Angrep eller forsvar

«Angrep eller forsvar»
Av Ingeborg Eliassen og Cathrine Sandnes
Forlaget Manifest, 2015 (140 sider)

Med undertittelen «Kampfly, norske verdier og sikkerhetspolitiske ambisjoner» er dette en lettlest og informativ innføring i dagens norske forsvarspolitiske tenkning. På drøye hundre sider skisserer forfatterne utviklingen fra et bredt vernepliktsforsvar, til dagens tallmessig begrensede, men høyteknologiske forsvar, og hvilke politiske vurderinger som ligger bak. Sentralt står kjøpet av 52 F-35 kampfly, et kjøp som nå legger premissene for hvordan det norske Forsvaret ser ut. Vi snakker om norgeshistoriens største offentlige investering.

Verden har forandret seg, og norsk forsvarspolitikk har endret seg med den. Den kalde krigen opphørte da Sovjetunionen kollapset, men NATO besto. I september 2001 kom de spektakulære terrorangrepene på USA, og straks etter erklærte Bush «krigen mot terror». For første gang ble artikkel 5 i NATO-pakten brukt. «Et angrep på ett medlemsland er et angrep på alle.» Fra da av har Norge bidratt i flere «operasjoner» (les: kriger), som et støttehjul på USAs krigsmaskineri. Ja, det kan se ut som om det er Forsvarets viktigste funksjon i dag; å vise seg som en god alliert for USA.

Boken samler mye faktainformasjon, og klarer å tegne den politiske utviklingslinjen fra etterkrigstidens kaldkrigstenkning til dagens globale trusselbilde, slik dette ser ut fra NATO-hovedkvarteret og Det Hvite Hus. Fra at vi på 1970-tallet hadde forsvarsanlegg i nesten hver eneste kommune, og i en krisesituasjon kunne mobilisere 400.000 norske soldater på kort tid, har vi i dag nærmest avviklet hele Forsvaret. 

Boken gjengir kjent kritikk fra bl.a. tidligere generalinspektør i Hæren Robert Mood, som i 2008 sa: «Hæren er kun i stand til å kontrollere området mellom Sinsen og Røa (…) forutsatt at vi hadde luftvern, hvilket vi ikke har.» Forfatterne gjengir også mye av debatten rundt kampflykjøpet, der flere kvalifiserte stemmer gikk sterkt imot at Norge skulle velge det amerikanske F-35 kampflyet. Men som vi vet, til liten nytte. Stortinget har gått inn for at vi skal kjøpe 52 slike fly. Selve anskaffelsen skal koste oss 68 milliarder, men den virkelig store kostnaden blir å drifte disse flyene. Totalkostnadene er stipulert til 268 milliarder 2017-kroner.

Denne enorme investeringen gjør at Forsvaret ikke har økonomi til å drifte resten av våpengrenene, og den stående styrken er på et så lavt nivå at vi nesten kan si at landet «ligger forsvarsløst, nakent.» Men vi vil vise oss som en god alliert til USA! 12 av de 52 kampflyene er nemlig satt av til offensive NATO-operasjoner (les; kriger) rundt omkring i verden, der USA mener at vi må intervenere!

Selv om det er 3 år siden denne boken kom ut er den høyst aktuell lesning for alle som er interessert i norsk forsvarspolitikk. Her får du mye kunnskap på kort tid.

En av oss

”En av oss”
Av Åsne Seierstad
Kagge Forlag AS, 2013 (533 sider)

Den nylig lanserte Utøya-filmen fikk meg til endelig å ta fatt på Åsne Seierstads lovpriste bok om terroren som rammet Oslo og Utøya 22. juli 2011. Med undertittelen ”En fortelling om Norge” er det klart at Seierstad har større ambisjoner enn bare å fortelle om bomben i Regjeringskvartalet og drapene på Utøya, hun gir oss en bred og sammensatt historie som angår alle innbyggere i landet.

