Av J. D. Salinger,
oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
J. W.
Cappelens Forlag a.s., 2005 (240 sider)
Forfatteren
J. D. Salinger var en særing. Å kalle ham folkesky er et understatement. Han var 32
år da hans eneste roman ”The Catcher in the Rye” ble utgitt i 1951, en bok som
ble en øyeblikkelig sensasjon og som har sikret ham verdensberømmelse. Det sies
at romanen fremdeles selger 250.000 eksemplarer årlig, dette er altså en
moderne klassiker som leses av stadig nye generasjoner og som klarer å
begeistre over 60 år etter at den første gang kom ut. J. D. Salingers øvrige
forfatterskap får plass i et par bind, det er hovedsakelig noveller.
Salinger
publiserte ingenting etter 1965, og han ga sitt siste intervju i 1980. Frem til
sin død i 2010 levde han nærmest som en eremitt, men han voktet over sitt
sparsomme forfatterskap, og i særdeleshet sin eneste roman, ved å legge nitide
føringer på hvordan nye utgaver og oversettelser skulle se ut. Salinger krevde
bl.a. at nytrykk og oversettelser skulle beholde originaltittelen, at omslaget
ikke skulle illustreres, eller ha biografiske opplysninger eller foto av
forfatteren.
Allerede
i 1953 kom den første norske oversettelsen, med tittelen ”Hver tar sin – så får
vi andre ingen”. Denne utgaven kom som pocketbok i 1994. En morsom kuriositet:
Tidlig i romanen går hovedpersonen Holden Caulfield inn på et gatekjøkken og
kjøper seg en hamburger. I den første norske oversettelsen heter det at han
kjøper kjøttkaker! Amerikansk fastfood var tydeligvis ukjent i Norge tidlig på
1950-tallet. Denne nyoversettelsen fra 2005 kan derfor forsvares. En av
hemmelighetene bak romanens suksess er nemlig den typiske ungdomssjargongen som
hovedpersonen fører. En språklig oppgradering kan derfor være på sin plass.
Fortelleren,
Holden Caulfield, er en 16-årig jypling, som akkurat har klart å bli utvist fra
sin fjerde skole, en finere privatskole i Pennsylvania. Helt i starten og på
tampen av boken kommer det frem at Holden for øyeblikket er innlagt på et slags
nervesanatorium, der han skal komme seg til hektene igjen. Men Holden Caulfield
er neppe psykisk syk, han lider derimot av en velkjent tenåringslidelse, med
symptomer som kjedsomhet, manglende respekt for autoriteter og en trang til å
teste grenser. Når han får beskjed om ”å legge seg i selen” og jobbe mer med
skolearbeidet, så ramler han ut i det. Holden er på sett og vis en typisk
skoletrøtt tenåring som ikke evner å bite tennene sammen og utstå omgivelsenes
krav til å underordne seg.
”The
Catcher in the Rye” er derfor en bok svært mange tenåringer (og ex-tenåringer)
kan kjenne seg igjen i. Dette er selve nøkkelen for å forstå hvordan denne
slanke romanen har blitt så enormt populær. Det er en svært morsom bok, hvor
Holden Caulfield deler ut en serie knakende gode beskrivelser av alle han
møter, og der de språklige overdrivelsene krydrer fremstillingene av ellers
dagligdagse episoder. Det er rett og slett en svært underholdende og … på en
skrudd måte … oppbyggelig leseropplevelse.
At ”The Catcher
in the Rye” er en av de mest sensurerte og bannlyste romaner i USA må jo bare
pirre nysgjerrige lesere. Romanen er en klassiker som kommer til å beholde sin
posisjon som kjernepensum i minst 50 år til.
Dette er
på alle måter en bemerkelsesverdig bok. I 2003 reiste sosiologen Geir Angell
Øygarden til Saddam Husseins Irak for å være ”levende skjold”. Ideen var å plassere
fredsaktivister foran strategiske punkter i Bagdad, slik at amerikanske
bombeflygere kanskje ville vegre seg mot å la bombene falle. Slik skulle
uskyldige liv spares, og full krig muligens kunne forhindres. En vanvittig ide,
og et fredsstunt med livet som innsats.
