Perlebryggeriet

”Perlebryggeriet”
Av Jenny Hval
Kolon Forlag, 2009 (123 sider)

Av de fjorten siste bøkene jeg har lest (og skrevet om) er bare en eneste skrevet av en kvinne (Mirjam Kristensen ”En ettermiddag om høsten”). Jeg må innrømme at jeg er redd for å gå glipp av noe, for det er jo mange kvinnelige forfattere som sikkert er verdt å lese. Så hvorfor leser jeg så få bøker av kvinner? Opererer vi i to forskjellige verdener som sjelden møtes?

Det siste året har jeg altså lest Mirjam Kristensen. Jeg har også lest to av Gunhild Øyehaug, romanen ”Vente, blinke”, som jeg likte godt, og en essaysamling. Ellers ingen. Men jeg prøvde å lese Alice Munroe ”Utsikten fra Castle Rock”, men gikk fort lei. Jeg har også gjort et par forsøk på å lese ”Tsjernobylfortellinger” av Ingrid Storholmen, men heller ikke den har jeg klart å fullføre. Det er altså delvis fordi jeg føler jeg bør lese flere bøker skrevet av kvinner at jeg gikk i gang med Jenny Hvals eneste roman til nå.

Hun er jo ellers det jeg vil kalle ”en spennende dame”. Kanskje bedre kjent som musiker, og hun har en fast musikkspalte i Klassekampen. Hun vet også å holde seg med en veldig bra hjemmeside. Derfor valgte jeg å gi hennes roman en sjanse.

Det er ikke noe Knausgårdformat over boken. Heldigvis. Jeg liker i utgangspunktet korte romaner best. 123 sider her. Luftig layout. En del vers på engelsk inn i mellom. Fort lest. Men fenger den meg?

Ja, egentlig. Den spinkle handlingen dreier seg om den norske biologistudenten Jo som kommer til byen Aybourne (et fiktivt sted i Australia?) for å studere. Hun strever litt med å finne seg et sted å bo og ender til slutt opp som leietaker hos en jente som disponerer et nedlagt fabrikklokale, et bryggeri visstnok. Ikke så mye skjer, men så dukker naboen Pym opp, og en trekanthistorie utspiller seg.

Det er ingen handlingsmettet actionhistorie dette. Langt ifra. Kvaliteten ligger i det sanselige språket, Jenny Hval er dyktig til å utpensle detaljer, kle fortellingen i overraskende språklige bilder. Jeg synes boken periodevis er riktig godt skrevet. På slutten glir også handlingen over i det surrealistiske og bildene jeg får i hodet minner meg litt om de jeg en gang så på lerretet i Peter Greenaways ”A Zed & Two Naughts (ZOO)”. Lettere makabert.

Bli sint!

”Bli sint!”
Av Stéphane Hessel, oversatt av Kjell Olaf Jensen
Arneberg Forlag, 2011. Pamflett (62 sider)

I en tid der sosial uro brer seg på alle kontinenter, har en 94-årig fransk olding solgt over 3 millioner eksemplarer av en pamflett. Denne lille trykksaken, som er oversatt til 30 språk, er blitt en viktig inspirasjonskilde for den dagsaktuelle Occupy-bevegelsen rundt om i verdens storbyer, og den skal være flittig lest av grasrotaktivistene under den pågående arabiske våren.

Nå foreligger den altså på norsk, som en liten bok. Her har forlaget hentet inn bidrag fra Anders Heger, Vigdis Hjorth og Bernt Hagtvet, for liksom å sette pamfletten inn i en sammenheng. Det er som om forlaget ikke har tro på at et norsk publikum klarer å forholde seg til teksten på egenhånd, eller de har tenkt at uten disse ekstra sidene hadde det ikke forsvart en bokutgivelse … Uansett, det følgende er utelukkende en kommentar til Stéphane Hessels pamflett, en tekst som ikke tar opp mer enn 20 luftige sider, i tillegg til noen utførlige noter.

Årsaken til den bemerkelsesverdige suksessen til denne lille trykksaken ligger nok mye i den moralske autoriteten som opphavsmannen Stéphane Hessel utstråler. Han er en veteran fra den franske motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig, konsentrasjonsleirfange, og den siste gjenlevende av de 12 som i sin tid forfatter FNs universelle menneskerettighetserklæring i 1948. Han har hatt et langt liv som diplomat, og helt opp til dags dato har han engasjert seg i ulike politiske spørsmål, for eksempel i den aldri avsluttede palestinske tragedien.

Hessel tar utgangspunkt i sin erfaring fra 2. verdenskrig, og i programmet som Det nasjonale motstandsråd (CNR) i Frankrike utarbeidet under krigen. Dette programmet var et samlende dokument for organisering av landet når fienden var beseiret. Kort fortalt inneholdt dette dokumentet (som altså alle politiske krefter i Frankrike, fra kommunister til borgerlige kunne enes om) en politikk for å bygge ut trygdevesenet, ta kontroll over energikildene og å nasjonalisere bankvesenet bl.a. Fellesskapets interesser hadde førsteprioritet, det gjaldt å sikre vanlige folk tilgang til grunnleggende goder. Dette dokumentet var styrende for fransk politikk etter krigen, og etter Stéphane Hessels oppfatning – et politisk program som gagnet folk flest.

