Exit gjenferd

”Exit gjenferd”

Av Philip Roth, oversatt av Tone Formo

Aschehoug, 2011 (284 sider)

Nathan Zuckerman (ja, dette er enda en Zuckerman-roman fra Philip Roth) har de siste 11 årene levd et tilbaketrukket forfatterliv oppe i Berkshireheiene. Han er blitt 71 år og har store plager med prostata og inkontinens. Dette fører ham tilbake til New York for en behandling hos urolog, i håp om å få kontroll på urinlekkasjene. Da Zuckerman i sin tid forlot New York var det for å slippe unna en forfølger som truet ham. Med årene har stillheten og den selvvalgte ensomheten gjort ham godt, han savner overhode ikke det hektiske storbylivet, Zuckerman nyter sin exit og fordyper seg i forfattergjerningen.

Vi skriver 2004. Tilbake i storbyen går ting ikke som Zuckerman har planlagt. Ved en tilfeldighet får han øye på en kvinne han kjente i 1956, Amy Bellette. Amy er barbert på den ene siden av hodet, og han kan se et operasjonsarr i hodet hennes. Amy Bellette var i sin tid gift med Zuckermans favorittforfatter E. L. Lonoff, en forfatter som døde for flere tiår siden og som nå er glemt av de fleste. Zuckerman gir seg ikke til kjenne, men dette tilfeldige møtet får ham straks til å oppsøke et antikvariat der han får tak i originalutgavene av Lonoffs seks novellesamlinger. Tilbake på hotellrommet kan han slå fast at novellene ikke bare var like bra som han husket, de er bedre.

Like etter ser Zuckerman tilfeldigvis en annonse i The New York Review of Books. Et forfatterpar i 30-årene, Billy og Jamie, ønsker å bytte sin 3-roms leilighet på Upper West Side med et rolig, landsens sted, helst for ett år. Spontant velter Zuckerman om på sine planer og tar kontakt med paret, som via finurlige omveier viser seg å stå i en slags forbindelse både med E. L. Lonoff og Amy Bellette. Det viser seg at Jamie har en venn (eller en elsker?), Richard Kliman, som skriver på en biografi om E. L. Lonoff, en biografi som skal avsløre en skitten hemmelighet. Kliman er i besittelse av halvparten av en uutgitt roman av Lonoff, og han er desperat etter å få kloa i resten. Kan Zuckerman hjelpe ham?

Alt dette skjer i løpet av de første 60–70 sidene. Starten på denne romanen fikk meg faktisk til å tenke på Paul Auster, som Auster etablerer Roth et spennende plot, her via en serie tilfeldigheter, og leseren forventer en krimliknende oppfølging.

Men strengt tatt lever ikke resten av romanen opp til disse forventningene. Jo da, historien om det forsvunne romanmanuskriptet følges opp, og den selvutnevnte biografen Kliman blir mer og mer pågående etter hvert som Nathan Zuckerman blir mindre og mindre samarbeidsvillig. Men så blir gamle Zuckermans romantiske lengsler etter den halvparten så gamle Jamie like viktig å fortelle, og romanen tar en litt annen vending enn man kanskje forventet (og håpet).

Det skal sies at Nathan Zuckerman i ”Exit gjenferd” bærer svært mange likhetstrekk med Philip Roth, så det ligger nok mye selvopplevd i denne boken. Er dette kanskje Roths forsøk på å komme fremtidige biografer i forkjøpet ved å sette disse i et lite flatterende lys? Er han redd for at eget forfatterskap skal diskrediteres av snuskete biografier? Nathan Zuckerman nekter å samarbeide med Kliman fordi han anser ham som uskikket til å skrive biografien om favorittforfatteren, Klimans analyse av Lonoff baserer seg på en teori som appellerer til de mest sensasjonshungrige.

”Exit gjenferd” ga Roth Man Booker International Prize, men romanen når ikke helt opp til de høyder som alle bøkene i ”USA-trilogien” holdt.

Dager i stillhetens historie

”Dager i stillhetens historie”

Av Merethe Lindstrøm

Aschehoug, 2011 (215 sider)

Merethe Lindstrøm debuterte allerede i 1983 og har i alt gitt ut 14 bøker, likt fordelt mellom novellesamlinger og romaner. Etter snart 30 år som forfatter kom det definitive gjennombruddet med denne romanen. I tillegg til Nordisk Råds Litteraturpris og strålene kritikker har boken nådd ut til et stort publikum.

”Dager i stillhetens historie” er en knakende god tittel. Ikke bare anslår den en poetisk streng som klinger godt, men det er en uhyre treffsikker beskrivelse av det som møter leseren i løpet av de neste drøyt to hundre sidene.

Jeg-fortelleren er en eldre kvinne, pensjonert lærer, gift med Simon, mor til tre voksne døtre. Nei, forresten, hun er mor til fire. Som ung fødte hun nemlig en sønn, men hun valgte å gi fra seg det første barnet. Denne broren er ukjent for døtrene, som så mye annet i livet til foreldrene. Det er i det hele tatt mye uutalt som ligger og verker mellom karakterene i denne relativt korte, fortettede romanen. Uten store fakter, og i et nøkternt språk, skildrer Lindstrøm samlivet mellom de to ektefellene, som nå er inne i sine siste leveår.

Mannen Simon er rammet av Alzheimer og er blitt stadig mer taus og fraværende. Konen passer ham hjemme, men kjører han til et dagsenter for avlastning. Hun har god tid til å reflektere over forholdet til mannen, til døtrene, og til livet generelt. Døtrene oppfordrer henne til å søke sykehjemsplass for faren, men konen vegrer seg i det lengste. Hun velger å passe ham hjemme. Skildringen av konens forhold til sin demente mann er sår, konen veksler mellom sorg og sinne der hun ser mannen gli mer og mer bort fra denne verden.

En periode før Simon forvinner inn i sin egen verden har de ansatt en hushjelp. Marija tilhører det nye øst-europeiske tjenerskapet som tilbyr noen timer husvask pr. uke til bedre bemidlede nordmenn. Hun kommer til å bety mer og mer for det eldre ekteparet etter hvert som de blir bedre kjent, og til slutt er Marija mer som en venn av familien å regne. Men noe skjer som gjør at arbeidsforholdet (og vennskapet) brått opphører, noe som også gjør døtrene fortvilte, siden de ikke forstår hva som er årsaken til dette. Under ligger det familiehemmeligheter, uuttalte ting som forblir i det skjulte, og som tilsynelatende vil dø ut med ektefellene.

”Dager i stillhetens historie” er en roman som med finstemte virkemidler, i et nøkternt og ganske enkelt språk, skildrer intime familieanliggender. Til tross for at historien også tar opp et av de store traumene i europeisk historie (jeg kan si såpass, uten å røpe for mye), så er hovedfokus i romanen forholdet mellom ektefellene og mellom ektefellene og døtrene. Et familiedrama. Det kan merkes at Merethe Lindstrøm har dyrket novellesjangeren i sitt forfatterskap, jeg grep meg ofte i å føle på det ”novelleaktige” i teksten.