Det første menneske

”Det første menneske”
Av Albert Camus, oversatt av Christine Amadou
Aschehoug, 1995 (295 sider)

I januar 1960 døde Albert Camus i en bilulykke, 46 år gammel. I bilvraket ble det funnet et manuskript, en ufullført roman med tittelen ”Det første menneske”. Manuskriptet var håndskrevet, fulle av noter og overstrykninger. Over 30 år senere ble manuskriptet bearbeidet av Camus datter Catherine, og utgitt som en biografisk roman, med forfatterens fotnoter og notater inntakt. Den ble en bestselger i Frankrike.

Boken ble raskt oversatt til norsk og kjøpt bl.a. av meg! Men så har den altså lagt ”på vent” i 16 år før jeg endelig fant at tiden var inne til å lese den. Camus er jo et stort navn, en stjerne i verdenslitteraturen, nobelprisvinner i 1957. Jeg husker å ha lest Camus’ ”Pesten” for mange år siden, og husker at handlingen var lagt til Algerie. Men mer enn vage minner om den boken kan jeg ikke skryte på meg.

”Det første menneske” er som sagt en biografisk roman, hovedpersonen Jacques deler i det store og hele forfatterens egen historie. Jacques vokser opp i fattigdom i Algerie, på den tiden en fransk koloni. Han er farløs, faren døde i ett av de blodige slagene under 1. verdenskrig, knapt et år etter at sønnen var født. I ”Det første menneske” besøker sønnen farens grav 40 år senere, som den første i familien. Jacques oppvekst har ingenting av det som tilsier at han skal komme seg ut av sin vanskelige sosiale situasjon. I tillegg til materiell fattigdom er livet også fattig på den måten at hans mor er analfabet, og hans besemor, også hun analfabet, styrer familien som en tyrann. Jacques/Camus er forutbestemt til å bli et sandkorn i en ørken av håpløshet.

Det som redder Jacqes/Camus er skolen, og læreren Monsieur Bernard, som ser at den unge gutten er begavet og bør fortsette sin skolegang etter at de 6 obligatoriske årene er ferdige. Han tar seg personlig av sin elev og driller ham nok til at han klarer å bestå opptaksprøvene til videregående. Men først må han overbevise bestemoren, som slett ikke har sett for seg at Jacqes/Camus skal fortsette på skole.

Det er i det hele tatt noe rørende over det portrettet Camus gir av sin folkeskolelærer, en klassisk lærertype, en autoritet, som har et videre samfunnsmessig perspektiv på sin lærergjerning. Eleven elsker sin lærer, og skulle det vise seg, læreren elsker også sin elev … på den gode måten.

Boken avslutter med to brev. Det første er skrevet av Albert Camus i 1957 (året etter at han fikk Nobelprisen). Det er titulert ”Kjære Monsieur Germain” (som er lærerens virkelige navn). Camus skriver bl.a. ”Uten Dem, uten den kjærlige hånden som De rakte ut til det fattige barn jeg dengang var, uten Deres undervisning, og Deres forbilde, ville ikke noe av dette ha skjedd.” Lærerens svarbrev til Camus åpner med ”Kjære lille venn, …”