Men Geir
Angell Øygarden delte ikke fredsaktivistenes ”tro”. Han reiste til Irak med en
skjult agenda, han reiste som forsker og sosiolog, for på den måten kunne
observere hvordan mennesker reagerer i krig. Han er altså en forsker på feltarbeid,
en sosiolog uten grenser, under dekke av fredsaktivist bedriver han i
virkeligheten walraffing med livet
som innsats.
Det går
imidlertid ikke lenge før Øygarden får problemer med rollene. Forskeren må vike
for fredsaktivisten, innen samfunnsvitenskapelig metode er fenomenet kjent som to go native, forskeren identifiserer
seg så til de grader med gruppen han skal studere at han blir en deltaker og
ikke en observatør. Det blir umulig for ham å opptre som ren forsker og helt
naturlig å bli en aktiv deltaker.
8 år
senere kommer ”forskningsarbeidet” i bokform, i form av en murstein på
ettusenetthundreogtrettitre sider, en reportasjebok. Resultatet er eblitt et
unikt eksempel på norsk gonzojournalistikk, en subjektiv skildring av Irak-krigen, slik den opplevdes
fra bakkenivå i Bagdad. Øygarden gjorde aktivt bruk av diktafon under
”feltarbeidet”, og aktivistene får god plass til å fortelle sine respektive
historier. Det sies at originalmanuset var på 3000 sider, så selv om 2/3 er
skåret bort sitter vi likevel igjen med en bok på størrelse og tyngde med en
leca blokk. Men så er jo også boka utgitt på forlaget Pelikanen, som en viss
Karl Ove Knausgård står bak, så bokstavelig talt store bokprosjekter har en
mulighet for å vinne gehør der.
Jeg
begynte på boka uten ambisjon om å lese hele, for hvor lang tid vil det
egentlig ta meg å lese disse drøye 1100 sidene når jeg er en relativt langsom
leser? Planen var derfor å lese litt sporadisk og jeg regnet med å hoppe i
teksten. Men jeg ble raskt fengslet av det vanvittige i prosjektet og
innsideskildringene av denne brokete gjengen som reiste til Saddams rike for med
sin egen kropp å stille seg i veien for bomberegnet. Jeg har derfor brukt
nesten 2 måneder på å lese hele boka, noe jeg kan forsvare i forvissing om at
dette er en bok det ikke finnes maken til, en unik reportasjebok med et
perspektiv helt utenom det vanlige.
De røde bussene
Høsten
2002 satt Øygarden med et fireårig forskningsstipend fra Svenska
Vetenskapsrådet. Han kjedet seg åpenbart, han er ikke noe kontormenneske. Han
får en ide om å dra ut for å studere mennesker i en krigssituasjon. Men hvilken
krig skal han velge? Han snuser på Burma, men broren Odd Steinar tipser han om
en gruppe aktivister som kaller seg Human
Shields. Med utgangspunkt i London var minst en dobbeltdekkerbuss på vei
med aktivister ”som med liv og lyst ville la seg sprenges i stykker og biter”.
Hva var det å nøle etter? Via nettet får Øygarden kontakt med gruppen og melder
seg på. Han rekker ikke bussen fra London, så han skal gå på bussen i Istanbul
og derfra kjøre med de menneskelige skjoldene til Bagdad.
Den som
organiserer det hele er en mann ved navn Ken Nichols O’Keefe, en tidligere
amerikansk marinesoldat og veteran fra den første Golfkrigen. O’Keefe gikk til
det skritt å frasi seg sitt amerikanske statsborgerskap ”i skam og avsky”, han
mener at USA sannsynligvis er involvert i 9/11-angrepene, og at USA vil gå til
krig mot Irak pga. oljeressursene. O’Keefe har en visjon om at 10.000 aktivister
skal melde seg som levende skjold, men han er svært langt unna dette målet. Han
er en organisator som ser på Human Shields som sitt prosjekt, og som styrer det
hele med det Max Weber kaller karismatisk herredømme. Ledelsesfilosofien synes
å være øyeblikksbaserte åpenbaringer og improviserte beslutninger.
