Leiegården

”Leiegården”
Av Thure Erik Lund
Aschehoug, 1994 (185 sider)

”Leiegården” er Thure Eriks Lunds andre roman. Etter å ha vunnet Tarjei Vesaas’ debutantpris med ”Tanger” i 1992, ble denne norsk vinner i en skandinavisk konkurranse om beste samtidsroman i 1994. Du snakker om pangstart på et forfatterskap! I ”Leiegården” møter vi tre personer som forteller hver sin historie. Det er egentlig tre ulike fortellinger som ikke berører hverandre, på annen måte enn av vi skjønner at de bor i samme leiegård i Oslo.

Den første historien, om Johannes M. handler om en strevende intellektuell som har fått 50.000 av Forskningsrådet for å skrive en botanisk-historisk avhandling. Han tilbringer tiden hjemme i leiegården, hvor han stadig blir distrahert fra å komme i gang med arbeidet. Vi skjønner at han strever fælt mentalt og plages av støy fra naboene. Hans eneste forbindelser ser ut til å være leietakeren Njål som han har tatt inn på et ledig soverom, samt hans ex-kjæreste Hedvig, som han stadig forventer skal ringe og distrahere ham. Det gjør hun imidlertid aldri. De mentale sperrene tårner seg opp for Johannes M. og han ligger nå flere år etter i arbeidet. Historien om Johannes M., får meg til å tenke på Thomas Bernhard hva skrivestil angår. Det er et komplement. Lund har språket i sin makt, det er en fryd å lese denne historien.

Den neste historien er om alenemoren Martha D. Hun er selvsagt heller ingen mainstream dame, det er tross alt Thure Erik Lund som har skapt henne. Martha D. har det med å forlate leiligheten på sen kveldstid, for så å søke mental lindring ved å kjøre bil tilsynelatende formålsløst rundt omkring i Osloområdet, alt mens tankene går. Dette med bilkjøring, tilsynelatende formålsløst, er scener vi for så vidt kjenner igjen fra romanen som på mange måter må regnes som Thure rik Lunds hovedverk - ”Straahlbox”, hvor forfatteren selv skildrer slike bilturer, nærmest som en mentalhygienisk øvelse.

Den tredje historien som utgjør ”Leiegården” handler om Gudmund N, ex-performancekunstner, nå vedhøgger oppi Maridalen, en degradering fra cool kunstnertype da han var i 20-årene, til nå å være et null i egne (og andres) øyne. I denne historien er det som om forfatteren Lund, slik vi kjenner ham fra senere bøker, som for eksempel kvartetten om Tomas Myrbråten, trer frem. Her kanskje for første gang? Den burleske, skitne, vulgære skrivestilen som vi senere har lært å kjenne, med sine odde utskudd i hovedrollene, alltid på utkanten av det moderne samfunnet, på vei ned i grøften for å grave seg ned, nesten bokstavelig talt!

Språk og natur

”Språk og natur”
Av Thure Erik Lund
H Press Imperativ 4
H Press, 2005 (62 sider)

Dette er et essay, eller pamflett, i en serie utgitt av det lille forlaget H Press (som jeg på forlagets nettsider leser ble nedlagt ned 31.12.2009). Denne lille boken inngår i en serie hvor ulike forfattere skriver med utgangspunkt i spørsmålet: Hvorfor skrive hva hvordan? Lunds bidrag er nr. 4 i serien, som teller 8 utgivelser. Svein Jarvoll, Øyvind Berg, Tone Hødnebø, Kristine Næss, Ole Robert Sunde, Erling Lægreid og Aud Olsen er de andre som har levert sine bidrag.

”I lange tider levde jeg i den overbevisningen at skrivingen burde være slik at jeg hele tiden skulle få lyst til å fortsette å skrive, og at ingenting skulle ta slutt, ettersom skrivingen, uansett emne og form, hadde nedfelt i seg et prinsipp om at det var naturen som uttrykte seg … Lenge hadde jeg sett det slik, at naturen på snedige og nådeløse måter makter å presse seg fram, ved glemsel eller ungdommelig friskhet, gjennom århundrer, eller i øyeblikks lyn. Slik skulle all slags tilgjorthet og kunstighet fjernes fra det skrevne, ved at det tilgjorte og kunstige ble naturlig.”

Slik åpner Lund teksten, som han har delt inn i 43 punkter. Denne boken er det svært vanskelig å si noe fornuftig om. Men temaet berører en kjerne i Thure Eriks Lunds filosofiske univers. Flere av disse punktene kunne lett flettes inn i Lunds romaner uten at noen hadde reagert på det, essay og fiksjon smelter sammen i dette særegne universet.

