For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges

”For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges”
Av Kyrre Andreassen

Gyldendal, 2016 (358 sider)

Kyrre Andreassen tar seg god tid. Det er hele ti år siden hans forrige roman ”Svendsens Catering” kom ut, hans roman nr. to. Romandebuten skjedde i 1999, med ”Barringer”. Alle Andreassens romaner er prisbelønnet, eller innstilt til priser. Årets roman ble nominert til både Brageprisen og P 2-lytternes romanpris. Så om Kyrre Andreassen tar seg god tid er altså resultatet tydeligvis verdt å vente på.

Jeg leste ”Svendsens Catering” med glede i sin tid. Det var en roman om en kokk som forsøkte å etablere egen bedrift, samtidig som privatlivet ikke akkurat gikk på skinner. Det var en romanperson som det kanskje ikke er altfor mange av i litteraturen i dag, på sett og vis gjenkjennelig, hverdaglig og jordnær. Men det som løftet boken var Kyrre Andreassens litterære stil, historien ble fortalt på et ganske muntlig vis, noen vil kanskje si i en rå eller skittenrealistisk stil.

Årets roman er på sett og vis lett gjenkjennelig for de som har lest Kyrre Andreassen fra før. ”For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges” handler om Krister Larsen, en elektriker med ryggprolaps, som via ”en fysak på NAV” formidles til en jobb som norsklærer for innvandrere. Det er en jobb som Krister Larsen ikke føler seg kvalifisert for, men rektor klarer å overtale ham ved å si at yrkeserfaringen hans mer enn kompenserer for manglende studiepoeng i norsk som andrespråk. Så Krister har ikke annet valg enn å akseptere jobbtilbudet. Men han er vel mer som en fisk på land å regne når han skal omgås kollegaene, og da han engasjerer en tsjetsjensk elev til å gjøre en jobb for ham privat (svart, selvsagt) så er han i trøbbel. Beskrivelsen av skolemiljøet har forresten mange kostelige scener, som får leseren til å humre av både lett skadefryd og gjenkjennelse.

Det viser seg også at Krister Larsen sliter med et aggresjonsproblem, og at han har sittet inne. Han er gift med Marianne, men etter ti år er ikke samlivet på topp. Så er det sønnen Andreas, som skolen vil ha foreldrenes samtykke til å sende til utredning, noe Krister er helt imot.

Igjen kan vi si at Kyrre Andreassen skaper en romankarakter av det hverdagslige og realistiske slaget, og skrivestilen har det samme, muntlige preget som i ”Svendsens Catering”. Romanen er i det hele tatt svært gjennomført og konsekvent. Historien fortelles av Krister Larsen selv i en slags monolog. Handlingen brettes ut med digresjoner og tidssprang, og gradvis trer hovedpersonen frem som en ganske kompleks og sympatisk kar, men samtidig med problematiske sider. Krister Larsen er muligens ikke helt å stole på, det er ikke nødvendigvis den hele og fulle sannheten som kommer frem i hans beretning.