”Collini-saken”
Av
Ferdinand von Schirach, oversatt av Sverre Dahl
Gyldendal
Norsk Forlag AS, 2013 (140 sider)
Ferdinand
von Schirach er en kjent forsvarsadvokat i Tyskland, og rammen rundt det han
skriver om er kjent territorium for ham, det dreier seg om kriminalsaker.
Likevel markedsføres han ikke av forlaget under den lett salgbare rubrikken
”krim”, Schirachs bøker har en litterær kvalitet som overskrider det meste av
krimlitteraturen, som gjerne ikke fungerer som annet enn underholdning og
tidtrøyte. Spørsmålet er: Vil en konsument av krimlitteratur ha sansen for
Schirach?
Dette er
forsvarsadvokatens første roman, han har tidligere gitt ut to novellesamlinger
til gode kritikker (begge er oversatt til norsk). Som forsvarsadvokat har
Schirach for sikkerhets skyld valgt en mann av samme stand som hovedperson,
ikke en politietterforsker som vanlig er i en krimbok. Selv om ”Collini-saken” i
bunn og grunn er en krim, er det likevel ikke jakten på morderen som er poenget
her. Morderen er nemlig kjent, han blir pågrepet tidlig og tilstår alt. Det er
jakten på et motiv som driver fortellingen frem, for tilsynelatende er det
ingen forbindelse mellom forbryter og offer.
Denne
leseren ble bare sånn passelig fengslet av jakten på et motiv, for det ligger i
kortene at svaret finnes i fortiden. Da gjelder det bare å finne den riktige
tråden og nøste opp. Noen store overraskelser ligger altså ikke på lur. At
bokens hovedperson, den ferske og urutinerte advokaten Caspar Leinen, indirekte
viser seg å være personlig involvert i saken, er heller ikke et uvanlig kort å
spille ut i krimlitteraturen. Det virker søkt, men passer liksom inn i genren
(er det da likevel en ”krim” jeg leser?).
Boken er
kort, og egentlig kjapt lest. At Ferdinand von Schirach tidligere har holdt seg
til novelleformen vises i språket. Det er knapt og konsist, det er også partier
med mer maleriske bilder, men forblir noe vel korthugget. For at historien
skal oppleves som troverdig er forfatteren avhengig av at leseren kan leve seg
inn i personenes psykologi, at motivene gjør handlingene forståelige. Ferdinand
von Schirach gjør mye på 140 sider, men for en gang skyld er jeg tilbøyelig til
å mene at romanen hadde blitt bedre om lerretet hadde blitt tegnet enda
bredere. ”Collini-saken” er faktisk litt for knapp, litt for kjapt lest, til å
gi den helt store opplevelsen.