Reisen
starter i begynnelsen av februar 2003. Når Øygarden ankommer Istanbul er to
dobbeltdekkerbusser med aktivister på vei fra London. Men ting går ikke akkurat
som planlagt, så bussene er forsinket. Han får derfor noen dager i Istanbul der
han blir kjent med diverse fredsaktivister som er ute i samme ærend. Når
bussene endelig ankommer er det klart at reiseselskapet er heller dårlig
organisert, at aktivistene sliter med innbyrdes spenninger, dårlig personkjemi,
personligheter som krever mye plass, samt en stadig stigende paranoia om at de
er infiltrert av diverse etterretningsorganisasjoner. Etter mange
viderverdigheter på veien, der aktivister har blitt kastet av bussen etter splid
og krangler, teller følget ca. 45 personer. Det viser seg at mange i
reisefølget egentlig ikke er levende skjold, men journalister og
dokumentarfilmfolk som vil følge den oppsiktsvekkende turen fra innsiden.
Øygarden
bruker mye tid på å skildre sine medreisende. Her er folk fra England, Norge,
Sverige, Finland, Canada, USA, Frankrike osv., altså en veldig internasjonal
forsamling. Merkelig nok oppgir mange at de nærmest spontant har kastet seg på
turen, de fleste er typiske individualister, egenrådige folk som ikke lett går
i flokk. Aldersmessig spenner de fra folk i 20-årene og opp til midten av
60-årene. Men her er også et par deltakere med en fortid i britisk diplomati!
Øygarden
skildrer fredsaktivistene som en gjeng i slekt med beatnikene fra 50-tallet,
revolusjonære Che Guevara-typer, studentopprørere, Woodstock-overlevninger, via
70-tallets Greenpeace- og Sea Shepherd aktivister, til 80-årenes Live Aid og
Band Aid medhjelpere. Altså ulike arter av venstresidefolk. 5 andre nordmenn er
også med på turen, bl.a. Katharina Søderholm, som Øygarden skildrer som en
vakker, blond freds-bimbo i slutten av 20-årene. Katharina Søderholm blir raskt
journalistenes favoritt. Hun blir stadig intervjuet av det internasjonale pressekorpset,
til de andre deltakernes stigende irritasjon. Øygarden selv er splittet i synet
på henne, for selv om det er mer taleføre personer i følget så gir den norske
kvinnens sex appeal aksjonen masse blest.
Bussfølget
kjører gjennom Tyrkia og inn i Syria. De møtes med klappsalver og
lykkeønskninger av lokalbefolkningen. Et par ganger på veien ”kuppes” de av
lokale aktører som bruker fredsaktivistene i egen politisk strid.
I Bagdad
2 uker
etter at Øygarden sluttet seg til Human Shields er han på plass i Bagdad.
Mottakelsen i Irak har vært forskjellig fra reaksjonene i Tyrkia og Syria. Lite
utenfor Bagdad vitner om at landet står på randen av krig, nasjonen virker helt
uforberedt på en invasjon. Gamle menn med enda eldre geværer bemanner noen
kontrollposter. Et sted bussen stopper kommer en menneskemengde løpende. En
mann holder en stor plakat med bilde av Saddam Hussein over hodet, og mengden
starter heiaropet ”Saddam, Saddam, Saddam” til fredsaktivistenes fortvilelse.
Det er selvsagt ikke Saddam Hussein de vil redde, men derimot den forsvarsløse
sivilbefolkningen.
I Bagdad
blir de tatt vel imot av irakiske myndigheter og innlosjert på hotell. Her er
alt gratis. Alt legges til rette for de levende skjoldene. De neste dagene busses
de rundt på sightseeing i Bagdad og presenteres for steder der de kan være
levende skjold. Deltakerne kan selv velge hvor de vil være, men mens deltakerne
gjerne vil være på skoler og sykehus ønsker myndighetene heller å ha dem rundt
kommunikasjonssentraler og oljeanlegg. Samtidig blir de fortalt at de har full
bevegelsesfrihet og om noen ønsker å reise hjem vil de få hjelp til å komme seg
ut av landet.
