”Solar”
Av Ian
McEwan, oversatt av Halvor Kristiansen
Gyldendal
Norsk Forlag, 2010 (321 sider)
Ian
McEwan er en feiret forfatter med en lang rekke utgivelser bak seg. McEwan
skriver i en rekke genre, og de aller fleste romanene hans er oversatt til
norsk. Likevel har jeg kun lest den korte romanen ”Ved Checil Beach” fra 2007,
før jeg nå tok fatt på ”Solar” fra 2010. Det er mer enn nok til å si at dette
er en forfatter vel verdt å bruke tid på.
I ”Solar”
møter vi nobelprisvinneren Michael Beard, en fysiker på noen og femti år, som
er i ferd med å gå inn i sin femte skilsmisse. Michael Beard er ingen sympatisk
hovedperson i utgangspunktet, noe han også på sett og vis innser selv. I
tillegg til å være en rundbrenner er han også klar over at han faglig sett for
lengst har nådd toppen, og at han nå surfer godt på nobelprisen han vant i unge
år. Han låner navnet sitt ut til diverse konferanser og læreinstitusjoner, men
først og fremst til et forskningssenter som satser på fornybar energi. Beard
selv er riktignok ikke helt overbevist om at global oppvarming er
menneskeskapt, og han er ikke mer enn halvhjertet interessert i vindkraftprosjektet
som forskningssenteret arbeider med.
Passert
50, faglig umotivert, og med snart eks-kone nr. 5 på cven, har han likevel nok
selvinnsikt til å oppleve en livskrise. Bedre blir det ikke når han innser at
den betydelige yngre kone nr. 5 er for god til å miste. Hun har innledet et
forhold til håndverkeren som er i gang med oppussing i huset, en opplagt
hevnakt. Verre skal det imidlertid bli da Beard fersker en ung forsker fra
stiftelsen i sin egen morgenkåpe på sofaen, også han på besøk hos konen. At
episoden ender i en dødsulykke som lett kan tolkes som drap, gjør tilværelsen
akutt komplisert for vår hovedperson.
”Solar”
inneholder nok dramatikk til å fremstå som en handlingsdrevet roman, og boken
er både underholdende og morsom. Men denne leseren kan ikke unngå å la seg
imponere av McEwans utvilsomt gode innsikt i forskningstemaene han tar opp.
Dette er en forfatter som ikke tar lett på research! En lengre sekvens handler
da også om et tokt til Svalbard, der noen forskere, men samtidig langt flere
kunstnere og artister, skal bo noen døgn i isen for ”å sette fokus” på global
oppvarming.
En god
sekvens i boken er en begripelig konfrontasjon mellom naturvitenskapsmannen
Beard og en postmodernistisk humanist, som havner i samme politisk oppnevnte
kommisjon. Her får vi på en underholdende måte synliggjort en
vitenskapsteoretisk feide som rir akademia med jevne mellomrom. Høres det ikke
morsomt ut sier du? Det er det!
