tirsdag 7. mars 2017

Satantango



«Satantango»
Av László Krasznahorkai, oversatt av Kari Erzsébet Kemény
Cappelen Damm, 2016 (261 sider)
«Satantango» er László Krasznahorkais første bok i norsk oversettelse, utgitt i Ungarn i 1985. Romanen var Krasznahorkais debut, og sterk nok til å plassere forfatteren oppe i øverste divisjon. I 2015 fikk han den internasjonale Man Bookerprisen for denne. Historien ble filmet i 1994 av Bela Tarr, i en 7 timers versjon, en filmatisering som også blir regnet for å være av ypperste klasse.

En mørk og urovekkende fortelling
«Satantango» er ikke så omfangsrik i antall sider, men er likevel en god munnfull som krever både tid og en smule tålmodighet av leseren. Her inviteres du inn i en verden preget av forfall og resignasjon, på grensen til håpløshet. Landskapet er dystert og regnfullt, og hoveddelen av handlingen utspiller seg i et høl av ei bygd, der menneskene både bokstavelig og mentalt er i ferd med å synke ned i gjørmen. Krasznahorkai skaper en truende stemning, det ligger noe ukjent og farlig gjemt et sted, uten at vi riktig får tak på hva dette farlige er. Forfatteren antyder og kommer med dulgte henvisninger heller enn å si ting rett ut. Det er noe innforstått og underliggende i situasjonen som vi ikke umiddelbart begriper, men stemningen er mørk, urovekkende og nesten apokalyptisk.

Vi blir introdusert for ymse karakterer som alle har blitt igjen på «feltet», et sted som vi kan tro er et nedlagt eller nesten avviklet kollektivbruk på den ungarske landsbygda. Disse personene er ute av stand til å ta tak i sin egen skjebne, de fordriver tiden med mye drikking og lite fruktbar preiking på landsbyens vertshus.

Redningsmann eller folkeforfører?
Så begynner ryktet å gå: Irimias er observert utenfor landsbyen, Irimias som alle trodde var død, men som nå kanskje er på vei tilbake! Og straks stiger håpet blant disse fortapte sjelene. Bare Irimias kommer tilbake så vil han nok ordne opp og kanskje også ta dem med bort fra dette håpløse stedet.

Men hvem er Irimias? Det blir vi vel egentlig aldri klok på, selv om Irimias kommer til slutt. Han åpner med å holde en lang og pompøs tale. Det første han finner når han vender tilbake er nemlig liket av en ung jente, eller rettere; et tilbakestående barn. Hvordan er verden blitt når dette vergeløse barnet må bøte med livet? Er det mord? Eller har hun tatt sitt eget liv? Det er ikke godt å si hvilken type denne Irimias er, men han har en karismatisk personlighet og han er utstyrt med talegaver. Dette er nok til bli en leder, og folket på ”feltet” ber om at noen leder dem. Slik sett kan Irimias sees på som en utgave av de mange populistene eller demagogene som har gode tider for øyeblikket, selv om romanen ble skrevet allerede i 1985.

Krasznahorkais roman er finurlig konstruert, og først på de to siste sidene går det opp for leseren hva det er vi leser. Det er altså et stort poeng å lese denne boken helt ut, selv om jeg mistenker at mange ikke vil komme helt i mål.