fredag 28. juni 2013

Fugledansen



”Fugledansen”
Av Ingvar Ambjørnsen
J. W. Cappelens Forlag a.s., 1995 (197 sider)

Med Elling hadde Ingvar Ambjørnsen skapt en karakter han ikke ville gi slipp på. ”Utsikt til paradiset” sluttet med at sosialkontoret flyttet Elling ut av blokkleiligheten han hadde delt med sin mor i 32 år, men som de anså ham uskikket til å bo alene i da mor døde. I ”Fugledansen” er Elling flyttet inn på en institusjon utenfor storbyen, der han deler rom med Kjell Bjarne, en voksen mann med en enkel hjerne og primære behov.

Det er lett å skjønne hvorfor Ambjørnsen spinner videre på Elling-figuren. Elling er en takknemlig karakter for en forfatter, en personlighet som gjerne kommer til kort i sosiale sammenhenger, men som har et rikt indre liv og grubler og filosoferer over det meste. Ellings suksess som romankarakter er jo at han er en uutømmelig kilde for Ambjørnsens ulike innfall, at han er velegnet til å spinne videre på, at han er et oppkomme av pussige, men gjenkjennelige betraktninger. At Elling sikkert hadde ergret vettet av de fleste om han faktisk hadde vandret rundt i to sko, med sine sære oppheng og pedantiske vaner, gjør at leseren levende kan forestille seg ham. Elling-karakteren lever i leserens bevissthet som en troverdig, men sær, personlighet.

Halvparten av ”Fugledansen” består av det Elling selv kaller ”Spania-rapporten”, en skildring av en ferietur mor og sønn foretok til Benidorm noen å tidligere. ”Spania-rapporten” ble til over en tre måneders periode, og er et resultat av psykolog Omholts oppfordring til Elling om å forklare hvorfor han ødela den nye dressen sin. Den daglige skrivingen av rapporten fungerer som terapi, og ansporer Elling til videre skriving, denne gangen leserbrev som han sender til en rekke aviser. Dermed får han i egne øyne status som samfunnsdebattant, og nyter romkamerat Kjell Bjarnes beundring.

”Fugledansen” står ikke så sterkt som selvstendig roman som det ”Utsikt til paradiset” gjør. Til det lener den seg for mye på at den er en oppfølger, en bok nr. 2 om Elling. Men du kan ikke akkurat bebreide Ambjørnsen for at han ønsket å spinne videre på en romankarakter av Ellings støpning. I tillegg til forfatteren var nok de fleste som leste første bok lysten på et gjensyn de også.

søndag 16. juni 2013

Utsikt til paradiset



”Utsikt til paradiset”
Av Ingvar Ambjørnsen
J. W. Cappelens Forlag a.s., 1993 (149 sider)

Ingvar Ambjørnsen er en av landets mest produktive og suksessrike forfattere. Debuterte gjorde han allerede i 1981, 24 år gammel. Siden har det blitt over 40 utgivelser, over et bredt spekter; romaner og noveller for voksne, ungdomsbøker, barnebøker, artikkelsamlinger og et hørespill. Han er oversatt til en rekke språk. Hele 8 av Ambjørnsens utgivelser er blitt filmatisert. En rask opptelling på wikipedia forteller at han har mottatt hele 18 priser eller stipendier. Han har til og med blitt utnevnt til æresborger av hjembyen Larvik!

Ikke verst for en forfatter som i starten fremsto som talsmann for drop-outs og utskudd. Ambjørnsen skrev romaner om psykiatriske pasienter, hasjsmuglere og frikere, og han identifiserte seg sterkt med de som ikke lykkes, eller som ikke trivdes, på innsiden av samfunnet. All ære for det, det særegne for Ambjørnsen er jo at han aldri har forlatt dette perspektivet eller disse verdiene, han har gitt stemme til mange av de stemmeløse.

”Utsikt til paradiset” er den første av de fire bøkene om Elling. Jeg har ikke lest så mye av Ambjørnsen fra før, kanskje fordi jeg leste en av de første romanene hans, Sarons ham (1982), og ikke ble særlig imponert av den. Elling er likevel kjent stoff, siden hele tre av de fire bøkene om ham er blitt filmatisert. Når jeg begynte å lese denne romanen hadde jeg derfor Per Christian Ellingsens tolkning av Elling på filmlerretet i hodet.

La det være sagt med en gang; ”Utsikt til paradiset” er en knakende god roman, morsom, trist, rørende, og Ingvar Ambjørnsens språk er en nytelse å lese!

”Mor døde.” Så effektivt kan en historie begynne, og øyeblikkelig er leseren hektet. Romanen er en eneste lang monolog hvor du fanges i Ellings tankeverden. Elling er 32 år når moren dør. De to har alltid bodd sammen i en blokkleilighet i en drabantby i Oslo. De har levd tett på hverandre, det finnes tilsynelatende ingen andre slektninger. Heller ingen venner eller naboer stikker innom. Elling sier selv at han lever godt av trygden han får, så leseren skjønner at et eller annet feiler Elling.

