«Bønn for Tsjernobyl»
Av Svetlana Aleksijevitsj,
oversatt av Hege Susanne Bergan
Solum Forlag, 2014 (362 sider)
«Bønn for Tsjernobyl» var den første boken av Aleksijevitsj som ble oversatt
til norsk, typisk nok utgitt på det lille, kresne forlaget Solum. Siden har flere
Aleksijevitsj sine bøker blitt oversatt, og Nobelprisen i 2015 ga et boost i
interessen for hennes litterære produksjon.
Boken kom ut på russisk i 2005. 26. april 1986 ødela en serie eksplosjoner reaktoren
til aggregat nr. 4 på Tsjernobyl atomkraftverk, ti mil nord for Kiev, i det som
den gang var Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk i Sovjetunionen, nær
grensen til Hviterussland. I «Bønn for Tsjernobyl» får vi sterke vitnesbyrd fra
mennesker som sto midt oppe i dramaet, og som har blitt merket for livet som en
følge av de radioaktive utslippene som ulykken medførte.
Aleksijevitsj er født i Ukraina og oppvokst i Hviterussland, i det som den gang
var Sovjetunionen. Bøkene hennes går tett på «sovjetmenneskenes» liv og tanker,
og gir oss et litterært bearbeidet «talekor» av stemmer som i sum gir et unikt
innblikk i vanlige folks opplevelser av disse dramatiske hendelsene.
Aleksijevitsj er journalist og lar først og fremst intervjuobjektene snakke ut,
selvsagt redigert og satt sammen til en helhet. At de fleste samtalene gis form
av monologer betyr at intervjuobjektene tilsynelatende taler uavbrutt, og at
journalisten/forfatteren alltid er i bakgrunnen, som en observatør. Spørsmålene
blir aldri referert, metoden er å la intervjuobjektene snakke ut, mest mulig
uavbrutt.
Teksten etterlater et mektig uttrykk som du ikke får i tilgang til i
avisreportasjer, tidsskrifter eller reportasjer på tv eller radio. Her får
nemlig enkeltmenneskene tid og plass til komme til orde på en helt annen måte.
I Aleksijevitsj andre bøker er ikke intervjuobjektene nødvendigvis identifisert,
men går opp i en høyere enhet, eller et blandet kor av stemmer. I «Bønn for
Tsjernobyl» er de fleste identifisert med navn og yrke/rolle. Her er intervjuer
med folk som ble sendt direkte inn på reaktorområdet for å rydde opp, vi
treffer lokale partifolk og vitenskapsfolk, her er pårørende, barn og gamle
folk. Samtlige gir unike vitnesbyrd om atomulykken som skjedde på tampen av
Sovjetunionens eksistens, og som nok bidro til å fremskynde unionenes
sammenbrudd.
onsdag 29. juli 2020
Bønn for Tsjernobyl
tirsdag 28. juli 2020
Før plogen din over de dødes knokler
«Før
plogen din over de dødes knokler»
Av Olga Tokarczuk, oversatt av Julia Wiedlocha
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2019 (291 sider)
Denne romanen fra den polske nobelprisvinneren fra 2018 er morsom, original og svært godt skrevet og komponert. Som med all stor litteratur har den et særegent uttrykk, som gjør at den skiller seg ut og forblir i tankene lenge etter at siste side er ferdiglest.
Romanens hovedperson - Janina Duszejko - er en kvinnelig, pensjonert sivilingeniør, nå deltids engelsklærer og astrolog, med en sterk sympati for alt levende. Her har vi å gjøre med en pasjonert dyreelsker, rett og slett. Bosatt på landsbygda sør i Polen, på grensen til Tsjekkia, er hun vitne til det lokale jaktlagets aktiviteter. Dette gjør henne fortvilet, særlig når hun oppdager ulovlig jakt og krypskyting, utenom jaktsesongen.
Olga Tokarczuk har skapt en fascinerende romankarakter, og historien blir fortalt gjennom hodet på denne dyreelskeren. Romanen åpner med at Janinas nabo blir funnet drept. Senere skjer det flere drap på folk i landsbyen, alle de drepte er jegere. Tilfeldig? Neppe.
Hvilken type roman er dette? Selv om vi blir presentert for en krimgåte, med flere drap, er det ingen kriminalroman vi har med å gjøre. Til det er romanen altfor nyansert og genreoverskridende. Her er mye svart humor, kombinert med en original skildring av en naturverners blikk på alt levende. Den er også rik på litterære referanser, her har poeten William Blake en fremtredende rolle. Boken er en slags økologithriller med en aparte hovedperson. Det som imponerer mest er kanskje Tokarczuks evne til å skape en så original fortellerstemme og følge hennes perspektiv så konsekvent.
Romanen ble utgitt på polsk i 2009 og ble filmet i 2017. Den norske filmtittelen er «Jaktsesong», og kan kjøpes på dvd. Filmen er absolutt verdt å se.
Av Olga Tokarczuk, oversatt av Julia Wiedlocha
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2019 (291 sider)
Denne romanen fra den polske nobelprisvinneren fra 2018 er morsom, original og svært godt skrevet og komponert. Som med all stor litteratur har den et særegent uttrykk, som gjør at den skiller seg ut og forblir i tankene lenge etter at siste side er ferdiglest.
Romanens hovedperson - Janina Duszejko - er en kvinnelig, pensjonert sivilingeniør, nå deltids engelsklærer og astrolog, med en sterk sympati for alt levende. Her har vi å gjøre med en pasjonert dyreelsker, rett og slett. Bosatt på landsbygda sør i Polen, på grensen til Tsjekkia, er hun vitne til det lokale jaktlagets aktiviteter. Dette gjør henne fortvilet, særlig når hun oppdager ulovlig jakt og krypskyting, utenom jaktsesongen.
Olga Tokarczuk har skapt en fascinerende romankarakter, og historien blir fortalt gjennom hodet på denne dyreelskeren. Romanen åpner med at Janinas nabo blir funnet drept. Senere skjer det flere drap på folk i landsbyen, alle de drepte er jegere. Tilfeldig? Neppe.
Hvilken type roman er dette? Selv om vi blir presentert for en krimgåte, med flere drap, er det ingen kriminalroman vi har med å gjøre. Til det er romanen altfor nyansert og genreoverskridende. Her er mye svart humor, kombinert med en original skildring av en naturverners blikk på alt levende. Den er også rik på litterære referanser, her har poeten William Blake en fremtredende rolle. Boken er en slags økologithriller med en aparte hovedperson. Det som imponerer mest er kanskje Tokarczuks evne til å skape en så original fortellerstemme og følge hennes perspektiv så konsekvent.
Romanen ble utgitt på polsk i 2009 og ble filmet i 2017. Den norske filmtittelen er «Jaktsesong», og kan kjøpes på dvd. Filmen er absolutt verdt å se.
Abonner på:
Innlegg (Atom)