«farvel til Eddy
Bellegueule» Av
Édouard Louis, oversatt av Egil Halmøy
Aschehoug, 2015 (173 sider)
Édouard Louis (født 1992) er et fransk
stjerneskudd av en forfatter. I 2014 kom denne korte boken ut i Frankrike, og
ble en sensasjon. Vi snakker om en bok som kan regnes som en selvbiografi, en
oppvekstskildring i en arbeiderklassefamilie i en liten nord-fransk landsby.
Forfatteren het opprinnelig Eddy Bellegueule, men da han var 20 år byttet han
navn til Édouard Louis. Han holder visstnok på med en doktorgradsavhandling om
klassereiser i litteraturen. Bok nr. to - «Voldens historie», er nettopp kommet
ut på norsk.
Jeg leser anmeldelser der boken omtales som en «roman», men i hvert
fall i den norske utgaven står det ikke at dette er en roman. Boken er enda et
eksempel på den virkelighetsnære, selvbiografiske litteraturen, der forfatteren
tar utgangspunkt i eget liv og bruker familiemedlemmer, lokalsamfunn og
hendelser fra eget liv. Denne formelen har bl.a. Karl Ove Knausgård, Thomas
Espedal, Geir Gulliksen og Vigdis Hjorth benyttet, og det er selvsagt
problematisk. Er du rettsløs om du er så uheldig å dele hus med en forfatter?
Eddy vokser altså opp i en liten landsby der det er store sosial
skiller mellom arbeidsfolk og middelklassen, stort sett representert ved
lærerstanden. Som arbeiderklassegutt forventes det at Eddy adopterer et sett
verdier og holdninger som deles av de andre i samme situasjon. Det er her
problemet ligger. Eddy er ikke som de andre, han er heller ikke som de andre i
sin egen familie. Idealet er at han skal være som «en hardhaus», en tøffing, noe som betyr at typiske macho-verdier
råder. Problemet til Eddy er bl.a. at han er feminin, han snakker med en for
lys stemme, og han beveger seg som «enhomo».
På skolen opplever han daglig mobbing og regelrett mishandling fra to
eldre elever. År etter år må han tåle dette, andre slenger stadig vekk skjellsord
i hans retning. Hjemme er det ikke stort bedre. Både far og mor fremstilles som
lite kjærlige og støttende, opptatt av å presse Eddy inn i hans forventede
rolle. Hele familien, ja hele arbeiderklassesamfunnet, er konformt og ufritt,
preget av rus, usunn mat og sløving foran tv-apparatet.
For Eddy er det viktig å skjule og benekte at han faktiske er homofil.
Han prøver å bli «en hardhaus», men
må til slutt gi opp. Redningen blir utdanning. Som en begavet elev får han
mulighet til å flytte fra landsbyen da tiden er inne for å begynne på
videregående. Dermed kan klassereisen begynne, for Eddy, eller Édouard, blir
middelklassen redningen.
Dette er altså boken som fikk Kjartan Fløgstad til å hisse seg kraftig
opp fordi han mener at arbeiderklassen trykkes ned i sølen, og at forfatteren
ikke makter å se noe som helst positivt i sitt eget oppvekstmiljø. Jeg syns det
blir litt å skyte spurv med kanoner.
Édouard Louis skrev boken i en alder av 20 år, det er en subjektiv
beskrivelse av en sår, vanskelig og ganske brutal oppvekst. På tross av dette
er det mulig å finne avsnitt der forfatteren makter å løfte blikket og faktisk
se foreldrenes situasjon utenfra, det er altså ikke helsvart. Édouard Louis er
verken den første eller siste som opplever flukt som eneste mulighet, ingen
behøver å klandre ham for det.
«The New Rulers of the World» Av John Pilger
Verso, 2016 (248 sider)
Dette er en nyutgivelse av boken, som først kom ut i 2002. «Verdens
nye herskere» ble oversatt til norsk i 2003. Det nye her er en introduksjon, et kapittel på 10 sider, der Pilger tar opp tråden fra der han
slapp i 2002, og oppdaterer leseren på de siste års utvikling. Sånn sett hadde
det vel vært mer naturlig å kalle det nyskrevne bidraget for et etterord og
plassert det bakerst i boken.
Journalisten
Pilger Men
først John Pilger: Denne australske journalisten er blitt 77 år, men fortsetter
ufortrødent å produsere artikler, bøker og dokumentarfilmer. To ganger i sin
lange karriere har han fått utmerkelsen «Årets journalist» i Storbritannia, der
han var stjernereporter i Daily Mirror, med utenrikspolitikk som spesialfelt.