Rent fortellerteknisk skaper Seierstad et bredere lerret ved å inkludere historien om noen av de AUF-ungdommen som var på Utøya. Vi blir godt kjent med dem og familiene deres. Dette grepet er godt, for det bidrar til å åpne øynene på oss når det gjelder ofrenes situasjon og skjebne. Dermed er boken langt mer enn et portrett av terroristen og hans handlinger, slik skapes en mye bredere fortelling, ambisjonen er altså å skrive ”en fortelling om Norge”.

La det være sagt med en gang: Dette er en meget sterk og medrivende bok. Seierstad er en svært dyktig forfatter, som med romanforfatterens innlevelse gir oss en dokumentarisk gjengivelse av begivenhetene 22. juli, men også graver så dypt det lar seg gjøre i gåten Anders Behring Breivik. Var/er han psykisk syk og var han psykotisk i gjerningsøyeblikket, eller var/er han rett og slett en høyreekstrem terrorist og barnemorder drevet av ideologisk hat? Mye av rettssaken dreide seg om å få svar på dette spørsmålet.

Fra side 300 og utover skildrer Seierstad drapene på Utøya på en svært detaljert og rystende måte. Dette er svært sterk lesning. Det er nesten som jeg kan si at jeg ikke har tatt inn over meg all grusomheten før nå, etter å ha lest dette!

I resten av omtalen konsentrerer jeg meg om hva Seierstad finner ut om ”gåten Breivik”.

Gåten Breivik

Selv har jeg selvsagt lest mye, sett mye og hørt mye om saken, som de fleste andre nordmenn. Likevel er det spesielt å få denne boken mellom hendene, for opp i all gru og avsky som omhyller ugjerningene, er det altså en etnisk norsk, hvit Oslo Vest-gutt som begår den verste kriminalhandling i Norge siden 2. verdenskrig, en sak så stygg at den gikk verden rundt. ”En av oss” altså, hvordan er det mulig?

Åsne Seierstad bruker en stor del av de 300 første sidene på å tegne opp Breiviks barndom og oppvekst, hans ungdomstid og tidlige voksenliv. Han er 32 år da han utfører terrorhandlingene. Selv om Breivik vokste opp på Oslo Vest, og er sønn av en norsk diplomat, var det ingen spesielt privilegert oppvekst. Hans far forsvant tidlig ut av bildet og har hatt lite kontakt med ham. Breivik vokste opp med moren og en eldre søster. Han gikk på skole med de rike og vellykkede, men følte seg nok mindre vellykket selv. Likevel er det tydelig at han identifiserte seg med miljøet og strebet etter å bli et fullverdig medlem av det.

Seierstad bruker gamle rapporter fra Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri, der Breivik var til utredning som barn, for å si noe sikkert om hvordan han hadde det i familien. I tillegg kommer det frem at Åsene Seierstad fikk intervjue moren Wenche på Radiumhospitalet en uke før hun døde. Slik kommer vi langt inn i intimsonen. Vi følger også ungdomstiden, der han i en treårsperiode var aktiv som tagger, i et miljø der han strevde med å gjøre seg bemerket og beundret. Dette førte til at han ble bøtelagt flere ganger, men uten at han lykkes å få innpass blant de kuleste.

Tiden i Frimurerordenen og i Fremskrittspartiet blir også belyst. I politikken hadde han ambisjoner, men lyktes ikke. Etter noen år som aktiv i FrPU trakk han seg tilbake, men forble støttemedlem. Parallelt med alt dette har han store planer som grunder, ambisjonen er å bli rik. Det er tydelig at dette er en streber, men ofte skjærer det seg. Likevel får han ting til, han tjener store penger i perioder.

Grandiost selvbilde

Men utdanningsmessig fullførte han aldri videregående skole, han droppet ut siste året. Kanskje sier dette noe om psyken. Breivik mener tydeligvis at han ikke trenger utdanning, han tror at han kan bedrive selvutdanning ved å lese og studere på egenhånd. Han anser seg som belest og kunnskapsrik, men tåler tydeligvis dårlig å bli korrigert eller motsagt.