Nå er
antall levende skjold økt til ca. 150, flere har kommet seg til Bagdad på
egenhånd. Det er likevel veldig langt unna O’Keefes visjon om 10.000 mennesker,
et antall han mente var nok til å kunne hindre bombingen.
Men etter
et par uker i Bagdad snur stemningen blant de levende skjoldene. Mange begynner
tydeligvis å få nerver. Nå når de er fremme ved bombemålene får mange god tid
til å tenke gjennom sin beslutning, og mange finner ut at de ikke er villige
til å ofre livene sine som bombeskjold. Den internasjonale pressen gjør også
sitt til å så tvil om prosjektet. Stadig blir aktivistene konfrontert med
påstanden om at de opptrer som Saddams nyttige idioter. Mange aktivister er redde
for at de i en tilspisset situasjon kan bli holdt som gisler av irakiske
myndigheter.
Levende
skjold som inntil for få dager siden sto frem i pressen og bedyret sitt alvor
reiser plutselig hjem, i all stillhet. Det er tydelig at mange føler skam over
å trekke seg, og de forsvinner uten å si adjø til de gjenværende. Øygarden
bruker mye plass til å diskutere årsakene og beveggrunnene til dette og støtter
seg på eksempler fra litteraturen og filosofien for å forklare mekanismene bak
retretten. Katharina Søderholm reiser hjem fordi hun får vite at datteren på 11
år er redd for henne! Tenkte hun ikke på muligheten for dette før hun lot seg
verve til oppdraget? For mange virker det som om alvoret i situasjonen først
går opp for dem etter et par uker i Bagdad. Av de 100 levende skjoldene som ankom
Bagdad har halvparten stukket av, 2/3 av de vestlige skjoldene har reist, mens
de tyrkiske og arabiske virker å være mer standhaftige. Øygarden opptrer
fremdeles som levende skjold og blir intervjuet av NRK. Familien i Arendal blir
også intervjuet og uttaler selvsagt at de er engstelig for ham.
Så tar de
irakiske myndighetene et uventet grep: De utviser 5 av de skjoldene som har
fremstått som uoffisielle ledere, bl.a. Ken O’Keefe. Dette gjøres sannsynligvis
for at myndighetene skal sikre seg bedre kontroll over gruppen. Nå må skjoldene
forholde seg til sine irakiske samarbeidspartnere på en helt annen måte, grepet
strammes. Dette gjør at enda flere av aktivistene bestemmer seg for å reise.
Til slutt
er Geir Angell Øygarden den eneste nordmannen som fremdeles er i Irak som
levende skjold, og av de 45 opprinnelige som kom med bussene er det bare 5
personer tilbake. Hovedtyngden av de levende skjoldene som er tilbake kommer
fra Tyrkia, Storbritannia og USA, og rett før krigen starter kommer også en
kontingent japanere. Øygarden beskriver de siste vestlige skjoldene i Irak som
de mest steinharde kommunistene, anarkistene og individualistene fra den
vestlige halvkule, supplert noen psykiatriske tilfeller, bl.a. en britisk
punker, heroinist og bankraner. Øygarden bor på en sovesal på et vannverk som
forsyner Bagdads millioner med rent vann.
Krigen
Hvordan
reagerer mennesker under krig? Var det ikke det Øygarden ville finne ut? De
levende skjoldene er kanskje ikke representative studieobjekter, siden dette er
mennesker som faktisk oppsøker
krigen. I boken vier Øygarden stor plass til intervjuer med disse, og vi blir
kjent med mange … interessante … mennesker.
Øygardens medskjold kommer til orde … mange ganger. Intervjuene tar stor plass,
noe som forklarer bokens 1133 sider. Kritikken av dette er selvsagt at mye blir
sagt mange ganger, men jeg oppfatter det likevel ikke som trøttende, faktisk
kan det være en styrke at vi blir så godt kjent med enkeltpersonene involvert.
De fleste
hadde nok trodd at det ikke ville bli krig, men når USA til slutt gir Saddam
Hussein en siste 48 timers frist til å forlate landet, og diktatoren ikke
etterkommer dette er krigen et faktum. Hvordan reagerer de levende skjoldene?
