”Darling River”
Av Sara
Stridsberg, oversatt av Monica Aasprong
Aschehoug
& Co., 2011 (287 sider)
Sara
Stridsberg fikk Nordisk Råds Litteraturpris i 2007 for boken
”Drømmefakultetet”, der hun tok utgangspunkt i historien til Valerie Solanas,
kvinnen som sikret seg berømmelse ved å skyte Andy Warhol og som skrev
”S.C.U.M. Manifesto” – et ekstremfeministisk kampskrift, som for øvrig
Stridsberg selv har oversatt til svensk.
Denne
gang tar Stridsberg utgangspunkt i en litterær person, nemlig ungjenta i Vladimir
Nabokovs notoriske roman ”Lolita” (1955). Så er da også undertittelen til
”Darling River” – ”Doloresvariasjoner” – en indikasjon på at vi får servert
flere versjoner eller variasjoner av Dolores i boken. Stridberg skriver altså
en roman der fortellerstemmen snakker om samme karakter, men i flere utgaver.
Dette grepet indikerer at ”Darling River” ikke er en tradisjonelt fortalt,
kronologisk presentert historie, men en mer eksperimentell roman. Resultatet er
vellykket, men det forutsetter at leseren aksepterer leken.
En stor
del av kvaliteten til denne romanen lener seg på språket som Stridsberg skaper.
Hun evner å bruke et billedrikt og poetisk språk på en måte som hever
tematikken. Der Dolores (Lo) historie lett kunne ende opp i sosialrealistisk
tristesse i en dårligere forfatters grep, blir fortellingen i Stridsbergs hånd
vakker, varm og menneskelig, der den like gjerne kunne vært brutal, tragisk og
frastøtende.
Romanens
form gjør at leseren ikke nødvendigvis ser den nøye komponerte og gjennomarbeidede
strukturen før på aller siste side, der kapitteloverskriftene befinner seg!
Først der fant jeg sammenhenger som jeg nok med fordel kunne funnet tidligere.
Det kunne derfor være fristende å lese boken om igjen, jeg har nemlig en
følelse av at ”Darling River” inneholder enda mer enn det jeg har oppdaget ved
første lesning.