De fem siste årene før terrorhandlingene flytter han hjem til moren. På gutterommet bor han som i en hule, og det er tydelig at han er ute å kjøre sosialt og psykisk. Han lever på nettet, spiller dataspill store deler av døgnet. Resten av tiden leser han høyreekstreme blogger, som inspirerer ham stort. Det grandiose selvbildet hans trigges av ideene, og han ender altså opp i en fantasiverden der han selv blir en kommandør i en fiktiv Tempelorden, med ambisjon om å drive muslimene ut av Norge og Europa.

At han så leier seg en avsides gård i Østerdalen der han planlegger og forbereder terrorhandlingene er en nesten utrolig historie om en dedikert, men fortapt einstøing, som likevel kobles på denne verden gjennom en fascistisk ideologi som har flere sympatisører enn vi liker å tro.

Det som gjør Breivik spesiell er imidlertid at han handlet, han agerte, han var villig til å ofre seg for saken. Breivik trodde selv at han skulle dø 22. juli 2011.

Skildringen av selve terrordagen 22. juli er ellers rystende på den måten at den avslører en sjokkerende inkompetanse i politiet. Politiet strøk med glans 22. juli. Helsevesenet besto derimot med glans, det samme kan vi si om de tilfeldige hjelperne som satte livet på spill.

Rettssaken, etterspillet

Rettssaken ble gjennomført på en måte som sjokkerte resten av verden. Bl.a. ble utenlandske journalister rystet over at aktoratet gikk bort og håndhilste på Breivik da han ankom salen! Her vant norsk rettsvesen stort, de viste at de anså Breivik som et menneske (”en av oss”?) og ikke kun som et monster. Selve rettssaken ble gjennomført på en svært grundig og sivilisert måte, der bl.a. svært mange vitner fikk fremføre sine vitnemål.

Den store saken var jo om Breivik var tilregnelig eller ikke. Skyldspørsmålet var det selvsagt ikke tema, men kunne han stilles til ansvar? Den første sakkyndigrapporten konkuderte med at Breivik var psykotisk, og dermed ikke kunne straffes! Ble den stående ville terroristen blitt sendt til tvungen psykisk behandling, med utsikt til å bli vurdert som frisk om noen år! Denne konklusjonen krevde en ny rapport, denne trakk den motsatte slutningen at Breivik var tilregnelig, og dermed kunne straffes.

I det hele tatt … rettspsykiatrien kom evle neppe styrket ut av denne saken.

For Breivik ble rettssaken en mulighet til å fronte saken på nytt. Han forberedte seg grundig. Hans narcisistiske natur fikk blomstre. Han så frem til en fengselstilværelse der han skulle fortsette ”kampen” som en skrivende ideolog og fører, som kommuniserte med sine støttespillere på nettet.

Hans stadige krav og klaging til fengselsmyndighetene viser at dette ikke har ført frem. Hva er Breivik i dag? Han sitter isolert, han vil aldri komme ut igjen. Han har ingen kontakt med påståtte støttespillere. Han vil for alltid være synonymt med et mareritt, en grusom ugjerningsmann som Norge i humanismens navn holder i live, men som ikke lenger har noe liv.

Kapitalismens historie

”Kapitalismens historie”

Av Jürgen Kocka, oversatt av Eivind Lilleskjæret

Dreyers Forlag, 2018 (172 sider)

Den tyske sosialhistorikeren Jürgen Kocka har gjennom et langt akademisk liv vært opptatt av arbeider- og arbeidslivshistorie. I 2014 kom ”Geschichte des Kapitalismus”, et ganske ambisiøst forsøk på å skrive kapitalismens historie. Nå har Dreyers Forlag sørget for at boken finnes på norsk.

