seg opp for Johannes M. og han ligger nå flere år etter i arbeidet. Historien om Johannes M., får meg til å tenke på Thomas Bernhard hva skrivestil angår. Det er et komplement. Lund har språket i sin makt, det er en fryd å lese denne historien.

Den neste historien er om alenemoren Martha D. Hun er selvsagt heller ingen mainstream dame, det er tross alt Thure Erik Lund som har skapt henne. Martha D. har det med å forlate leiligheten på sen kveldstid, for så å søke mental lindring ved å kjøre bil tilsynelatende formålsløst rundt omkring i Osloområdet, alt mens tankene går. Dette med bilkjøring, tilsynelatende formålsløst, er scener vi for så vidt kjenner igjen fra romanen som på mange måter må regnes som Thure rik Lunds hovedverk - ”Straahlbox”, hvor forfatteren selv skildrer slike bilturer, nærmest som en mentalhygienisk øvelse.

Den tredje historien som utgjør ”Leiegården” handler om Gudmund N, ex-performancekunstner, nå vedhøgger oppi Maridalen, en degradering fra cool kunstnertype da han var i 20-årene, til nå å være et null i egne (og andres) øyne. I denne historien er det som om forfatteren Lund, slik vi kjenner ham fra senere bøker, som for eksempel kvartetten om Tomas Myrbråten, trer frem. Her kanskje for første gang? Den burleske, skitne, vulgære skrivestilen som vi senere har lært å kjenne, med sine odde utskudd i hovedrollene, alltid på utkanten av det moderne samfunnet, på vei ned i grøften for å grave seg ned, nesten bokstavelig talt!

Språk og natur

”Språk og natur”
Av Thure Erik Lund
H Press Imperativ 4
H Press, 2005 (62 sider)

Dette er et essay, eller pamflett, i en serie utgitt av det lille forlaget H Press (som jeg på forlagets nettsider leser ble nedlagt ned 31.12.2009). Denne lille boken inngår i en serie hvor ulike forfattere skriver med utgangspunkt i spørsmålet: Hvorfor skrive hva hvordan? Lunds bidrag er nr. 4 i serien, som teller 8 utgivelser. Svein Jarvoll, Øyvind Berg, Tone Hødnebø, Kristine Næss, Ole Robert Sunde, Erling Lægreid og Aud Olsen er de andre som har levert sine bidrag.

”I lange tider levde jeg i den overbevisningen at skrivingen burde være slik at jeg hele tiden skulle få lyst til å fortsette å skrive, og at ingenting skulle ta slutt, ettersom skrivingen, uansett emne og form, hadde nedfelt i seg et prinsipp om at det var naturen som uttrykte seg … Lenge hadde jeg sett det slik, at naturen på snedige og nådeløse måter makter å presse seg fram, ved glemsel eller ungdommelig friskhet, gjennom århundrer, eller i øyeblikks lyn. Slik skulle all slags tilgjorthet og kunstighet fjernes fra det skrevne, ved at det tilgjorte og kunstige ble naturlig.”

Slik åpner Lund teksten, som han har delt inn i 43 punkter. Denne boken er det svært vanskelig å si noe fornuftig om. Men temaet berører en kjerne i Thure Eriks Lunds filosofiske univers. Flere av disse punktene kunne lett flettes inn i Lunds romaner uten at noen hadde reagert på det, essay og fiksjon smelter sammen i dette særegne universet.

Straahlbox

”Straahlbox”
Av Thure Erik Lund
Aschehoug, 2010 (493 sider)

Vi har altså å gjøre med en av de mest prisbelønte og kritikerroste norske forfattere i vår tid, men samtidig en av de minst tilgjengelige. Minst tilgjengelig, i den betydning at Lund tøyer strikken veldig langt i språklig og litterær forstand, han krever sin leser, han utfordrer tidvis vår tålmodighet med sine språklige- og tankemessige kjempesprang. Du skal være intellektuell nysgjerrig, åpen for det skrudde og bisarre, og glad i å lese lange, innviklede, tidvis uforståelige resonnementer, for å komme gjennom romanen ”Straahlbox”. At jeg leste boken ut tror jeg kan forklares med at jeg etter hvert er blitt en erfaren leser av de lundske skrifter, ja, at jeg er blitt en genuin fan. Jeg setter rett og slett pris på dette unike forfatterskapet, og her bruker jeg begrepet ”unik” i dets rene form – for å beskrive noe som det ikke finnes maken til.

