”Fred er ei det beste
Fra innsiden av den norske ammunisjonsindustrien”
Av Dag Hoel
Fra innsiden av den norske ammunisjonsindustrien”
Av Dag Hoel
Spartacus
Forlag AS, 2017 (280 sider)
En dokumentasjon på
utviklingen av norsk ammunisjons- og våpenindustri, fra starten i 1896 og helt
frem til i dag. På veien har det meste av etikk og motforestillinger gått
dukken. Dagens Nammo er en suksessbedrift, godt integrert i internasjonal
våpenindustri.
I 1896
ble Rødfos Patronfabrik til, på statlig initiativ. Bakteppet var behovet for å
sikre at landet hadde tilgang på ammunisjon, i tilfelle konflikten med Sverige
skulle utvikle seg til krig.
Men tidlig ble det klart at bedriften ikke ville overleve ved bare å produsere ammunisjon for det norsk forsvaret. Det innenlandske markedet var for lite. Ledelsen orienterte seg derfor mot utlandet, og allerede før 1. verdenskrig søkte bedriften om eksporttillatelse for ammunisjon til Serbia og Romania. Men myndighetene sa nei! Norge var redd for å bli innblandet i europeisk storpolitikk.
Men tidlig ble det klart at bedriften ikke ville overleve ved bare å produsere ammunisjon for det norsk forsvaret. Det innenlandske markedet var for lite. Ledelsen orienterte seg derfor mot utlandet, og allerede før 1. verdenskrig søkte bedriften om eksporttillatelse for ammunisjon til Serbia og Romania. Men myndighetene sa nei! Norge var redd for å bli innblandet i europeisk storpolitikk.
Et moralsk dilemma
I ”Fred er ei det beste” setter Dag Hoel sitt personlige stempel på historien om norsk våpenindustri. Hoel er født og oppvokst på Raufoss, og i tillegg til å grave i industrihistorien er han opptatt av det etiske og moralske aspektet ved våpenproduksjonen. ”Hvordan kan vi tro på arbeid for fred, når vi lever av krig?”, spurte han allerede som passelig opprørsk ungdom. På Raufoss fikk han aldri svar, der rådet tausheten. Når hele lokalsamfunnet er avhengig av bedriften blir det gjerne slik.
For Raufoss Ammunisjonsfabrikk ble 1. verdenskrig en gullalder, og 2. verdenskrig en oppgangstid. Den kalde krigens opprustningspolitikk betydde også gode tider. For krigsindustrien er fred og nedrustning synonymt med nedskjæringer, for Raufoss betyr det oppsigelser og arbeidsledighet. Der så Dag Hoel et dilemma som de fleste andre på Raufoss tilsynelatende ikke brydde seg om, eller godt kunne leve med.
Lokalhistorie med internasjonal betydning
I ”Fred er ei det beste” setter Dag Hoel sitt personlige stempel på historien om norsk våpenindustri. Hoel er født og oppvokst på Raufoss, og i tillegg til å grave i industrihistorien er han opptatt av det etiske og moralske aspektet ved våpenproduksjonen. ”Hvordan kan vi tro på arbeid for fred, når vi lever av krig?”, spurte han allerede som passelig opprørsk ungdom. På Raufoss fikk han aldri svar, der rådet tausheten. Når hele lokalsamfunnet er avhengig av bedriften blir det gjerne slik.
For Raufoss Ammunisjonsfabrikk ble 1. verdenskrig en gullalder, og 2. verdenskrig en oppgangstid. Den kalde krigens opprustningspolitikk betydde også gode tider. For krigsindustrien er fred og nedrustning synonymt med nedskjæringer, for Raufoss betyr det oppsigelser og arbeidsledighet. Der så Dag Hoel et dilemma som de fleste andre på Raufoss tilsynelatende ikke brydde seg om, eller godt kunne leve med.
Lokalhistorie med internasjonal betydning
Det er på
mange måter en hjemvendt sønn som drar tilbake for å grave dypere i
problematikken. Parallelt med industrihistorie og politikk blir det tid til å
vandre på gjengrodde stier, og til å møte gamle venner og bekjente. Hoel er
åpen om sitt prosjekt og får intervjue både direktører, arbeidere og
fagforeningsfolk på våpenfabrikken. Her jobbet faren i alle år, samen med
foreldrene til de fleste av Hoels venner og bekjente.
Omtrent
halvveis i boken er det som om Hoel strammer skruen. Han blir mer og mer
opptatt av hykleriet som ligger som en tykk tåke rundt norsk våpenhandel. Det
offisielle Norge vil liksom ikke vedstå seg at konsekvensene av ammunisjons- og
våpenproduksjonen er død og lidelse. Myndighetene skjuler seg derfor bak et
regelverk som sier at eksporten ikke skal gå til land i krig, eller der krig
truer.
Men i
årenes løp har sannheten kommet på bordet flere ganger. For eksempel i 1989, da
Arbeiderbladet kunne avsløre at M72-raketten fra Raufoss ble brukt på begge
sider i borgerkrigen i El Salvador.
Panserbrytende ammunisjon
Panserbrytende ammunisjon
Selve
kronjuvelen i varesortimentet er likevel 12,7 mm panserbrytende ammunisjon, en
kule verden aldri hadde sett maken til da den kom på markedet. Blant brukerne,
som det amerikanske forsvaret, går kulen under kjælenavnet ”Raufoss”. Denne
djevelske oppfinnelsen ble en suksess under USAs invasjon i Irak i 1991, der
maskingeværskytterne ble utrustet med den norskproduserte ammunisjonen.
Kulen
trenger gjennom stålplater på helikoptre og biler, når den treffer mennesker
eksploderer den og river kroppen i filler. Som en direktør ved Raufoss
Ammunisjonsfabrikk sa den gang: ”Når en
driver med forsvarsmateriell, er det kun ett mål. Det er å drepe mest mulig
effektivt. Ellers er det ikke noe vits.”
Kulens
suksess i Irak førte til at alle ville kjøpe. Ikke bare våre allierte ble
kunder, snart var kulen i bruk i alle krigssoner, siden våre allierte i USA
aldri har respektert norske begrensninger på videresalg.
Integrert i amerikansk våpenindustri
Integrert i amerikansk våpenindustri
I boken
dokumenterer Dag Hoel at begrensningene på norsk våpeneksport gradvis er bygget
ned, og at vi i dag i praksis har en norsk våpenindustri som er integrert i den
internasjonale. Valget om å kjøpe amerikanske F-35 kampfly har gjort Nammo, som
bedriften heter i dag, til underleverandør.
Nammo har
i dag salgskontorer over hele verden. Helt nylig har for eksempel VG avslørt at
norske forsvarsprodukter brukes i borgerkrigen i Jemen.
Behovet for fiendebilder
Dag Hoel skriver mye om våpenindustriens behov for fiendebilder. I fredstider går forsvarbudsjettene ned, og det oppstår kriser i våpenindustrien. Dette skjedde i årene etter Berlinmurens fall. Når Jens Stoltenberg nå formaner alle NATO-land om å øke forsvarbudsjettene fungerer han derfor som industriens talsmann, og aksjekursene går i været.
Dag Hoel skriver mye om våpenindustriens behov for fiendebilder. I fredstider går forsvarbudsjettene ned, og det oppstår kriser i våpenindustrien. Dette skjedde i årene etter Berlinmurens fall. Når Jens Stoltenberg nå formaner alle NATO-land om å øke forsvarbudsjettene fungerer han derfor som industriens talsmann, og aksjekursene går i været.