Hva jeg betyr

”Hva jeg betyr”
Av Dag Johan Haugerud
Forlaget Oktober, 2011 (326 sider)

Dag Johan Haugerud er en allsidig kar. Jeg må innrømme at jeg ikke ble oppmerksom på ham før jeg gikk på kino for å se filmen ”Som du ser meg”, der Haugerud både er regissør og manusforfatter. Filmen oser av kvalitet på manussiden, der den forteller tre ganske så hverdagslige historier hvor det som er av dramatikk foregår på det mellommenneskelige plan. Filmen begeistret meg, og det var slik jeg oppdaget at Dag Johan Haugerud også er forfatter, med tre romaner på cv’en.

”Hva jeg betyr” er hans bok fra i fjor, og nå ser jeg at den har høstet til dels glimrende kritikker. Likevel har den altså unnsluppet min litterære radar! Kanskje ikke så rart, boken kan umulig være særlig godt markedsført. Selv måtte jeg gripe fatt i en bibliotekar, som på min forespørsel låste seg inn i magasinet for å hente et eksemplar eksklusivt til meg. Også bibliotekene ser ut til å ville låne ut krim til folket, heller enn å markedsføre ny, norsk litteratur…

Jeg leste 35 sider av denne romanen før det gikk opp for meg at hovedpersonen er en kvinne! Du går nesten automatisk ut ifra at en mannlige forfatter som benytter jeg-form skriver om en mann. Men også i filmen ”Som du ser meg” er det kvinner i alle de store rollene, så det ser ut som om Dag Johan Haugerud har et godt grep om sine kvinnelige skikkelser. 

Hovedpersonen i «Hva jeg betyr» er en kvinnelig bibliotekar (Haugerud er selv utdannet bibliotekar!) som bor alene. Hun har en sønn som jobber i filmbransjen. En dag sier hun ja til å filme i et bryllup, siden biblioteket disponerer et ubrukt videokamera, dette som en vennetjeneste. Store deler av romanen kretser rundt denne hendelsen og alle de implikasjoner dette fører til. Sønnen trekkes inn i bildet da han får i oppdrag å redigere råmaterialet fra bryllupet, og dette gjør at mor og sønn lærer å kjenne hverandre på nye måter. Absurd nok oppstår det en kunstnerisk uenighet mellom dem, og såre følelser kommer frem.

Denne tilsynelatende trivielle historien bruker Haugerud til å si mye om mellommenneskelige relasjoner, mer eller mindre tause forventninger og uuttalte håp ligger som et teppe over romankarakterene. Dette er en neste usannsynlig hverdagslig historie, hvor småting blåses opp og blir store og viktige saker. Observasjonsevnen og de til tider subtile, korte dialogene vitner om en forfatter som elsker å fordype seg i detaljer. Det kunne lett ha blitt veldig kjedelig, men romanen har kvaliteter som gjør at leserens interesse opprettholdes.

En dåre fri

”En dåre fri”

Av Beate Grimsrud

Cappelen Damm, 2011 (510 sider)

”En dåre fri” er en usedvanlig bok om et spesielt menneske, skrevet i en enkel og medrivende prosa. Denne romanen gjorde inntrykk!

Når boken begynner er hovedpersonen Eli 39 år og har vært inn og ut av psykiatriske klinikker de siste 18 årene. Eli hører stemmer, fire guttestemmer som tidvis tar over kontrollen og fører Eli inn i psykoser. Eli er det vi vil kalle schizofren.

”En dåre fri” gir et sjeldent innblikk i en schizofrens verden. Romanen ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris fra både Norge og Sverige, Beate Grimsrud bodde nemlig i Norge til hun var fylt 21, siden flyttet hun til Sverige og har blitt boende der. Historien om den schizofrene Eli, slik den fortelles her, er fascinerende lesning. Sjelden har jeg som leser kommet så nær en innsikt i hvordan en psykisk syk med en slik diagnose opplever seg selv.

Grimsrud forteller episodisk, hun hopper frem og tilbake i tid og vi møter Eli fra hun er 6 år gammel og frem til dags dato. Første gang Eli hører stemmer er hun 6 år gammel, og det er Espen Askeladd fra folkeeventyrene som begynner å snakke til henne. Espen er 6 år, som Eli. Men mens Eli blir eldre og til slutt voksen, forblir den Espen som snakker inne i hodet en 6-åring. Tidlig dukker også Erik og Emil opp i hodet og snakker til Eli. Når Eli blir syk er det stemmene som forteller henne hva hun skal gjøre, og i sykdomsperiodene lar Eli seg styre av stemmene. I voksen alder dukker også en fjerde stemme opp – prins Eugen. Han er en mye mer moden stemme, og underlig nok kan det virke som han har en positiv innvirkning på den syke Eli.

I romanen følger vi Elis kamp mot sykdommen, men vi møter også Elis familie som har sitt og stri med, dette fortelles parallelt med hennes utvikling som kreativt menneske, til hun oppnår anerkjennelse som feiret forfatter.

Fortellingen om Eli skrives i første person, og hvis du som leser vet litt om forfatteren på forhånd, er det lett å tro at du leser Grimsruds selvbiografi. Men i intervju har Beate Grimsrud nektet å gå inn på hva som er selvbiografisk og hva som er fiksjon, det er en roman hun har skrevet sier hun, et kunstverk. Likevel er Elis historie i det ytre i alle fall svært lik forfatterens egen, her fortelles det bl.a. om ting som skjer mens hun arbeider med bøker og filmer (Beate Grimsrud lager også film) som bærer forfatterens navn, så leseren kan være tilbøyelig til å lese romanen selvbiografisk.