Imot naturen

”Imot naturen”
Av Tomas Espedal
Gyldendal Norsk Forlag, 2011 (164 sider)

Bergensforfatteren Tomas Espedal fikk sitt endelige gjennombrudd med ”Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv” i 2006. Før den tid var han anerkjent, men bare et navn de mest litteraturinteresserte hadde bitt seg merke i. ”Gå. …” sikret den første nominasjonen til Nordisk Råds Litteraturpris, men kanskje viktigere var det at det lesende publikum oppdaget Espedal, og med ett var han å regne med i norsk litteraturs eliteserie. Tomas Espedal er nå en litterær kjendis, en posisjon han befestet med sitt angrep (?) på kulturkjerringene som lesende publikum. Espedal er et navn nesten på nivå med Knausgård, hans litterære prosjekt er litt av det samme, men tilnærmingene er ulike. Blandingen av biografiske og essayistiske elementer i bøkene har vært en god og original miks.

Jeg var sent ute med å gjøre meg kjent med Tomas Espedals bøker. Faktisk startet min lesning av Espedal først i januar i år, men da leste jeg med stort utbytte tre av hans bøker på rappen: ”Biografi. Dagbok. Brev” – som egentlig er en samleutgave av tre selvstendige bøker som kom i 1999, 2003 og 2005, nevnte ”Gå. …” fra 2006, og ”Imot kunsten” fra 2009. Plutselig oppdaget jeg et nytt og betydelig forfatterskap. Tomas Espedal er en av disse forfatterne som skriver med utgangspunkt i eget liv, kall det gjerne biografisk, men som makter å gjøre det personlige til refleksjoner på et høyere nivå. Espedal har i de fem forannevnte bøkene et tydelig litterært prosjekt, og ”Imot naturen” inngår som nr. seks i rekken. Så vidt jeg har skjønt markerer den også slutten på dette biografiske prosjektet, det er til veis ende, i følge intervjuer jeg har lest.

”Imot naturen” er nakent ærlig, personlig … kanskje bikker det også over grensen til det hudløst private i noen sekvenser. Siden jeg dette året har blitt en drevet Espedalleser er jeg jo forberedt på nettopp det. Boken starter og avslutter med kjærlighetshistorien om forholdet til en ung jente. Det er ikke akkurat en Lolitahistorie, men forfatteren er dobbelt så gammel som sin kjæreste. Han føler seg gammel, og hun er så ung. Det er et forhold imot naturen. Espedal lar selvsagt ikke sjansen gå fra seg til å trekke noen paralleller til kjente kjærlighetshistorier fra litteraturen, der aldersforskjellene har vært betydelige. Men de essayistiske innslagene, som har vært så fremtredende i tidligere bøker, får ikke en like stor plass denne gangen. Jeg ble ikke helt grepet av bokens siste kapittel, som skal være selve klimakset, der forfatteren lider all verdens kvaler i sin kjærlighetssorg. Hvorfor? Dette kapittelet skal være hentet fra Notatbøkene, skrivehefter som Espedal skriver i når han ikke skriver sine romaner. Et sideprosjekt nærmest, som er å likne med dagbøker. Siste kapittel er da også kortere dagbokopptegnelser fra den vanskelige tiden etter at kjæresten forlot ham. De korthugde opptegnelsene viser den forlattes følelsesregister i alle sine avskygninger. Likevel, jeg blir ikke helt grepet av dette …

Ellers er kapittelet Arbeidet, fabrikken velkjent Espedalstoff. Det er flott skrevet, men har vi ikke lest dette før? Eller er det slik at Tomas Espedal, som stadig vekk har behov for å kjøre frem i offentligheten at han er arbeiderklasse, her har funnet sitt kjernetema, et tema som han aldri blir ferdig med fordi det er en så sterk del av hans identitet. Jeg tror det. Så følger kapittelet Kjærlighetsarbeidet (ja, det er et slit), der vi får historien om kjærlighetsforholdet til Agnete, som vi jo kjenner fra tidligere Espedalbøker, mor til hans datter, Agnete som skal dø av kreft om noen år, og som gjør Tomas Espedal til alenefar. Men dette er altså historien før dødsfallet, og det er bokens lengste kapittel, og kanskje sterkeste del.

Kapittelet En liten bok om lykke er selvsagt kort, under tjue sider. Der er jo nesten umulig å skrive om lykken. Lykken er kjennetegnet av at vi ikke merker at den er der før den er forsvunnet! Lykken oppleves som så hverdagslig at den er som en usynlig gjest. Dessverre er den en flyktig gjest. Det er jo sorgen, savnet, lengselen, det uforløste begjæret, streben etter det uoppnåelige, det rastløse, som driver en forfatter fremover. Tomas Epedal også selvfølgelig. Når en forfatter er lykkelig blir ingenting skrevet. Heldigvis går lykken fort over, og forfatteren kan gjenoppta sin gjerning.

Under lesingen av Imot naturen måtte jeg holde litt igjen. Jeg leste rett og slett litt langsomt, tok pauser når jeg strengt tatt ikke behøvde å gjøre det. Grunnen var at jeg ville at boken skulle vare lenger enn det den strengt tatt gjør. Det er fort gjort å lese boken i ett jafs, og det kan selvsagt være et kvalitetstegn. Men kanskje har Tomas Espedal gjort det litt lett for seg også, det oppleves periodevis som om teksten er litt repetisjon. En følelse av at ”dette har jeg lest før” kan snike seg inn.

Det blir uansett spennende å se hvor Tomas Espedals forfatterskap går nå når hans biografiske prosjekt etter sigende er ved veis ende.