Straahlbox

”Straahlbox”
Av Thure Erik Lund
Aschehoug, 2010 (493 sider)

Vi har altså å gjøre med en av de mest prisbelønte og kritikerroste norske forfattere i vår tid, men samtidig en av de minst tilgjengelige. Minst tilgjengelig, i den betydning at Lund tøyer strikken veldig langt i språklig og litterær forstand, han krever sin leser, han utfordrer tidvis vår tålmodighet med sine språklige- og tankemessige kjempesprang. Du skal være intellektuell nysgjerrig, åpen for det skrudde og bisarre, og glad i å lese lange, innviklede, tidvis uforståelige resonnementer, for å komme gjennom romanen ”Straahlbox”. At jeg leste boken ut tror jeg kan forklares med at jeg etter hvert er blitt en erfaren leser av de lundske skrifter, ja, at jeg er blitt en genuin fan. Jeg setter rett og slett pris på dette unike forfatterskapet, og her bruker jeg begrepet ”unik” i dets rene form – for å beskrive noe som det ikke finnes maken til.

Der de fleste forfattere griper tak i fortiden for å finne sitt litterære stoff er Lund mer opptatt av fremtiden. Tenk sjøl: Hvor mange av dine favorittforfatterskap og –bøker er det ikke som tar utgangspunkt i fortiden, gjerne den nære fortiden, barndommen eller ungdommen? Man kan nesten si at dette er det normale, så vanlig er det. Men Lund er som sagt mer opptatt av fremtiden, gjerne den ubegripelige fremtiden. Og så er Lund veldig opptatt av språket, av det språket utgjør i det menneskelige, at ”jeg’et” er en fiksjon og umulig å gripe, og at språket – eller snarere litteraturen (i dette tilfellet romanen) er et redskap til å trenge inn i eksistensen, til å grave seg innover i det menneskelige, ja, så til de grader at språket er selve det menneskelige, noe som vise vei utover det biologiske, til det som konstituerer selve mennesket.

”Dette er ikke lesning, det er arbeid”. Dette er et sitat fra en kritikers møte med ”Straahlbox”. ”Straahlbox” inneholder så mye, den kan lett deles opp i flere historier, den forvirrer også ved at den innholder flere fortellerstemmer, og det er ikke alltid leseren klarer å henge med på hvem det er som nå forteller. ”Straahlbox” er en slags fortsettelse av ”Inn” fra 2006, ved at en av romanpersonene derfra fortsatt er med og viderefører fortellingen om de fire vennene, hvis ungdommelige opprørsprosjekt det var ”å gi faen”. Men nå har det gått 30 år og Tor jobber på et akuttmottak innen rusomsorgen i Dusseldorf. Her treffer han den skandaliserte religionshistorikeren Klara Hermal, som på et tidspunkt overtar bokens ”jeg”. Klara reiser til Amsterdam og glir inn i det eksperimentelle kollektivet ”Straahlbox”, som rent fysisk beskrives som en anonym lagerbygning, men som altså inneholder mørke, skremmende, grenseoverskridende hemmeligheter. Aktivitetene i dette kollektivet beskrives som en slags futuristisk, eksperimentell utforskning, ispedd seksuelt ladede forsøk. Det er rimelig skrudd, men vagt, ikke så lett fattbart.

Så forskyves fortellerperspektivet igjen, nå i kroppen til Andreas, som skal være den navnløse fortelleren fra romanen ”Inn”. Han ender opp som boms på ”ei skrotløkke” utenfor Bremen. I ”Straahlbox” siste sekvens er det forfatteren, selveste Thure Erik Lund – eller snarere en versjon av denne mannen, som trer inn i fortellingen, i noe som kan være en slags selvbiografisk del (noe som bekreftes av forfatterintervjuet som det lenkes til under). Dette grepet føles som en lettelse, for på dette tidspunkt av boken (da leseren har kommet til side 366) har forfatteren Lund tøyd strikken så langt at den står i fare for å ryke (dvs. at jeg som leser på det nærmeste har falt fra). De følgende vel hundre sidene skildrer en Lund i krise, forfattermessig og personlig, en krisetilstand som gjør at han i en periode forlater sin familie og lever som primitiv camper i Ardenneskogen i Belgia, med innlagte avstikkere til Amsterdam. I denne siste sekvensen av romanen holder Lund dommedag over eget liv og forfatterskap, til tider riktig så fornøyelig lesning, for som vi vet er Lund jo også en periodevis morsom forfatter.

Slik er ”Straahlbox” en skikkelig munnfull, eller snarere en litterær syvretter, pur kvalitet. Men som vi vet: Folket foretrekker drøvtygd krim. Derfor kan en forfatter av Lunds støpning ikke leve av forfattergjerningen, men må ty til snekkeroppdrag 7-8 måneder i året for å livnære seg, til tross for kritikerros og litterære priser. Jeg er likevel ikke sikker på at dette gjør Lunds forfatterskap dårligere. Jeg forestiller meg at Lunds hjerne kverner rundt språk og litteratur ustanselig, selv om han altså må ty til freelance snekkeroppdrag for å betale regningene sine, og når han først setter seg nedpå, etter å ha ryddet seg fritid en 3-5 måneder fremover, så trer han inn i en delirisk tilstand der produktet blir en litteratur som det ikke finnes maken til. Som ”Straahlbox”.


Her er lenken til Siss Viks intervju med Thure Erik Lund på NRKs Bokprogrammet:
http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/713951/