Etter å ha rapportert fra bl.a. Vietnam og Kambodsja ble Pilger en
sterk kritiker av USA og vestens politikk, personifisert ved Tony Blair, George
Bush og Barack Obama. I mange år har han vært opptatt av aboriginernes skjebne
som australsk urfolk, og en sterk kritiker av australske myndigheter. «The New
Rulers of the World» består av fire hovedkapitler, som alle er resultat av
journalistiske temaer som Pilger har arbeidet mye med.
Indonesia Han
tar oss først med til Indonesia på 1960-tallet, der et påstått kuppforsøk i
1965, angivelig i regi av kommunistpartiet, førte til systematisk klappjakt på
kommunister. Anslagsvis et sted mellom 500.000 og 1.000.000 ble drept, de
fleste henrettet. General Suharto ble USAs mann, og beholdt makten i 30 år.
Suharto lot Indonesias økonomi i praksis styres av Verdensbanken, som ga store
lån, med påfølgende klare pålegg om å føre en markedsliberal politikk. Dette
sikret vestlige selskaper nye markeder. I tillegg til massedrap på medlemmer av
kommunistpartiet gjennomførte Suharto et folkemord i det okkuperte Øst-Timor,
der 1/3 av befolkningen ble drept. Suharto har gått over i historien som
verdens mest korrupte statsleder.
For Pilger ble Indonesia et eksempel på at det vestlige (egentlig
amerikanske), markedsliberalistiske prosjektet – og «de vestlige verdier» - ble eksportert til den 3. verden ved hjelp
av massiv militærmakt, med påfølgende massedrap og folkemord. Vi snakker om en
ny form for imperialisme, hvor vestens økonomiske system implementeres via
lokale «stråmenn» (i dette tilfellet Suharto), ved hjelp av vold og
undertrykking av opposisjonen.
Mens vestlige medier fylte spaltene med redselshistorier fra Pol Pots
Kambodsja, var tausheten om Indonesia mer enn påfallende. Så godt som ingen var
opptatt av dette. Tvert imot fungerte toneangivende media som pressebyråer for
USA og Storbritannia. Den ene løgnen etter den andre ble ukritisk
videreformidlet, massedrapene så godt som fortiet.
I vesten ble Indonesia fremstilt som et foregangsland, et eksempel på
hvordan et tilbakeliggende land tilpasset seg en ny globalisert økonomi. I
realiteten var det snakk om en politikk som sikret vestlige selskaper adgang
til nye markeder, der arbeiderrettigheter og demokrati forble fremmedord.
Irak I
kapittel to tar Pilger for seg Irak, og de vestlige sanksjonene mot landet,
forut for krigsutbruddet i 2003 (boken er altså skrevet før krigen brøt ut). Det er særlig de forferdelige konsekvensene
sanksjonene hadde for Iraks barn som opptar Pilger. USAs ambassadør Madeleine
Albright blir i ettertid særlig husket for uttalelsen «vi mener det er verdt prisen», da hun ble konfrontert med
spørsmålet om hvordan hun stilte seg til at 500.000 irakiske barn døde som en
følge av sanksjonene.
Pilger jobber med Irak-spørsmålet over mange år. I tillegg til å reise
rundt i Irak møter han vestlige politikere, bistandsfolk og FN-ansatte. Jo
lenger sanksjonene varer, jo grusommere blir konsekvensene for det irakiske
folket. USA, Storbritannia og andre som støtter sanksjonene nekter det irakiske
folk helt nødvendig tilførsel av medisiner, mat, teknisk materiell o.l., med
særlig katastrofale konsekvenser for de minste. Det er en nådeløs politikk, der
et helt folk blir ofret i et angivelig forsøk på å kvitte seg med Saddam
Hussein.
Hverken USA eller Storbritannia hadde på 80-tallet hatt noen
betenkeligheter med å samarbeide og støtte opp om den samme Saddam. Tvert imot
var USA og Storbritannia viktige støttespillere for Saddam Hussein i krigen mot
USAs fiende Iran. Da Saddam gasset 5.000 kurdere i Halabja i 1988, valgte Vesten å se en annen vei. At Saddam Hussein styrte Irak i flere tiår som en
despot var ikke noe problem for USA og Storbritannia. Det er først når despoten
ble egenrådig og ikke lenger et lydig redskap for Vesten, at hans regime måtte
fjernes.