Det første som slår leseren er at forfatterens historiske gjennomgang er på kun 150 sider, i tillegg til noter, litteraturhenvisninger og et stikkordsregister. Normalt skulle man tro at et slikt prosjekt ville resultert i en murstein. Men kanskje har Kocka tenkt at dette vil skremme bort leserne? Det betyr at fremstillingen er svært konsentrert, her er ikke et overflødig ord.

Kapitalismebegrepet

Kocka åpner med å slå fast at begrepet kapitalisme er omstridt. Det har ikke nødvendigvis noen positivt klang i flertallets ører, det er helst motstanderne av kapitalismen som bruker det. Snakker vi om markedsøkonomi stiller det seg annerledes. Finanskrisen i 2008 har imidlertid aktualisert kapitalismebegrepet, og kapitalismen som historisk fenomen opplever nå økt interesse i akademia.

Substantivet ”kapitalisme” slo gjennom først på andre halvpart av 1800-tallet, men først i begynnelsen på 1900-tallet ble det brukt til å beskrive trekk ved samtiden, som en kontrast til tidligere tiders forhold. Marx brukte nesten ikke substantivet, til gjengjeld skrev han mye om ”den kapitalistiske produksjonsmåten”.

Marx, Weber og Schumpeter blir Jürgen Kockas veivisere inn i kapitalismebegrepet. Marx pekte på fire trekk som kjennetegnet kapitalismen som system: 1. Markedet, som drives av konkurranse og egne ”lover”, 2. Akkumulasjon av kapital. 3. Forholdet mellom kapital og lønnsarbeid, som fører til klassekamper, og 4. Dynamikken i det kapitalistiske systemet, som får alle tradisjoner til å gå i oppløsning og slik skaper en ny, kapitalistisk samfunnsform som gjennomsyrer samfunn, kultur og politikk.

Webers kjente tese om sammenhengen mellom den puritanske protestantismens etikk og kapitalismens ånd, kobles til moderniseringen i den vestlige verden. Som Marx så også Weber at kapitalismens innflytelse strakte seg langt inn i mange ikke-økonomiske livsområder.

Joseph A. Schumpeter hadde fordelen av å kunne studere kapitalismen på et mye senere stadium enn Marx og Weber. Schumpeter ga derfor en mer eksakt definisjon: ”Kapitalisme er den formen for privat eiendomsøkonomi der innovasjoner gjennomføres ved hjelp av lånte penger, noe som generelt (…) forutsetter kredittdannelse”.

Handelskapitalismen i middelalderen

Forfatteren finner kapitalistiske trekk i alle de tre store middelaldersivilisasjonene; den kinesiske, den arabiske og den europeiske. Da snakker vi om en handelskapitalisme med distinkte kapitalistiske fremgangsmåter og institusjoner. Dette er altså et globalt fenomen, den europeiske handelskapitalismen utviklet seg senere enn de andre. Dette slår hull på noen myter, faktum er at på dette tidspunkt av historien lærte europeerne mer fra de andre sivilisasjonene, enn motsatt.

Likevel ble den europeiske kapitalismen den mest dynamiske. Kocka mener at årsaken til at Europa til slutt ble den ledende verdensdelen, skyldes at kapitalismen ble trukket inn i finansieringen av de europeiske statene. Dette skjedde ikke i Kina eller i Midt-Østen.

I marxistisk teori omtales denne historiske perioden som førkapitalistisk. Marxister vi si at det først er når kapitalistiske prinsipper styrer produksjonen, og preger organiseringen av arbeidet, at vi kan snakke om et kapitalistisk system. Dette synet deles altså ikke av Kocka, som ser kapitalistiske prinsipper styre det økonomiske livet lenge før industrialiseringen.

Kolonialiseringen styrket kapitalismen

Fra 1500-tallet tok den europeiske kapitalismen føringen i verden. I følge Marx kom kapitalismen til verden dryppende av blod. Dette sier Jürgen Kocka seg enig i, han ser en klar sammenheng mellom kapitalismens fremvekst og kolonialiseringen. Det var et gjensidig avhengighetsforhold mellom kapitalismens vekst, statenes maktutfoldelse og den europeiske ekspansjonen som munnet ut i kolonialismen.

