«Romutvidelser»
Av Thure Erik Lund
Aschehoug, 2019 (310 sider)
Thure Erik Lund er en helt særegen stemme i litteraturen. Helt siden 1992 har han nærmest bedrevet en helt egen idrett i forhold til den gjengse norske forfatterstanden. Lund drar det lenger enn alle andre, er særere og mer krevende, men tilbyr samtidig uventede åpenbaringer for de som våger å gå løs på hans bøker.
«Romutvidelser» er en essaysamling, den fjerde i rekken, i det som ellers er blitt et omfattende forfatterskap. Det er romanene som har gitt Thure Erik Lund den unike posisjonen han har, men i Lund sitt tilfelle er det ofte små forskjeller mellom essayene og partier av de romanene han har drysset over oss. Flere av tekstene her er publisert tidligere, noen i vanskelig tilgjengelige kulturkataloger, men her har de gjerne fått en oppdatering. Det betyr at det meste er nytt stoff for selv innbitte lesere av forfatteren.
Det er mye kjent materie Lund beskjeftiger seg med. Hans ustoppelige fascinasjon av teknologi, og hvordan ting som kunstig intelligens virker inn, eller i fremtiden vil virke inn på den menneskelige eksistensen, er tema i flere av tekstene. Lunds refleksjonsrekker greiner seg i kriker og kroker. Leserens konsentrasjon settes tidvis på prøve, og kverner seg rundt i en assosiasjonsrik tekststrøm.
Forfatteren har tydeligvis mye i ermet. Selv etter at en utgivelse foreligger betyr ikke det at siste ord er sagt. Derfor har det kommet nye versjoner av romanene «Inn» og «Straahlbox», i form av den samskrevete og redigerte «I singularitetens skygge». I denne essaysamlingen får vi et kurs i «Straahlbox» på 36 sider, en lesermanual for de som evt. falt fra under lesningen av det som må sies å være et hovedverk i forfatterskapet.
Av de lettest tilgjengelige stykkene i denne samlingen er "Knut Hamsuns litterære metode», et «krakilsk, moderne blikk» på nobelprisvinneren. Hamsun kommer ikke godt fra det, for å si det sånn.
Av Thure Erik Lund
Aschehoug, 2019 (310 sider)
Thure Erik Lund er en helt særegen stemme i litteraturen. Helt siden 1992 har han nærmest bedrevet en helt egen idrett i forhold til den gjengse norske forfatterstanden. Lund drar det lenger enn alle andre, er særere og mer krevende, men tilbyr samtidig uventede åpenbaringer for de som våger å gå løs på hans bøker.
«Romutvidelser» er en essaysamling, den fjerde i rekken, i det som ellers er blitt et omfattende forfatterskap. Det er romanene som har gitt Thure Erik Lund den unike posisjonen han har, men i Lund sitt tilfelle er det ofte små forskjeller mellom essayene og partier av de romanene han har drysset over oss. Flere av tekstene her er publisert tidligere, noen i vanskelig tilgjengelige kulturkataloger, men her har de gjerne fått en oppdatering. Det betyr at det meste er nytt stoff for selv innbitte lesere av forfatteren.
Det er mye kjent materie Lund beskjeftiger seg med. Hans ustoppelige fascinasjon av teknologi, og hvordan ting som kunstig intelligens virker inn, eller i fremtiden vil virke inn på den menneskelige eksistensen, er tema i flere av tekstene. Lunds refleksjonsrekker greiner seg i kriker og kroker. Leserens konsentrasjon settes tidvis på prøve, og kverner seg rundt i en assosiasjonsrik tekststrøm.
Forfatteren har tydeligvis mye i ermet. Selv etter at en utgivelse foreligger betyr ikke det at siste ord er sagt. Derfor har det kommet nye versjoner av romanene «Inn» og «Straahlbox», i form av den samskrevete og redigerte «I singularitetens skygge». I denne essaysamlingen får vi et kurs i «Straahlbox» på 36 sider, en lesermanual for de som evt. falt fra under lesningen av det som må sies å være et hovedverk i forfatterskapet.
Av de lettest tilgjengelige stykkene i denne samlingen er "Knut Hamsuns litterære metode», et «krakilsk, moderne blikk» på nobelprisvinneren. Hamsun kommer ikke godt fra det, for å si det sånn.