Der de fleste forfattere griper tak i fortiden for å finne sitt litterære stoff er Lund mer opptatt av fremtiden. Tenk sjøl: Hvor mange av dine favorittforfatterskap og –bøker er det ikke som tar utgangspunkt i fortiden, gjerne den nære fortiden, barndommen eller ungdommen? Man kan nesten si at dette er det normale, så vanlig er det. Men Lund er som sagt mer opptatt av fremtiden, gjerne den ubegripelige fremtiden. Og så er Lund veldig opptatt av språket, av det språket utgjør i det menneskelige, at ”jeg’et” er en fiksjon og umulig å gripe, og at språket – eller snarere litteraturen (i dette tilfellet romanen) er et redskap til å trenge inn i eksistensen, til å grave seg innover i det menneskelige, ja, så til de grader at språket er selve det menneskelige, noe som vise vei utover det biologiske, til det som konstituerer selve mennesket.

”Dette er ikke lesning, det er arbeid”. Dette er et sitat fra en kritikers møte med ”Straahlbox”. ”Straahlbox” inneholder så mye, den kan lett deles opp i flere historier, den forvirrer også ved at den innholder flere fortellerstemmer, og det er ikke alltid leseren klarer å henge med på hvem det er som nå forteller. ”Straahlbox” er en slags fortsettelse av ”Inn” fra 2006, ved at en av romanpersonene derfra fortsatt er med og viderefører fortellingen om de fire vennene, hvis ungdommelige opprørsprosjekt det var ”å gi faen”. Men nå har det gått 30 år og Tor jobber på et akuttmottak innen rusomsorgen i Dusseldorf. Her treffer han den skandaliserte religionshistorikeren Klara Hermal, som på et tidspunkt overtar bokens ”jeg”. Klara reiser til Amsterdam og glir inn i det eksperimentelle kollektivet ”Straahlbox”, som rent fysisk beskrives som en anonym lagerbygning, men som altså inneholder mørke, skremmende, grenseoverskridende hemmeligheter. Aktivitetene i dette kollektivet beskrives som en slags futuristisk, eksperimentell utforskning, ispedd seksuelt ladede forsøk. Det er rimelig skrudd, men vagt, ikke så lett fattbart.

Så forskyves fortellerperspektivet igjen, nå i kroppen til Andreas, som skal være den navnløse fortelleren fra romanen ”Inn”. Han ender opp som boms på ”ei skrotløkke” utenfor Bremen. I ”Straahlbox” siste sekvens er det forfatteren, selveste Thure Erik Lund – eller snarere en versjon av denne mannen, som trer inn i fortellingen, i noe som kan være en slags selvbiografisk del (noe som bekreftes av forfatterintervjuet som det lenkes til under). Dette grepet føles som en lettelse, for på dette tidspunkt av boken (da leseren har kommet til side 366) har forfatteren Lund tøyd strikken så langt at den står i fare for å ryke (dvs. at jeg som leser på det nærmeste har falt fra). De følgende vel hundre sidene skildrer en Lund i krise, forfattermessig og personlig, en krisetilstand som gjør at han i en periode forlater sin familie og lever som primitiv camper i Ardenneskogen i Belgia, med innlagte avstikkere til Amsterdam. I denne siste sekvensen av romanen holder Lund dommedag over eget liv og forfatterskap, til tider riktig så fornøyelig lesning, for som vi vet er Lund jo også en periodevis morsom forfatter.

Slik er ”Straahlbox” en skikkelig munnfull, eller snarere en litterær syvretter, pur kvalitet. Men som vi vet: Folket foretrekker drøvtygd krim. Derfor kan en forfatter av Lunds støpning ikke leve av forfattergjerningen, men må ty til snekkeroppdrag 7-8 måneder i året for å livnære seg, til tross for kritikerros og litterære priser. Jeg er likevel ikke sikker på at dette gjør Lunds forfatterskap dårligere. Jeg forestiller meg at Lunds hjerne kverner rundt språk og litteratur ustanselig, selv om han altså må ty til freelance snekkeroppdrag for å betale regningene sine, og når han først setter seg nedpå, etter å ha ryddet seg fritid en 3-5 måneder fremover, så trer han inn i en delirisk tilstand der produktet blir en litteratur som det ikke finnes maken til. Som ”Straahlbox”.