Verdenshandelen økte sterkt. I Nederlandene, England og Frankrike oppsto aksjeselskaper, børser for omsetting av aksjer, og kolonialiseringen medførte et ekspanderende kredittbehov som gjorde at bankene vokste kraftig. Vi fikk jordbrukskapitalisme og en protoindustriell hjemmeindustri.

Fra 1600-1700-tallet mener Kocka at Nederlandene og England hadde en fullt utviklet kapitalistisk organisering av økonomien, og at denne kapitalismen hadde betydelige ringvirkninger i kulturen og samfunnet for øvrig.

Det er i 1776 at Adam Smith gir ut An Inquiry into the Nature and Causes of the Wealth of Nations (Nasjonenes velstand). Boken er et samfunnsøkonomisk referanseverk, som senere er brukt som et kapitalistisk, eller skal vi si markedsøkonomisk, kampskrift.

Industrialiseringen endret kapitalismen

Den fremvoksende industrialiseringen skapte store forandringer i kapitalismen etter 1800. Den medførte komplekse og dyptgripende endringsprosesser: Tekniske nyvinninger som dampmaskiner og mekanisering, en massiv utnyttelse av nye energikilder som kull, vannkraft og senere olje og atomkraft, og utbredelse av fabrikker som produksjonsenhet. Industrialiseringen omfattet til slutt størsteparten av verden.

Industrialiseringen gjorde lønnsarbeidet til et massefenomen. Klassemotsetningene ble synlige på en helt annen måte enn før. Akkumulasjonen av kapital nådde nye høyder. Kapitalen søkte nye veier, finansialisering av økonomien førte til voldsomme konjunktursvingninger og kriser i verdensøkonomien, i 1873, 1929 og 2008.

Finanskapitalismens tidsalder

Fremveksten av finans- og investorkapitalismen de siste tiårene gir det kapitalistiske systemet nye og uløste utfordringer. Økonomiske handlinger er løsrevet fra realøkonomien, det er kun profitt og vekst som gjelder. Spekulasjonsøkonomien blomstrer, pengene flyter fritt over landegrensene, internasjonale reguleringer er vanskelig å få til. Konflikten mellom markedsfrihet og statlige reguleringer er konstant.

Opp i alt dette ser Kocka at også lønnsarbeidet er i endring. I dag jobber hver tredje arbeidstaker i Europa deltid, på midlertidige kontrakter eller for vikarbyråer. Arbeidsforholdene blir mer flytende, med stadig større krav til fleksibilitet.

Kapitalismekritikk som nødvendig korrektiv

Oppfatningen om at kapitalismen er en siviliserende kraft står ikke sterkt i dag, slår forfatteren fast. Heller ikke tesen om at kapitalismen fremmer demokrati, finner belegg. Kapitalismen trives godt også i autoritære regimer. Derfor har kapitalismekritikken styrket seg i de senere år.

Kocka er likevel ingen motstander av det kapitalistiske systemet. Han gir kapitalismen æren for den enorme veksten og velstandsutviklingen som har blitt milliarder av mennesker til del. Uten kapitalismen hadde verden neppe nådd like langt, mener han. Her er det sosialhistorikeren som snakker.

Jürgen Kocka er definitivt en historiker som setter pris på kapitalismen, men han ser også behovet for endringer. Dermed verdsetter han kapitalismekritikken, men kun fordi denne kan ha en positiv funksjon som et korrektiv. Kapitalismen er nemlig dynamisk og endringsvillig, derfor overlever den.

Noen vil nok si at teksten blir for knapp, at for mye er utelatt. Det er for eksempel besynderlig at miljø- og klimaaspektet er helt fraværende, mye av kapitalismekritikken i dag går jo på at kapitalismens vekst ikke er bærekraftig og grunnleggende sett truer vår eksistens.