I denne lille verdenen trives Elling godt. Han leser Arbeiderbladet, er sosialdemokrat, og en stor beundrer av Gro Harlem Brundtland. Å tenke på at Gro styrer landet gir Elling ro og trygghet i tilværelsen. Elling samler på utklipp av Gro og limer disse inn i album. Han har seksuelle fantasier om Gro, utløst av et bilde av statsministeren i en tettsittende, våt gummidrakt på et seilbrett. Akkurat disse sekvensene i romanen fikk meg til å tenke på hvordan andre lands myndigheter ville ha reagert mot en forfatter som fremstilte landets statsoverhode på en slik måte som Ambjørnsen her gjør. Jeg tror at Ambjørnsen skal være glad for at han skriver på norsk, om en norsk statsminister …

Mor dør, som sagt. Men Ellings verden går videre, på en ganske usentimental måte. Han innretter seg med teleskop på mors gamle soverom, hvor han bedriver kveldene med å spionere på sine naboer i blokken nedenfor. Han dikter opp naboenes livshistorier og forsøker også å engasjere seg i livene deres ved å ringe dem opp anonymt. Elling er altså en kikker, men han er selvsagt harmløs.

Men ting foregår i kullissene uten Ellings viten. Sosialkontoret ringer, sosialkontoret banker på døren. Ellings verden er truet, og han reagerer med blomstrende tvangsnevroser og angstanfall. Elling kan ikke fortsette å bo alene i leiligheten nå som mot er død, mener sosialkontoret.

Elling er blitt sammenliknet med Mattis i Tarjei Vesaas bok Fuglane. På samme måte som Vesaas gjør Mattis verden forståelig, gir Ambjørnsen et imponerende innblikk i Ellings tankeverden. ”Utsikt til paradis” er et psykologisk dykk inn i Ellings tilværelse, og er i dag en moderne norsk litteraturklassiker.

onsdag 5. juni 2013

Synder



”Synder”
Av F. Sionil José, oversatt av Hilde Lyng
Solum Forlag, 2011 (236 sider)
Når leste du sist en roman av en filippinsk forfatter? Tenkte meg det. F. Sionil José er kanskje den mest kjente filippinske forfatter internasjonalt, det hjelper nok at han skriver sine bøker på engelsk og ikke tagalog, eller et av de andre språkene på øygruppen. Født i 1924 i Pangasinanprovinsen, nord for Manila, har han levd et langt liv i litteraturen og har mottatt en rekke internasjonale priser. Det kan også nevnes at Sionil José eier Solidaridad Bookshop, en bokhandel i Manila som har stor betydning for lokale forfattere og personer med interesse for litteratur. Det er nemlig ikke enkelt å finne gode bokhandler i dette landet, hvor det skrevne ord i form av bøker, aviser eller tidsskrift ikke er særlig synlig (her snakker jeg av erfaring). I en alder av snart 90 år har Sionil José ukentlig en fastspalte på trykk i avisen The Philippine Star der han kommenterer ulike trekk i det filippinske samfunnet.

F. Sionil José kom, som det store flertall filippinere, fra små kår. Livet i den lille byen Rosales i Pangasinan er rammen rundt mange av bøkene hans, bl.a. de fem romanene som samlet kalles ”Rosales sagaen”, og der den fjerde romanen ”Mass” er den eneste boken av ham jeg har lest fra før, kjøpt i den eneste anstendige bokhandelen jeg tilfeldig gikk forbi i løpet av en hel måned på Filippinene i 2010. Det var ikke noen selvfølge at Sionil José skulle bli forfatter, oppvokst som han var blant småkårsfolk i provinsen. Det sies at det var hans oppofrende mor som skal ha æren for at han havnet på Universitetet etter krigen, og at han via journalistikken ble en skrivende mann.

F. Sionil José er en sosialt bevisst forfatter som i sine bøker speiler samfunnet på godt og vondt. Dette har gjort ham til en kontroversiell figur, men har også gitt ham heder og ære. ”Synder” ble utgitt på Filippinene allerede i 1973, og er så vidt jeg vet den eneste av hans romaner som er utgitt på norsk. Romanens hovedperson er Don Carlos Cobello, en av landets aller rikeste menn, og det er han som fører ordet. Gjennom Cobellos fortelling får leseren en klar forståelse for det filippinske klassesamfunnet, hvor de aller fleste tilhører den fattige del av folket. Cobello har levd et liv i stor materiell rikdom, med eiendommer over store deler av verden. Som de fleste rike mennesker har han arvet sin rikdom og vet fra ung alder av hvor viktig det er å bygge allianser med andre mektige mennesker i samfunnet. Korrupsjon, nepotisme og rå makt brukes for å opprettholde rikdommen og øke formuen.

”Synder” skal være F. Sionil Josés mest kontroversielle roman, kanskje også fordi den viser en skandaløs seksualmoral. Vi må ikke glemme Den Katolske Kirkes sterke stilling på Filippinene. Don Carlos Cobello nekter seg ingen gleder i så måte, heller ikke incestuøse forhold. 

Men når Don Carlos ligger på dødsleiet, og nærmest holder dommedag over seg selv, er det oppskriftsmessig nok ikke materiell rikdom og stor makt som betyr noe, men derimot relasjonene til hans aller nærmeste. Slik ender romanen ut som en moralsk fabel.

Rent litterært er kanskje denne 40 år gamle romanen ikke så veldig original eller spennende, men for norske lesere kan den gi et sjeldent innsyn i samfunnsforhold vi bare har overfladisk kjennskap til.