Perlebryggeriet

”Perlebryggeriet”
Av Jenny Hval
Kolon Forlag, 2009 (123 sider)

Av de fjorten siste bøkene jeg har lest (og skrevet om) er bare en eneste skrevet av en kvinne (Mirjam Kristensen ”En ettermiddag om høsten”). Jeg må innrømme at jeg er redd for å gå glipp av noe, for det er jo mange kvinnelige forfattere som sikkert er verdt å lese. Så hvorfor leser jeg så få bøker av kvinner? Opererer vi i to forskjellige verdener som sjelden møtes?

Det siste året har jeg altså lest Mirjam Kristensen. Jeg har også lest to av Gunhild Øyehaug, romanen ”Vente, blinke”, som jeg likte godt, og en essaysamling. Ellers ingen. Men jeg prøvde å lese Alice Munroe ”Utsikten fra Castle Rock”, men gikk fort lei. Jeg har også gjort et par forsøk på å lese ”Tsjernobylfortellinger” av Ingrid Storholmen, men heller ikke den har jeg klart å fullføre. Det er altså delvis fordi jeg føler jeg bør lese flere bøker skrevet av kvinner at jeg gikk i gang med Jenny Hvals eneste roman til nå.

Hun er jo ellers det jeg vil kalle ”en spennende dame”. Kanskje bedre kjent som musiker, og hun har en fast musikkspalte i Klassekampen. Hun vet også å holde seg med en veldig bra hjemmeside. Derfor valgte jeg å gi hennes roman en sjanse.

Det er ikke noe Knausgårdformat over boken. Heldigvis. Jeg liker i utgangspunktet korte romaner best. 123 sider her. Luftig layout. En del vers på engelsk inn i mellom. Fort lest. Men fenger den meg?

Ja, egentlig. Den spinkle handlingen dreier seg om den norske biologistudenten Jo som kommer til byen Aybourne (et fiktivt sted i Australia?) for å studere. Hun strever litt med å finne seg et sted å bo og ender til slutt opp som leietaker hos en jente som disponerer et nedlagt fabrikklokale, et bryggeri visstnok. Ikke så mye skjer, men så dukker naboen Pym opp, og en trekanthistorie utspiller seg.

Det er ingen handlingsmettet actionhistorie dette. Langt ifra. Kvaliteten ligger i det sanselige språket, Jenny Hval er dyktig til å utpensle detaljer, kle fortellingen i overraskende språklige bilder. Jeg synes boken periodevis er riktig godt skrevet. På slutten glir også handlingen over i det surrealistiske og bildene jeg får i hodet minner meg litt om de jeg en gang så på lerretet i Peter Greenaways ”A Zed & Two Naughts (ZOO)”. Lettere makabert.