Paradis på jord

”Paradis på jord”

Av Kjartan Fløgstad

Gyldendal Norsk Forlag AS, 2002 (219 sider)

Kjartan Fløgstads forfatterskap setter jeg høyt, helt der oppe blant topp 3 i den norske eliteserien. Sammen med Dag Solstad og … Thure Erik Lund! Derfor har jeg lest mye av Fløgstad, og alltid med begeistring og stort utbytte. Hvorfor har jeg da ikke lagt merke til ”Paradis på jord” før jeg tilfeldig kom over den i et antikvariat for noen uker siden? En Fløgstadroman som har gått meg hus forbi? Merkelig.

Fløgstad gir jo ut bøker så det suser etter. Han er den komplette forfatter. Behersker alle genrer. Diktsamlinger, fortellinger/noveller, romaner selvsagt, krimbøker (under pseudonym, disse må vel regnes som romaner, men likevel …), essays, oversettelser, biografier, reiseskildringer, skuespill, dokumentarer … bedriftshistorie … cirka 45 utgivelser har det blitt på omtrent like mange år, siden han debuterte i 1968.

”I denne boka står det om livet. Døden taper alltid.” Slik åpner ”Paradis på jord”, og du kjenner umiddelbart igjen Fløgstads forfatterstemme. Og utover i boken (for øvrig den korteste av Fløgstads romaner, med sine 219 sider) er det umiskjennelig fløgstadsk, dvs. forfatteren elsker å leke med språket, vri og vende på uttrykk, skape originale språkbilder og overraskende perspektiver. Selvsagt forbeholder han seg retten til å gi sine romankarakterer skrudde navn; Odd Grenland er bare en av disse som opptrer i denne romanen.

Historien starter i Chile der Jose Andersen, sønn av den norske gruveingeniøren Arthur Andersen, etter hvert legger ut på en reise for å lete etter sine røtter. Reisen bringer ham til Norge, og jakten på farens historie opptar en stor del av romanen. Dette perspektivet gjør det mulig for forfatteren å se Norge (”Paradis på jord”) med chilenske øyne. Men så veldig dypt lodder ikke denne historien, det er ansatser til noe større, men jeg synes ikke Fløgstad følger helt opp.

”Paradis på jord” plasserer seg derfor ikke i toppskiktet blant Fløgstads romaner (men da er det tross alt også noen av norsk litteraturs beste vi snakker om), selv om det er mye å glede seg over for oss som setter dette forfatterskapet høyt.

1Q84 (bok 1)

Av Haruki Murakami, oversatt av Ika Kaminka

Pax Forlag A/S, 2011 (403 sider)

Murakami er en yndling blant mange litteraturinteresserte. Hvert år nevnes han også som en kandidat til Nobelprisen, foreløpig står han på venteliste. Jeg har hatt mange fine lesestunder med Murakami, og selv holder jeg ”Sauejakten” (1993) og ”Kafka på stranden” (2005) som mine personlige favoritter.

”1Q84” er et storverk i tre bind, utgitt i Japan i 2009 og 2010. Boken (eller bøkene) ble bestselgere og har solgt over 1 million eksemplarer bare i hjemlandet! Så Haruki Murakami er en forfatter som har høy status både blant de seriøst litteraturinteresserte og det store publikum.

Handlingen i bok 1 foregår i Tokyo i 1984. Murakami gir oss to separate fortellinger, som han porsjonerer ut i annet hvert kapittel. Den første hovedpersonen er Aomame, en ung kvinne vi først møter sittende fast i bilkø på motorveien, på vei til en ”jobbavtale”. Det viser seg at ”jobben” det er snakk om er å drepe en foretningsmann på et hotell. Aomame kjenner ikke mannen, så drapet indikerer at Aomame er leiemorder.

Den andre hovedpersonen er Tengo, en ung mann som prøver å slå gjennom som forfatter, men som ennå ikke har utgitt noe. I påvente av gjennombruddet jobber han som mattelærer, men han får også konsulentoppdrag i et forlag. En dag får han i oppgave å fikse et lovende manuskript som en 17-år gammel jente har sendt inn. Et manus så oppsiktsvekkende at forlaget mener at dette kan bli en boksensasjon. Med Tengos hjelp vinner manuset en romankonkurranse, og den 17 år gamle jenta blir en litterær sensasjon.

Selvsagt vil disse to historiene på et tidspunkt krysse hverandre, og Murakami gir flere hint om hvorfor og hvordan dette vil skje. I mellomtiden koker han opp et krimliknende brygg bestående av en dose barnemishandling, religiøse sekter og politiske venstreekstremister. Vi er altså i Japan og nyere japansk historie har flere liknende saker å spille på.

Boken inneholder ellers mange elementer som vi forbinder med Murakami, for eksempel situasjoner som lett kan stemples som ”overnaturlige” eller ”fantastiske”. Murakami nekter seg ingenting, og som leser vil du enten godta dette eller avskrive det hele som for tøvete.

Bok 1 og 2 er utgitt i ett bind her i landet og er på i alt 751 sider. Bok 3 er på ca 550 sider, så totalt er ”1Q84” på 1300 sider. Selv velger jeg å ta en pause etter dette første bindet. Jeg forstår hvorfor lesere lar seg fascinere, Murakami er en særegen forfatter med en helt egen stil. Men en rask opptelling sier meg at dette er niende romanen jeg leser av denne forfatteren, og kanskje har jeg fått min dose for en god stund?