Den røde tråden tilbake til fortiden er i følge Hessel at motstandsbevegelsen handlet ut fra sinne. Og nettopp dette: Bli sint og engasjer dere, er poenget i pamfletten. Likegyldigheten er den verste av alle holdninger. I dag er ikke fienden så lett å få øye på som Hitler og hans 3. rike. I dag er det mer snikende samfunnsendringer som gradvis fører til armod og maktesløshet for den vanlige mann. Disse må vi kjempe mot!

Hessel peker raskt ut pengemakten (finanskapitalen) som en hovedfiende. Denne pengemakten har sine tjenere helt i statenes indre krets og dens innflytelse på politikken fører til at en uhørt stor andel av rikdommen samles på få hender, mens millioner av vanlige folk havner i økonomisk fattigdom. Uten å nevne det eksplisitt er det resultatet av de siste 30 års dominerende økonomiske tenkning vi nå ser resultatet av, den konservative revolusjonen som Reagan og Thatcher startet, og som skiftende politiske regimer har videreført, uavhengig av politisk farge. Dette er grunnen til at ”sosialistene” i det sørlige Europa i dag er skandalisert og fremstår uten troverdighet.

Siden denne pamfletten kom ut for et års tid siden har finanselitens makt tatt en dramatisk ny kurs: Flere folkevalgte regjeringer i Europa er byttet ut med teknokratiske regjeringer. EU har i praksis avskaffet demokratiet i Hellas og Italia. På det siste EU-toppmøtet var agendaen å flytte makt fra folkevalgte organer til EU-organer som ikke er folkevalgte. Hessel nevner ikke EU med ett ord. Men de siste månedenes hendelser er bare en forsterkning av de tendensene han peker på og som han maner til motstand mot.

Palestinaspørsmålet og flyktningstrømmen (les: folkevandringen i vår tid) er andre saker som Hessel mener fortjener sinne og engasjement. Han maner til opprør (mot elitene), men han er krystallklar på at dette opprøret må være fredelig (ikke-voldelig), bare slik kan den rettferdige kampen seire. Sett fra vår idyll, langt fra kampsonen, virker det som opprørerne så langt har lyttet til ikke-voldsbudskapet.

Nordmenn er snart det eneste folkeslag som har problemer med å mobilisere et sinne!

Det første menneske

”Det første menneske”
Av Albert Camus, oversatt av Christine Amadou
Aschehoug, 1995 (295 sider)

I januar 1960 døde Albert Camus i en bilulykke, 46 år gammel. I bilvraket ble det funnet et manuskript, en ufullført roman med tittelen ”Det første menneske”. Manuskriptet var håndskrevet, fulle av noter og overstrykninger. Over 30 år senere ble manuskriptet bearbeidet av Camus datter Catherine, og utgitt som en biografisk roman, med forfatterens fotnoter og notater inntakt. Den ble en bestselger i Frankrike.

Boken ble raskt oversatt til norsk og kjøpt bl.a. av meg! Men så har den altså lagt ”på vent” i 16 år før jeg endelig fant at tiden var inne til å lese den. Camus er jo et stort navn, en stjerne i verdenslitteraturen, nobelprisvinner i 1957. Jeg husker å ha lest Camus’ ”Pesten” for mange år siden, og husker at handlingen var lagt til Algerie. Men mer enn vage minner om den boken kan jeg ikke skryte på meg.

”Det første menneske” er som sagt en biografisk roman, hovedpersonen Jacques deler i det store og hele forfatterens egen historie. Jacques vokser opp i fattigdom i Algerie, på den tiden en fransk koloni. Han er farløs, faren døde i ett av de blodige slagene under 1. verdenskrig, knapt et år etter at sønnen var født. I ”Det første menneske” besøker sønnen farens grav 40 år senere, som den første i familien. Jacques oppvekst har ingenting av det som tilsier at han skal komme seg ut av sin vanskelige sosiale situasjon. I tillegg til materiell fattigdom er livet også fattig på den måten at hans mor er analfabet, og hans besemor, også hun analfabet, styrer familien som en tyrann. Jacques/Camus er forutbestemt til å bli et sandkorn i en ørken av håpløshet.

Det som redder Jacqes/Camus er skolen, og læreren Monsieur Bernard, som ser at den unge gutten er begavet og bør fortsette sin skolegang etter at de 6 obligatoriske årene er ferdige. Han tar seg personlig av sin elev og driller ham nok til at han klarer å bestå opptaksprøvene til videregående. Men først må han overbevise bestemoren, som slett ikke har sett for seg at Jacqes/Camus skal fortsette på skole.

Det er i det hele tatt noe rørende over det portrettet Camus gir av sin folkeskolelærer, en klassisk lærertype, en autoritet, som har et videre samfunnsmessig perspektiv på sin lærergjerning. Eleven elsker sin lærer, og skulle det vise seg, læreren elsker også sin elev … på den gode måten.

Boken avslutter med to brev. Det første er skrevet av Albert Camus i 1957 (året etter at han fikk Nobelprisen). Det er titulert ”Kjære Monsieur Germain” (som er lærerens virkelige navn). Camus skriver bl.a. ”Uten Dem, uten den kjærlige hånden som De rakte ut til det fattige barn jeg dengang var, uten Deres undervisning, og Deres forbilde, ville ikke noe av dette ha skjedd.” Lærerens svarbrev til Camus åpner med ”Kjære lille venn, …”