Jo, med noe som likner begeistring! Endelig skjer det noe! Endelig er
spenningen utløst!
Men stopp
litt! Var ikke de levende skjoldenes mål å
forhindre krigen? Visjonen var jo å mobilisere 10.000 bombeskjold fra hele
verden til Irak, slik at det ble moralsk umulig å starte bombingen. Når bare
50-100 personer dukker opp ved krigsutbruddet er jo aksjonen i virkeligheten en
fiasko, og hvorfor skal da de gjenværende risikere livet? Slike spørsmål
diskuterer Øygarden med sine medskjold, og svarende han får er ikke entydige.
Men det står klart at mange av de som bestemmer seg for å bli når bombene
faller er klare til å dø, de har valgt døden som en mulighet, selv om de
egenlig håper å overleve.
Boken er
en dag-til-dag beskrivelse av krigens fremdrift, som en meget grundig og
detaljert beretning om krigen sett fra Bagdad. Svært interessant er det å lese
Øygardens skildring av journalistene som dekker krigen. Disse oppholder seg stort
sett på hotellet Palestine Meridian, som regnes som det tryggeste sted å være
når krigen bryter ut (USA vil ikke bombe et hotell med internasjonale
journalister!), ja så trygt er hotellet regnet for å være at irakiske ledere
gjemmer seg i kjelleren på hotellet om natten! Om dagen busses journalistene
rundt av irakerne for å skue nattens bombeskader. Øygarden levner
journaliststanden liten ære, de leverer dramatiske reportasjer hjem hver dag,
men disse 3 minutters innslagene gir et feilaktig bilde av virkeligheten, i
følge Øygarden. Bombingen starter ved mørkets frembrudd, om dagen går livet
lenge sin vante gang. Dette perspektivet utelates i de dramatiske
TV-innslagene. Øygarden har derimot mye godt å si om to freelancejournalister,
svensken Peter Strandberg og norske Pål Refsdal. Dette er erfarne
krigsreportere, to menn som har spesialisert seg på krigskonflikter på global
basis, og som opererer på bakkenivå. Øygardens beundring for disse to er uten
forbehold.
De
levende skjoldene er plassert omkring på 5 strategiske punkter rundt Bagdad.
Øygarden bor på et vannverk som forsyner millioner av irakere med rent vann. Her
Vannverket ligger med god utsikt over byen, og bombeskjoldene har
panoramautsikt over angrepene. Når dagslyset kommer velger de fleste å ta seg
en tur ned i byen, som en slags privilegerte turister. Journalistene på
Palestine Meridian våger seg knapt utenfor døren, mens Øygarden & co altså
opererer fritt i byen gater. Dumskap? Dumdristighet? Solidaritet med
sivilbefolkningen? Litt av alt dette.
Kapitulasjonen
Til slutt
faller regimet. Krigsmoralen i den irakiske hæren er laber, hele avdelinger
flykter uten å løsne skudd, enten fordi de innser at overmakten er for stor
eller fordi de ikke vil ofre livet for Saddam Husseins regime. Dette skjer uten
at noen av de bombemålene hvor de levende skjoldene har vært utplassert er
blitt bombet. Ingen levende skjold er altså blitt drept, heller ikke kommet til
skade! US Marines rykker inn. De levende skjoldene fra USA og Storbritannia er
nå redde for at de skal bli arrestert av invasjonshæren og siktet for
landsforrederi og i verste fall bli sendt til Guantanamo Bay! De flykter fra
”freden” og smugles ut i biler til sikkerhet til Jordan og Syria.
Men Geir
Angell Øygarden? Reiser han hjem nå når krigen er over?
Nei, han
skifter side! Ja, han banker på hos okkupantene (eller frigjøringsstyrkene) og
blir akseptert av US Marines som en slags freelance-reporter! Han fortsetter altså
sitt prosjekt, men nå er det ikke levende skjold som intervjues, men derimot
offiserer og menige i US Marines. Spørsmålet er nå hvordan krigen virker på
profesjonelle soldater.