Her er lenken til Siss Viks intervju med Thure Erik Lund på NRKs Bokprogrammet:
http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/713951/

Inn

”Inn”
Av Thure Erik Lund
Aschehoug, 2006 (221 sider)

”…, for jeg veit at Lund, i sin forknytte fantasiløse verden, med kronisk manko på ideer og med elendig arbeidsdisiplin, hvor alt han skriver er preget av lettvinte løsninger og dårlig gjennomarbeidet språk, bare er lykkelig for at noe, i det minste noe, kan skrives og ikke minst publiseres i hans navn, ja han er så på båten både økonomisk og personlig, at han gjør hva faen han kan for at noe som virker ”interessant” skal kunne publiseres, ja han ser vel for seg en eller annen karriere som forfatter, og da følgelig samfunnskritisk, det har vært melodien, i flere år nå, å så gromt, å være samfunnskritisk, og at han sjøl ikke våger eller makter å stå inne for mine meninger, som jo egentlig er hans, det skjønner nå enhver tulling, og derfor, i sitt nå så stille og innbilske sinn er Lund lykkelig for at han kan ta støyten for ham. Men så kan man jo fundere over hva Lund sjøl egentlig mener, hva mener han? Han finner det nok bekvemt å gjemme seg bak noe, han er en konfliktsky fyr, men som lider av både å være feig og hissig, et klassisk motsetningspar som trigger enda flere menneskelige ulideligheter, og derfor er han ytterst vankelmodig, og ryggsleikende, når det virkelig kommer til stykket, da skal han være venn med alle, han tør faen ikke stå der, aleine, og være hard, som han enkelte ganger drømmer om, og ofte antyder at han gjør” (sitat fra side 117).

Midtveis i romanen retter hovedpersonen, som i ti år jobbet som studieveileder på høyskolen (”den mest trøstesløse beskjeftigelse jeg noensinne har hatt”), og som deretter tar jobb som høyskolelærer, for studenter han dypt og inderlig forakter, dette angrepet på sin skaper og ”far” – forfatteren selv - Thure Erik Lund. Slik trer Lund selv inn i boken og forvirrer leseren ytterligere, slik han gjerne pleier med varierende knep, og som han sikkert har stor glede av å gjøre. En roman av Thure Erik Lund er jo aldri mainstream lektyre, heldigvis, er det ikke derfor vi velger å lese ham?

Egentlig var jeg tenkt å gå løs på mastodonten ”Straahlbox” fra i fjor, men så fant jeg et klipp på YouTube der Lund sier at ”Inn” på en måte er en inngang til ”Straahlbox”. Følgelig måtte jeg lese ”Inn” først”.

Hva er ”Inn”? Bortsett fra å være en ”inngang til ”Inn”? Ikke så lett å si. Her er for så vidt alle elementene på plass, slik vi er vant med fra Lund: Den uttalte outsideren, forakten for allmennheten; med dens verdier og prioriteringer, outrerte utlegninger om odde tema, merkelige opptrinn; nesten karnevalske scener, og selvsagt språklige eksesser som ingen andre leverer.

Der ”En trist og dum historie” nesten kommer leseren i møte, er ”Inn” innadvent, mørk, nærmest tungsindig. Men jeg går løs på ”Straahlbox” med forventninger.

En trist og dum historie

”En trist og dum historie”
Av Thure Erik Lund
Aschehoug, 2011 (201 sider)

Hovedpersonen Eugen Hanssen er en samler. Og her snakker vi om en samler helt utenom enhver rimelig proporsjon, med ambisjoner om å skape en helt unik – i verdensmålestokk – samling, en samling som inneholder alt – intet mindre enn ”en ekstrakt av verden.” Som han selv sier (i andre avsnitt): ”Disse årene med samlegalskap og eksentrisme har gjort meg forskrudd”. Hanssen kom ut av jappetiden som en meget rik mann. Slik hadde han midler til å bygge opp samlingen. Han anslår selv å ha brukt mellom 55 og 70 millioner kroner på innkjøp. Tjue år med manisk samlerjag har gjort at han ikke lenger kan huse samlingen, som er spredt rundt omkring på låver og lagre i Nedre Buskerund, Asker og innover mot Oslo. Hva gjør vår mann da? Jo, han kjøper et småbruk med diverse bygninger, og setter i gang med en storstilt innbygging av disse, slik at han til slutt ender opp med et gigantisk museum – over 4000 kvadratmeter, i 3 etasjer – til en pris av 20 millioner kroner.

