Mine priser

”Mine priser”

Av Thomas Bernhard, oversatt av Sverre Dahl

Bokvennen, 2010 (131 sider)

Jeg oppdaget Thomas Bernhard for ca. tjue år siden og leste i rask rekkefølge romanene ”Betong”, ”Trær som faller”, ”Gamle mestere” og ”Utslettelse”, alle oversatt av Sverre Dahl og utgitt på Gyldendal forlag. Jeg hadde aldri lest noe liknende og lot meg både begeistre og fascinere av dette stilistisk fullendte og intense forfatterskapet.

Thomas Bernhard (1931 – 1989) rendyrket sitt uttrykk i en grad knapt noen annen forfatter kan vise til, han må sies å være kompromissløs både språklig og tematisk, noe som gjorde ham til en kontroversiell og omstridt skikkelse i Østerrike. Thomas Bernard vendte stadig tilbake til sine yndlingstemaer; et hat mot hykleriet og hulheten i det borgerlige, høykulturelle Østerrike, mot nasjonalsosialismen som han mente levde videre selv om krigen var over, og et hat mot den katolske kirke og religiøst hykleri. Store, tunge tema som gjorde Bernhard til en skandaløs skikkelse i landets kulturliv, og til et hatobjekt for mange. I Thomas Bernhards bøker er det en grunnleggende desperat og insisterende stemme, hans hovedpersoner er i høyeste grad outsidere i opposisjon mot den borgerlige kulturen og alt dens vesen. Det er romaner som krever en del av leseren, men det er samtidig litteratur som du lett dras inn i om du lar deg fange av Bernhards formfullendte setningsstrukturer og suggererende fortellerstemme. Siden jeg leser Bernhard på norsk må oversetteren Sverre Dahl få mye av æren for at disse bøkene gjorde sånn inntrykk på meg.

”Mine priser” ble utgitt 20 år etter at Thomas Bernhard døde, og inneholder kortere ”essays” rundt 9 av de litterære prisene Bernhard ble tildelt for sitt forfatterskap (han mottok 12 eller 13 priser alt i alt). Så selv om Bernhard var kontroversiell og hatet av mange i den tyskspråklige verden, og i Østerrike især, manglet det ikke på utmerkelser, forfatterskapets kvaliteter lot seg tross alt ikke overse. Disse 9 stykkene er til tider morsom lesning, for selvsagt klarer ikke Bernhard å unngå å fornærme og avkle de institusjoner som vil ære hans forfatterskap. Helst vil han avslå alle priser og frasi seg alle utmerkelser, men han er ikke bedre stilt enn at han takker ja til alle, det er tross alt penger han blir tilbudt! Det er greit å ha høye idealer, men forfattere må tjene penger som alle andre!

Det morsomste stykket er nok kapittelet om ”Den østerriske statsprisen for litteratur”, en pris selveste kulturministeren skal dele ut. Det ender med at ministeren forlater prisutdelingen i vilt raseri midt i Bernhards ”takketale”! Selve takketalen står forresten å lese som et tillegg på slutten av boken.

”Mine priser” gir meg lyst til å ta fatt på Thomas Bernhards forfatterskap på nytt.                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                             

Leieboeren

”Leieboeren”

Av Roland Topor, oversatt av Hanne Hermann,

med etterord av Stig Sæterbakken

Bokvennen, 2011 (214 sider)

Roland Topor (1938 – 1997) var en fransk multikunstner som debuterte som forfatter med romanen ”Leieboeren” i 1964. Siden de færreste nordmenn leser franske romaner så er nok denne historien mest kjent gjennom Roman Polanskis filmatisering, som kom i 1976. Filmen ”Leieboeren” har jeg sett flere ganger (selv om det er mange år siden sist), og jeg husker den som en mørk, skummel og fascinerende historie, vel verdt et gjensyn. Polanski spiller forresten hovedrollen selv i sin egen filmatisering.

”Leieboeren” er historien om en ung mann i tredveårene, kalt Trelkovsky. Han jobber som kontorist, men mister leiligheten han leier. Dermed bærer det ut på jakt etter en ny, noe som ikke er lett å finne i Paris, hvor mange er ute i samme ærend. Men Trelkovsky er tilsynelatende heldig, og finner en ledig leilighet. Dvs. leiligheten er ledig hvis ikke den forrige leieboeren – Simone Choule - kommer tilbake! Mademoiselle Choule ligger livstruende skadd på sykehuset, etter at hun hoppet ut av vinduet i leiligheten, angivelig et selvmordsforsøk. Trelkovsky har ikke annet å gjøre enn å takke ja.

Trelkovsky er en ensom sjel, som mobbes av kollegaene på kontoret, og som egentlig ikke ønsker annet enn å leve i fred og fordragelighet med omverdenen. Straks han flytter inn begynner problemene med naboene. Det viser seg at bomiljøet i leiegården er gjennomsyret av mistenksomhet og dårlige relasjoner, naboene er uhyre vare for lyder og klager for den minste ting. Trelkovsky er livredd for å komme på kant med naboene og for å miste leiligheten, og prøver å leve så tilbaketrukket og usynlig som mulig, men forgjeves.

Gradvis melder paranoiaen seg, og Trelkovsky begynner å mistenke naboene for at disse har sammensverget seg mot ham. Og stakkars Simine Choule, var det egentlig et selvmordsforsøk, eller ble hun rett og slett kastet ut av vinduet? Roland Topor klarer på en utmerket måte å skildre et paranoid sinn, samtidig som leseren lenge ikke vet hva han skal tro om naboenes skyld eller uskyld. Romanen ”Leieboeren” er lett gjenkjennelig for de som har sett filmen, siden Polanski har vært veldig tro mot originalteksten.