«Taksim»
Av Andrzej Stasiuk, oversatt av Anne Walseng
Aschehoug, 2013 (288 sider)
Andrzej Stasiuk er et nytt bekjentskap for meg, men dette er den andre
romanen av ham som er oversatt til norsk (den første har tittelen «Dukla»).
Forlaget omtaler ham som en av de ledende forfatterne i Polen i dag, noe jeg
tenker godt kan være tilfelle etter å ha lest denne boken.
«Taksim» fascinerer først og fremst med sine miljøskildringer fra et
område av Sentral-Europa som vi stort sett hører lite eller ingenting fra, og
vet tilsvarende lite om. Romanens hovedpersoner er to menn fra det sørlige
Polen, to eksistenser som livnærer seg på salg av brukte klær. Klærne kjøpes
inn fra Vesten, mens salget foregår fra en skranglekasse av en varevogn som de
to kjører rundt med «i dalstroka innafor» … i dette tilfellet det kuperte
fjellandskapet i Karpatene. Her krysses gjerne grenseovergangene om natten, og
diverse lyssky aktiviteter foregår. Fra Polen går turen gjerne via Slovakia,
til Ukraina, men også Ungarn, Romania og Serbia er innenfor rekkevidde.
Stedene vi blir tatt med til befinner seg stort sett i en skikkelig
bakevje, dette er bygder og småbyer som fremskrittet ikke har nådd, og det som
eventuelt en gang fantes av optimisme og fremtidshåp har sluknet.
Følgene er at den delen av befolkningen som har ambisjoner og ser muligheter
har emigrert, tilbake er stort sett de eldre, de desillusjonerte, de
alkoholiserte, de ubemidlede. Her ankommer altså våre to hovedpersoner med sin
varebil, på leting etter det lokale markedet, der ulikt krimskrams falbys av
mobile selgere ute i samme ærend. Forbausende nok er mange av disse kinesere,
som kan tilby varer så billige at de lokale selgerne vanskelig kan ta opp
konkurransen.
Andrzej Stasiuk legger i denne romanen ikke opp til et plot som han
forfølger fra begynnelse til slutt. Snarere hviler boken på en serie historier
om diverse viderverdigheter som de to i årenes løp opplever, eller det er
historier som gjenfortelles fra andres opplevelser, slik de brukte klærne også
går fra den ene eieren til en ny.
Styrken til Stasiuk er at hans skittenrealistiske skildringer innehar
et blikk for detaljer som gir leseren en fornemmelse av en sjelden
tilstedeværelse, sikkert basert på opplevelser som forfatteren selv har erfart
i sin omflakkende tilværelse som journalist og forfatter av reiseskildringer
fra de samme områdene.
Språket er rikt, detaljert og levende. «Taksim» gir en
leseropplevelse fra en verden som er nær, men likevel ute av syne. Boken gir
stemme til folk som du vanligvis ikke møter i litteraturen, bare det i seg selv
virker forfriskende.
