Fiolinane

”Fiolinane”
Av Jan Roar Leikvoll
Det Norske Samlaget, 2010 (175 sider)

Dette er Leikvolls andre roman. ”Eit vintereventyr” (2008) la handlingen til en konsentrasjonsleir. ”Fiolinane” utspiller seg i et landskap etter en ikke nærmere beskrevet katastrofe, der familien vi følger kjemper for å overleve. Det er altså ikke noe videre lystige tema Leikvoll velger å skrive om. Men han blir satt pris på, forrige uke fikk han for eksempel Bjørnsonstipendet. Kritikkene av de to romanene hans er til dels overstrømmende. Denne leseren ble ikke så begeistret.

Hovedpersonen i ”Fiolinane” befinner seg i en postapokalyptisk verden, der menneskeheten nærmest er tilbake på steinaldernivå. Det er rått og nådeløst. Hovedpersonen har en storesøster som dør i starten av boka, og en lillesøster som dør på slutten. Og så er det far, mor og bestefar. Familien bor i skur. Det er en kamp for å overleve. Materielt befinner de seg på minimumsnivå, i tillegg er all humanisme også gått til grunne. Det er svært sterke scener i denne boka, med incest og kannibalsime.

Jeg kom liksom aldri helt inn i fortellingen, om det er språket eller den groteske historien som hindret meg i å bli fengslet er ikke godt å si. Under lesingen tenkte jeg av og til på Olav Kristiseters roman ”Blodlenka”. Den var også mørk og grotesk, men i motsetning til Leikvolls roman hadde den humor i alt det groteske. I denne roman er det bare grotesker. Hva er egentlig hensikten? ”Fiolinane” ga meg dessverre ikke så mye.