Pilgers intervjuer og reportasjereiser avdekker igjen den
grunnleggende mangel på etterrettelighet som preget den vestlige dekningen av
sanksjonspolitikken. Gang på gang tar han representanter for vestlige
regjeringer i løgn. Samtidig tar flere ledende folk i FN-systemet konsekvensene
og fratrer stillingene sine, når deres advarsler om grusomhetene som det
irakiske folket utsettes for ignoreres. Pilger skriver også om USAs bruk av
uranvåpen i det sørlige Irak, der krefttallene raskt når astronomiske
størrelser, og ettervirkningene er noe som generasjoner av irakere skal slite
med. Rystende lesning.
All vestlig produsert løgn toppes av påstandene om at Irak besitter
«masseødeleggelsesvåpen», noe som blir den endelige begrunnelsen for å invadere
og avsette Saddam Hussein. At internasjonale våpeninspektører i forkant ikke
fant noe tegn på at Irak var i besittelse av dette, forhindret ikke USAs
utenriksminister Colin Powell å legge frem «beviser» i FN. Dokumentfalsk alt sammen.
«Krigen mot
terror» I
bokens tredje kapittel er det den såkalte «krigen mot terror» som er tema.
Denne betegnelsen var det George W. Bush som brukte etter 11. september
angrepene i 2001. Disse angrepene legitimerer en serie militæroperasjoner som
har vart til dags dato. Terrorisme er jo noe «de andre» driver med, de som er
fiender av vestlige verdier som demokrati og markedsøkonomi, vi i Vesten holder
oss for gode får slikt. Pilger bruker vel 60 sider på å frata oss denne
illusjonen.
Vesten (helst USA) har en lang og mørk historie i skjulte operasjoner,
der de enten på egenhånd, eller ved hjelp av lokale hjelpere, har benyttet all
verdens illegitime metoder for å fremme sine interesser. Kontinentet sør for
USA har i tiår vært definert som en amerikansk interessesfære, noe som har
gjort det svært vanskelig for motstandere av USAs poltikk. Bruk av
dødsskvadroner, støtte til de mest brutale militærregimer, støtte til statskupp
og opplæring av torturister, er noen av metodene USA har brukt.
Pilger skriver mye om Afghanistan og hvordan Mujahedin – «hellige»
krigere med islamistisk ideologi – ble finansiert og støttet av amerikanerne,
som et ledd i kampen mot den sovjetisk støttede regjeringen i Kabul. USA hadde
ingen skrupler med å bevæpne denne gjengen, der Osama Bin Laden ironisk nok var
med. Etter 11. september 2001 ble Afghanistan på nytt interessant for USA,
Taliban ble gjort til syndebukk. USA ga titusenvis av dollar til afghanske
krigsherrer i Nord-Alliansen og utrustet dem med tonnevis av våpen. Da Taliban
ble styrtet massakrerte USAs allierte 50.000 av Kabuls innbyggere.
Forbrytelser gjort av slike grupper, som altså er USAs «allierte»,
blir i svært liten grad rapportert videre i vestlige media. Som journalist er
Pilger opptatt av hva vestlige medier rapporterer hjem fra krigssonene, og i
ettertid er det ikke vanskelig å peke på løgner, fortielser og manipulasjon av
offentligheten. I sum er det rett og slett ingen grunn til å tro på det som
blir sagt eller referert.
Australia Som
australier har Pilger et særlig blikk på aboriginerne, urfolket som bebodde
kontinentet før europeerne kom i 1770. Dette urfolket ble knapt ansett som
mennesker, de ble nærmest betraktet som en del av faunaen! Av alle verdens
urfolk er kanskje de australske aboriginerne de som har lidd mest i møte med
«sivilisasjonen». Statistikken over dødsfall, sykdom, selvmord, alkoholmisbruk,
kriminalitet osv. sier alt om lidelsene dette folket har gjennomgått.
Historisk har australske myndigheter drevet en politikk overfor
urfolket som Pilger karakteriseres som verre enn apartheid i Sør-Afrika.
Nybyggerne gjorde som de ville, tok land, fordrev eller drepte aboriginerne.
Senere ble det opprettet reservater for urfolket, i realiteten liknet disse
reservatene konsentrasjonsleirer. Forholdene var forferdelige, dødeligheten
skyhøy. I mange år ble barn av aboriginere fjernet fra sine foreldre, det var
en organisert, statlig kidnapping. Barna ble gjerne plassert på barnehjem,
drevet av misjonsorganisasjoner, og fikk opplæring slik at de kunne brukes som
gårdsgutter eller hushjelper. Mange barn og foreldre møttes aldri igjen.
