Dagbok 1924-1994. I utval

”Dagbok 1924–1994. I utval”

Av Olav H. Hauge

Samlaget, 2011 (316 sider)

Da Olav H. Hauge døde i 1994 etterlot han seg bl.a. 84 skrivebøker på til sammen 5.720 håndskrevne sider. Dette var hans personlige dagbok, som han begynte å skrive på 15 år gammel i mars 1924. I de neste 70 årene fortsatte han å skrive i dagboken, ikke hver dag, men veldig regelmessig. Unntakene var i de periodene han var innlagt pga. sine psykiske plager. Det er for eksempel et opphold mellom 1933 og 1937, en tid han for det meste tilbrakte på Valen sykehus.

Dagboken ble utgitt i sin helhet i 2000, i 5 bind, på til sammen 3.720 sider. Samlaget hadde da supplert teksten med et register på over 5.000 navn på personer som omtales i dagboken. Et storverk som har fått kultstatus, men som de færreste naturlig nok gir seg i kast med.

Vi andre kan derimot glede oss over dette utdraget på vel 300 sider, redigert av forlagsredaktør Sverre Tusvik. Det er nok til å danne seg et bilde av både omfang og spennvidde av Hauges dagbokopptegnelser, og det vil garantert inspirere til videre lesning, både av Olav H. Hauges egne dikt, men også av en rekke bøker og forfatterskap han beskriver i dagboken. Det interessante med Hauges dagbok er nemlig at de er spekket med litterære referanser. Ja, man blir nesten ydmyk i møtet med denne lesehesten og det livslange samværet han hadde med litteraturen.

Selv om dette ikke er en tradisjonell dagbok fylt opp av personlige tanker og hendelser, gir den likevel nok drypp av Olav H. Hauges liv til at vi blir godt kjent med denne personligheten fra Ulvik i Hardanger. Hauge var lenge en einstøing og han var langt oppe i 60-årene før han giftet seg med den tjue år yngre Bodil Cappelen. Naturlig nok får vi også innblikk i dette. Det er forresten gitt ut en egen bok med brevvekslingen mellom de to.

I en av de første opptegnelsene i dagboken, datert 10. juni 1924, skriver han at han hittil har lest 626 bøker. ”Det er lite. Temmelig lite”, skriver han selv. Det er vel ikke mange som ville sagt det samme, Hauge var altså ikke fylt 16 år ennå!

Hauge debuterte med egne dikt i 1946. Deretter kom det en ny samling hvert 5. år frem til 1961, da han ble belønnet med Kritikerprisen. Det er påfallende å lese hvor liten tro Hauge hadde på seg selv og sin egen diktning de første 15 årene. Dette var en person som gjerne skriver positivt om andre, men som altså ikke helt har troen på egne evner. Ellers er vidsyn og en aldri sviktende nysgjerrighet et særtrekk ved Hauges dagbok. Hans hunger etter litteratur og filosofi gjorde at han bl.a. lærte seg tysk og fransk, i tillegg til engelsk. Hans språkkunnskaper gjorde ham i stand til å oversette en rekke betydelige forfattere til norsk, for første gang.

Det er også påfallende hvor stort kontaktnett han hadde. Etter som årene gikk fikk han et stort ry som forfatter og gjendikter, og utallige besøkende kom til ham på gården i Ulvik. En av de som omtales hyppigst i dagboken er Jan Erik Vold. I det hele tatt hadde Hauge mye omgang med andre forfattere, også betydelig yngre enn ham. Det vitner om at han høstet stor anerkjennelse og at han var levende opptatt av alt det nye som dukket opp i det litterære miljøet.

Det er ellers mange sitatvennlige og slående formuleringer å finn her. Mange av dem brukte han nok i en eller annen form i sin egen diktning. Dagboken gir en unik mulighet til å bli kjent med dikteren Olav H. Hauge.

M Train

”M Train”

Av Patti Smith, oversatt av Brit Bildøen

Det Norske Samlaget, 2016 (246 sider)

Dette er tredje boken av Patti Smith som Samlaget gir ut i norsk oversettelse. Selvbiografien ”Just Kids” kom i 2012, mens diktsamlingen ”Sanka ull” kom året etter. Patti Smith har spilt mye i Norge de siste årene, og hun har fått et stort publikum her til lands. Nå har hun også fått en stor leserkrets, hun selger nemlig godt.

Først er det verdt å stoppe opp og se nøye på omslagsfotoet. I mørke bruntoner sitter Patti Smith alene ved et lite kafébord. Hun ser resignert, nærmest trist ut i løse luften, eller kanskje er hun nedsunket i dype tanker. På bordet foran henne stor en stor kopp og et polaroidkamera. På slutten av boken får vi forklaringen på bildet, og den tilsynelatende resignasjonen det utstråler. Det viser seg å være tatt på Kafé ’Ino i Greenwich Village, Patti Smiths stamkafé i ti år. Det er tatt siste dagen denne kaféen var åpen. Det er som om forfatteren på bildet sørger over at enda en god venn har gått bort, og at hun nå er enda mer alene enn før.

Patti Smith er selvsagt mest kjent for musikken og som et slags feministisk punkikon fra 1970-tallet. Faktum er imidlertid at hun ga ut flere diktsamlinger før hun slo gjennom med debutplata ”Horses” i 1975. Det var poet og forfatter hun begynte som, og det er kanskje som forfatter hun vil avslutte karrieren også, hun blir tross alt 70 i år, og kanskje passer det 70-åringer bedre å samle tankene på papir fremfor å utagere på en scene.

Tittelen ”M Train” kan kanskje stå for ”Memory Train”? I hvert fall er det den tilbakeskuende forfatteren vi møter oftest i boken. Tekstene består for en stor del av minner, eller refleksjoner over viktige inspirasjonskilder fra kulturens verden, samt drypp fra den personlige sfære, der savnet etter den avdøde ektemannen skinner klarest. Dette er ikke en fortelling fra a til å, men mer selvstendige kapitler som likevel utgjør en helhet i kraft av å formidle en bestemt stemning, eller fargetone. Forfatteren har også illustrert tekstene med mange polaroidfoto.

Som leser får du inntrykk av at forfatteren lever i en helt særegen boble der det meste foregår oppe i hodet. Hvor mange kulturelle referanser som finnes i denne boken er ikke lett å telle, for stort sett alle sider er fylt opp av dem. Patti Smith er en type fan som kan finne på å reise jorden rundt for å oppsøke gravsteder til avdøde helter, enten det er Jean Genet i Marokko, Sylvia Plath i England eller Frida Kahlo i Mexico. Alltid medbringende sitt polaroidkamera, alltid på leting etter relikvier, som om det er helgener hun dyrker.

Det skal sies at mange av kapitlene i ”M Train” er godt skrevet. Patti Smith har helt klart evnen til å skape en litterær grunntone, en stemning som hun holder fast ved. Det er en litt sær verden, for det meste tilbakeskuende, ofte preget av en slags sorg eller en følelse av tap.

”M Train” er opptegnelser fra kafébordene, en bohems erindring om andre bohemer, en kunstnersjels søken etter andre kunstnersjeler, etter et fellesskap der materielle verdier er uten betydning. ”M Train” er ren ånd.