Her vil
mange fredsaktivister få problemer. Gjennom intervjuer skildrer Øygarden US
Marines som et sterkt fellesskap med høyverdige idealer. Forskjellen fra livet
hos de levende skjoldene er slående. Mens fredsaktivistene ofte ikke kunne
samarbeide, fordi de som beinharde individualister prioriterte seg selv og ikke
fellesskapet eller saken, er US Marines en sammensveiset enhet, hvor den
enkelte ofrer seg til fordel for fellesskapet, og hvor kollektivets verdier er
overordnet enkeltindividets særinteresser.
Hvordan
overlever soldater i krig? Hvordan kan de leve med å ta livet av mennesker?
Selvsagt er de overbevist om at de selv representerer det gode og at fienden
representerer det motsatte. Men intervjuene viser at disse US Marines er
reflekterte mennesker, og de er fullstendig klar over at sivilbefolkningen ikke
er fiender, men heller ofre for et grusomt regime. Samtidig er det interessant
å følge Øygardens utlegninger om amerikanernes skille mellom å drepe og å myrde. Soldater kan drepe
i en krigssituasjon, ja det er faktisk jobben deres, og denne handlingen er
både moralsk og juridisk riktig. Men å myrde
er en forbrytelse, også for soldater. En forbryter myrder i strid med loven, en soldat dreper med loven på sin side. Øygarden viser hvordan amerikanske
bibeloversettelser har endret seg de siste 100 årene, der det 5. bud i
amerikanske oversettelser faktisk har endret betydning, og hvor det i dag er i
pakt med gjengs amerikansk teologi å tillate soldater å drepe, til forskjell fra å
myrde!
En gjengs
oppfatning av fredsaktivisten som en idealist, drevet av en edlere moral, og
soldaten som en betalt kriger med lav moral, får seg en knekk i denne boka.
Sosiologens egeninnsikt
Øygarden
anvender altså den samme metode på US Marines som han gjorde på Human
Shields-bevegelsen. Det er ikke galt å si at førstnevnte kommer best ut av det.
De amerikanske marinesoldatene fremstår ikke som mindre opplyste eller
reflekterte enn de levende skjoldene, deres menneskelige egenskaper er ikke
dårligere enn fredsaktivistenes. Mens fredsaktivistene ofte var konfliktskapende
og selvhevdende og skapte interne konflikter snarere enn samhold, fremstår US
Marines som omsorgsfulle (!) og med en høy grad av kollektivistiske idealer.
Men
gjennom 1133 sider gonzo reportasje blir vi selvsagt aller best kjent med Geir
Angell Øygarden. Hva var det som drev ham til å gjennomføre dette sosiologiske
stuntet?
Det
kommer langsom frem i dagen at Øygarden reiser til Irak fordi han er så
inderlig lei av Skandinavia, så inderlig lei av likestilling og politisk
korrekte meninger og oppfatninger. At han blir i Irak ”’til the bitter end” er
hans personlig opprør mot den skandinaviske hverdagen, at han dras mot krigen
er i virkeligheten en lengsel tilbake til en tid der menn var menn og
mannsrollen klart definert. Øygarden vil rett og slett ha litt action i livet!
Derfor den nesegruse beundringen for de to tøffe krigsreporterne bl.a. En del
av refleksjonene han gjør seg er klart provoserende på de fleste, noe han
selvsagt er klar over og noe han sikkert gleder seg over å fremføre i all offentlighet.
Slik blir disse månedenes vanvittige reise en personlig renselse for Øygarden,
han drar hele konseptet ut i sin ytterste konsekvens og det er en prestasjon at
han kommer levende fra det.
”Bagdad
Indigo” tok 7 år å skrive. Som det fremgår av sluttnotatene kostet det veldig
mye å fullføre dette gigantverket. Det kan lett bli forfatterens livsverk, et
prosjekt som vanskelig kan toppes. Til tross for at det kan rettes mange
innvendinger mot måten stoffet er presentert på, omfanget av boken, og at det selvsagt
kan reises mange innsigelser mot det som fremkommer, er boka blitt et
bemerkelsesverdig dokument om Irakkrigen.