Da Australia skulle være vertsland for De Olympiske Leker i 2000 fikk
aboriginerne ny oppmerksomhet og utenlandske øyne rettet mot seg. Det var
viktig for australske myndigheter å fremstille urfolkspolitikken i et godt lys.
Pilger dokumenterer derimot hvordan flere statsministre og ledende politikere
bløffer og underslår fakta, og i alle år har ført en aktiv
diskrimineringspoltikk. Aboriginerne blir også brukt som skyteskive av
høyrepopulistiske politikere.
Journalisten som
aktivist I
dag er Pilger i stor grad en politisk aktivist i kraft av det journalistiske
arbeidet han gjør. I skrift og dokumentarfilm fremmer han kraftfull kritikk som
rammer hardt fordi arbeidet han gjør er så veldokumentert. John Pilger virker å
bli mer og mer kritisk til vestlig politikk, en militært basert imperialisme,
forkledd som «globalisering», «markedsøkonomi» og «vestlig demokrati».
Så radikal og grunnleggende maktkritisk er Pilger at jeg tror at det
er hans udiskutable ry som journalist i toppklasse som gjør at han fremdeles
når ut med sine meninger. Denne stemmen ønsker «verdens nye herskere» garantert
å ignorere.
”Roma Nye fascister,
røde terrorister og drømmen om det søte liv”
Av Simen
Ekern
Cappelen
Damm AS, 2011 (301 sider)
Roma –
Guds by, den evige stad, antikkens Roma, Mussolinis Roma, Fellinis Roma,
turistenes Roma. Journalisten Simen Ekerns bok om Roma dreier seg hovedsakelig
om byen i nyere tid, dvs. de siste hundre årene. Ekern har ikke skrevet en
turistguide, men en bok full av nyere historie, kultur og politikk, som
utspiller seg i denne byen som er verdens sentrum for alle katolikker, og som i
dag er en metropol som tiltrekker seg et stort antall turister.
Siden
også jeg nå kan regnes som en av disse turistene som har vandret i Romas gater,
er Simen Ekerns bok en interessant kilde. Når man attpåtil er mer enn middels
interessert i politikk og kultur er boken dobbelt interessant, Ekern er nemlig
en kunnskapsrik journalist som kjenner stoffet godt og som skriver lett og
uanstrengt.
I ”Roma”
møter vi Fellinis by fra 1950- og 60-tallet, slik den kan sees i filmer som ”La
Dolce Vita” og ”Roma”. Dette er tiden da ”det søte liv” utpilte seg i Via
Veneto, og da Anita Ekberg badet i Trevi fontenen. Fellinis Roma sydet av liv
og skrudde karakterer, en by som fremsto som eksotisk og ytterst tiltrekkende
på utenforstående. Denne byen er i dag borte, den finnes ikke annet enn som
utallige referanser i form av bilder og plakater på cafeer, restauranter og på
postkort. Men den har gitt byen et image i folks bevissthet som lever videre.
”Det søte
liv” ble avløst av en tøff politisk virkelighet på slutten av 1960-tallet, og
videre inn på 70-tallet. Ekern vier en god del plass til outsideren Pier Paolo
Passolini, en svært kontroversiell forfatter og filmskaper som gikk rett i
strupen på borgerskapet og kirken. I Italia ledet studentopprøret i 1968 landet
og byen inn i en svært voldelig tid. Volden utspilte seg i gatene, mellom
venstreradikale og nyfascister. Vi fikk også en væpnet undergrunnsgruppe som De
Røde Brigader, som i 1978 kidnappet statsminister Aldo Moro og holdt ham fanget
i en måned, før liket av ham ble funnet i bagasjerommet på en bil midt i Romas
sentrum.
Historien
om Røde Brigader og drapet på Aldo Moro har vi muligens ennå ikke kommet til
bunns i. Ekern lar oss møte en av medlemmene i Røde Brigader, som stiller opp
til intervju. En sentral aktør på den politiske scenen i store deler av
etterkrigstiden er kristeligdemokraten Giulio Andreotti. Ekern får også audiens
hos denne mannen, som så mange mener er en edderkopp med forbindelser til alle
lyssky miljøer i Italia, noe som ikke har hindret ham i å være statsminister
flere ganger.