Men hva skjer? Hvor er samfunnets takknemlighet? Eugen Hanssen får byråkratiet midt i trynet. Museet kan ikke åpnes fordi han i farten har glemt å prosjektere rømningsveier, kommunen kan heller ikke godta at museet ikke har godkjent ventilasjon. Forsmedelsen er ekstra stor når VG, i en artikkel om reiseopplevelser i Nedre Buskerud, bare verdiger samlingen med en bisetning – ”Hanssens samling er både genial og forvirrende.” Denne bisetningen er dråpen, og vår mann går inn i en eksistensiell krise.

La oss gjøre det helt klart med en gang: Thure Erik Lund er enestående. Det finnes ingen forfatter som Thure Erik Lund. Thure Erik Lund er unik. Og sær. Og krevende. Men i alle bøker jeg har lest av Thure Erik Lund (dette er den femte, men bare den tredje jeg har klart å fullføre) er det passasjer, sider, hele kapitler, som fyller meg med en berusende glede, med sann fryd, med latter og begeistring over å lese noe så enestående, noe så kompromissløst. Thure Erik Lund presenterer de særeste personligheter, de mest innviklede tankekonstruksjoner, de mest outrerte teorier og mest burleske opptrinn i norsk litteratur (og sikkert også i den internasjonale). Thure Erik Lund leverer hver eneste gang, det finnes ikke maken. Når min begeistring som leser når toppen er jeg mest fristet til å pakke alle andre bøker jeg har i mitt eie i en container og sende dem til Fretex. All annen litteratur virker fattig og irrelevant.

”En trist og dum historie” må være den mest ”tilgjengelige” av de bøkene jeg har lest av Lund til nå. Likevel inneholder den de sedvanlige eksesser og outrerte opptrinn vi forventer i en roman skrevet av denne litterære originalen – her er original sagt i beste mening (jeg mistenker Thure Erik Lund for selv å være en original, en skikkelig uglesett nabo, en einstøing … kort sagt ganske lik sine romankarakterer – dette basert på de essays jeg har lest av ham og noen opptredener han har hatt på TV. Dette er selvsagt en totalt uholdbar hypotese, men jeg velger å holde fast ved den til det motsatte er bevist).

Lunds siste roman er altså ”tilgjengelig”, men heldigvis ikke ”normal”.

Steve McQueen er død

”Steve McQueen er død”
Av Rune Christiansen
Forlaget Oktober, 1997 (136 sider)

Jeg har alltid sett på Rune Christiansen som poet. Så viser det seg at han like gjerne kan betraktes som romanforfatter. Riktignok har han gitt ut ikke mindre enn ni diktsamlinger siden debuten i 1986, men han har også skrevet hele syv romaner. Det kan faktisk virke som om det er romanformen som er hans greie nå, siden 2000 har han gitt ut fire romaner, men bare en diktsamling.

”Steve McQueen er død” kom ut for snart 15 år siden, den er Christiansens tredje roman. Må si jeg ble litt pirret av tittelen, kanskje derfor jeg kjøpte boken? Jeg tenkte på skuespilleren … Da jeg kom til siste side slo det ned i meg at jeg ikke skjønner hvorfor romanen heter det den heter. Steve McQueen? Hvor ble han av? Det er mulig jeg har gått glipp av noe i løpet av den relativt korte stunden det tok å lese denne lille boken …

Handlingen - veldig kort fortalt: Vi befinner oss i Glasgow. Hovedpersonen Bryan er en mann i 20- årene (?), han har nettopp mistet storebroren. Broren Alan er racebilfører og dør som en følge av en ulykke. Alan betyr nok veldig mye for Bryan, som virker å være en ganske rotløs eksistens. Boken åpner med Alans død på sykehuset, og i fortsettelsen følger vi Bryans vandringer, hans tanker og hans ganske løse forhold til forskjellige kvinner.

Romanens styrke er utvilsomt språket Det merkes at Christiansen er poet, her er ganske så maleriske språklige vendinger, setningene er ofte billedrike og korthugde. Stilen er også ganske så hardkokt til tider, kanskje passende siden Bryan ikke akkurat lever et standard liv. Christiansen bruker et radikalt bokmål, sikkert nært opp til en slags Oslo-dialekt, hvis du som leser misliker dette har du et problem.

Til tross for udiskutable språklige kvaliteter er det synd å si at dette ble en stor leseropplevelse. Historien fengsler meg ikke i særlig grad. Det blir for maniert, for konstruert. Det føles ikke ekte. Sorry.