Den store Gatsby

”Den store Gatsby”

Av F. Scott Fitzgerald, oversatt av Kari og Kjell Risvik

Kagge Forlag, 2011 (193 sider)

Klassiker. Må leses. Og nå er det gjort.

”Den store Gatsby” er kanskje den erketypiske amerikanske romanen, et referanseverk, lest av flere generasjoner, et obligatorisk innslag på lister over tidenes beste amerikanske romaner. Artig da å vite at boken ikke ble noen stor suksess da den kom ut i 1925, og at førsteopplaget enda ikke var utsolgt da forfatteren døde i 1940. Men i løpet av det neste tiåret kom det sytten nye opplag!

Handlingen utspiller seg tidlig på 1920-tallet. Du kjenner miljøet fra utallige filmer, dette er mellomkrigstiden, ”the jazz age”, forbudstiden, hvor store formuer ble skapt som følge av lysskye aktiviteter. Historien om Gatsby er i så måte svært tidstypisk, den har et romantisk skjær over seg, både fordi historien i bunn og grunn handler om lengsel etter den uoppnåelige kjærligheten, men også en lengsel tilbake til en tid som for oss i dag virker spennende og stilfull.

Det er Gatsbys nabo som forteller historien. Han observerer at det stadig arrangeres storslåtte selskaper på den store naboeiendommen, folk ankommer i flotte biler sent og tidlig. Men hvem som egentlig bor der er uklart, han har aldri møtt denne naboen. Da han endelig blir invitert til fest opplever han at de fleste deltakerne heller ikke kjenner verten, ikke engang av utseende. Gatsby er altså en mann sløret av et mystikkens skjær, med en uklar fortid. Dette skaper rykter, fantastiske historier sirkulerer om ham. Han er en gåte.

Gradvis avdekkes historien gjennom naboens opplevelser sammen med Gatsby. Den tilsynelatende rike Gatsby er kanskje den amerikanske drømmen personifisert, der han kommer fra ingensteds og har skapt en stor formue på tvilsomt grunnlag. Han fremstår som en suksess, og ved sine ekstravagante fester elsker han å vise det! Men drømmen har en vrangside, og hovedpersonens overflate skjuler store sjelelige dyp.

Det sies at amerikanerne lot seg sjokkere over romanpersonenes kyniske forhold til rikdom og status. Det er en kynisk og kald verden under den glitrende overflaten. I dag blir vel ingen overrasket over akkurat den avsløringen.

Korte intervjuer med motbydelige menn

”Korte intervjuer med motbydelige menn”

Av David Foster Wallace, oversatt av Preben Jordal

Cappelen Damm, 2012 (355 sider)

Det finnes forfattere som nøyer seg med de faste formularer, som produserer dikt, noveller og romaner etter normert standard, noen høster til og med anerkjennelse fra kritikere og selger godt. Ingenting galt med det. Men så finnes det forfattere som vil noe mer, som ikke er fornøyd med tingenes tilstand, som ønsker å strekke seg litt lenger, ja, kanskje se hvor langt det overhode er mulig å strekke seg.

David Foster Wallace tilhører sistnevnte kategori. I løpet av sitt korte liv (1962 – 2008) ga han ut tre samlinger med ”short stories” (en genre som ikke nødvendigvis samsvarer med den norske definisjonen av ”noveller”), to romaner og en mengde essays (flere samlet i bokform). Etter hans død har det også kommet en ny roman (som ikke var fullført før dødsfallet). Til tross for en ikke for omfattende produksjon befinner David Foster Wallace seg helt der oppe i toppen når amerikanerne rangerer sine moderne forfattere, hans ry er det aller beste.

Det er nettopp dette anslaget; det grenseutvidende, det originale, det nesten uhørt ambisiøse, som gjør denne forfatteren så spesiell, som skiller han ut i mengden, og som løfter han opp til et sted svært få litterater når. David Foster Wallace krever noe av leseren, hans prosa er utfordrende, til tider er også hans litterære tema og personer provoserende. Men klarer du å henge med i svingene så gir disse tekstene opplevelser i et litterært terreng du kanskje aldri før har befunnet deg i. Er ikke det i seg selv et kvalitetstegn? Er det ikke slike leseropplevelser vi jakter på?

Jeg har lest samlingen ”Glemsel” (”Oblivion”) av David Foster Wallace fra før, så jeg hadde en aning om hva som ventet meg når jeg gikk løs på denne. Preben Jordal har oversatt begge disse, og mang en gang under lesingen av disse tekstene måtte jeg sende noen tanker til oversetteren; dette må være noe av det mest krevende oversetterarbeidet fra engelsk (eller amerikansk) litteratur som er gjort. Jeg kan ikke forstå annet enn at Jordal har gjort en kjempejobb. David Foster Wallace skriver nemlig intrikat prosa, gjerne om emner langt utenfor allfarvei.

”Korte intervjuer med motbydelige menn” (bare tittelen!) ble gitt ut i USA allerede i 1999, fem år før nevnte ”Glemsel”. Når jeg nå sammenlikner de to (eneste) bøkene jeg har lest av Wallace slår det meg at ”Glemsel” fremstår som enda smartere, enda mer ambisiøs og grensesprengende enn ”Korte intervjuer …”. Men så hadde jo også Wallace kommet fem år lengre i sitt forfatterskap og i sin søken etter den ultimate litteratur. Det betyr ikke at ”Korte intervjuer …” er noen dårlig bok. Langt der ifra! Det finnes tekster her som går utenpå det meste av det du til daglig støter på. Selv lot jeg meg særlig begeistre av ”Den deprimerte”, som med sitt omfattende bruk av fotnoter både er original, morsom og krevende. Tekstene som bærer tittelen ”Korte intervjuer med motbydelige menn” er ”intervjuer” hvor spørsmålene er utelatt, på en slik måte at vi blir sittende igjen med monologer fra diverse kuriøse mannlige eksistenser, hvor samtlige befinner seg et godt stykke utenfor den mentale allfarvei.

”Korte intervjuer med motbydelige menn” må selvsagt varmt anbefales til lesere som vil ha noe mer, som vil strekke seg litt lenger.