Og så er
det Vatikanstaten – Guds by. En stat som kom i stand etter en avtale med
Mussolinis fasciststyre på 1920-tallet. Alltid alliert med de mest reaksjonære
og konservative kreftene har Vatikanet fortsatt å spille en hovedrolle i byens
politiske liv siden. I Roma er fascismen fortsatt levende, det foregår en
stadig kamp om historien, noe som førte til at nyfascisten Gianni Alemanno ble
borgermester i 2008.
I det
hele tatt makter Ekern å gi en levende, likevel analytisk, populærfremstilling
av sentrale trekk ved Romas nyere historie. Du får egentlig lyst til å hive deg
på neste fly for selv å gå i hans fotspor.
”Sovjetistan” En reise gjennom
Turkmenistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Usbekistan
Av Erika Fatland
Kagge Forlag AS, 2014 (496 sider)
Dette er
en bok som gir leseren god valuta for investert tid. De fleste av oss har
minimal kjennskap til disse 5 landene som tidligere var perifere ”unioner”
i det Sovjetiske imperiet, i det som nærmest må karakteriseres som en
”bakevje”, en tilbakeliggende, underutviklet del av Sovjetunionen. I 1991
kollapset Sovjet, og disse 5 landene fikk sin ”frihet”.
Her
skriver jeg frihet i anførselstegn, for selv om landene ble selvstendige
stater, var det få innbyggere forunt å oppleve noe særlig mer frihet enn det de
hadde i det gamle Sovjet. Stort sett ble alle landene omdannet til mer eller
mindre eneveldige diktaturer, noe de har fortsatt å være frem til dags dato.
Forfatteren
Erika Fatland har foretatt flere reiser til disse landene og har skrevet en
opplysende og underholdende bok om en ukjent del av verden. Fatland er
sosialantropolog og russiskspråklig, og klarer å se disse statene med
utlendingens forundrede øyne, samtidig som hun har så mye historisk og
kulturell kunnskap at vi også kommer et godt stykke bak fasaden.
Her får
vi altså presentert den nyere historien til Turkmenistan, Kasakhstan, Tadsjikistan,
Kirgisistan og Usbekistan over 500 sider. Det blir ca. 100 sider på hver stat. Det
disse statene har felles er at de alle kan påberope seg en stolt og rik
historisk fortid, grunnet sin geografiske plassering langs den gamle
”silkeveien”. Alle landene har også det til felles at den lokale lederen av det
tidligere kommunistpartiet fortsatte å styre etter at Sovjet gikk i oppløsning,
men nå i en ny rolle som nasjonalist og landsfader. Kun Kirgisistan kan sies å
ha valgt en noenlunde demokratisk vei.
Først ut
er Turkmenistan, som også fremstår som det særeste og mest absurde tilfellet. I
løpet av de 25 årene landet har vært selvstendig har det vært styrt at to
diktatorer. Begge har bygd opp en personkultus rundt seg som bare finner sin
make i Nord-Koreas Kim-dynasti. All opposisjon er selvsagt grovt undertrykt,
her er menneskerettigheter fraværende. Landet har brukt store deler av sine
ressurser på å reise en hovedstad i marmor! En rekke praktbygg suppleres av
prangende monumenter og presidentstatuer, og de få bilene som sees kan boltre
seg på flerfelts motorveier av høy standard. Resten av Turkmenistan er omtrent
overlatt til seg selv, der nomader lever i et goldt, ørkenliknende miljø, med
et liv som likner det de har levd i flere hundre år.
Fatland
opplever fort at de fleste mennesker i disse landene ikke vil snakke om
politikk eller kritisere myndighetene. I flere land er hun avhengig av å reise
rundt ledsaget av offisielle guider eller tolker, dette fungerer også som en
kontrollmekanisme.
Sosialantropologen
innehar mye kulturkunnskap som hun deler med leserne. Disse områdene består av
en rekke folkegrupper. Under Sovjettiden hadde alle statene store innslag av
russere, men etter unionens fall flyttet mange tilbake til Russland. Men her er
også mange folkeslag som ble tvangsflyttet av Stalin, og som fremdeles har
bevart deler av sin kultur. I mange av statene frykter myndighetene mest av alt
at radikal islam skal få fotfeste. Mange fremmedkrigere fra Usbekistan har for
eksempel kjempet i Afghanistan og Pakistan og kan være en trussel om de vender
hjem.
”Sovjetistan”
er en rik bok og en kort omtale kan ikke gjengi mer enn et utsnitt. Det er lett
å anbefale den videre.
