Frihet

Frihet
av Jonathan Franzen, oversatt av Monica Carlsen
Cappelen Damm AS, 2010 (574 sider)

”President Obama kunne ikke få den fort nok. Kritikere over hele verden er i ekstase. Jonathan Franzens Frihet er en mesterlig fortelling om en moderne families vekst og fall.”
(sakset fra Bokklubben)

For sikkerhets skyld har forlaget Cappelen Damm med rimelig store skrifttyper på smussomslaget trykket følgende sitat av Dagens Næringslivs anmelder Ane Farsethås: ”Et mesterverk”, sikkert for at leseren ikke skal være i tvil om hvilket betydelig litterært verk vi her holder i hånden.

Glem det! Denne romanen er nemlig en skikkelig skuffelse som ikke fortjener den internasjonale oppmerksomheten den er blitt tildelt.

Jonathan Franzens forrige store roman Korrigeringer (på norsk i 2002) var en intrikat komponert familiehistorie som maktet å si noe vesentlig både om samfunnet og om individets daglige kamp og streben. Var Franzen en forfatter som kunne ta opp arven og spille en fremtidig rolle i amerikansk litteratur lik det en kjempe som Philip Roth har gjort i et par mannsaldre? Nei, definitivt ikke, om vi legger Frihet til grunn som en målestokk.

Frihet er en roman som breier seg over 573 sider. Omfangsrikt må det selvsagt være, dette skal jo være en stor roman, dessverre er dette ofte synonymt med mursteinstykke bøker, særlig av den amerikanske typen. Problemet med Frihet er at hovedpersonene Patty og Walter Berglund, og Walters skolekamerat – rockeren Rickard Katz, fremstår som så uinteressante personer, plaget av trivielle problemer. Historien er rett og slett ikke interessant nok, og etter relativt kort tid blir det et spørsmål om du skal legge fra deg boken, eller lese videre i håp om at Franzen skal gjøre noen interessante grep. Det gjør forfatteren ikke. I stedet lider vi oss gjennom noen hundre sider triviell litteratur – en slags trekanthistorie, svært forutsigbar og trøttende. At språket fremstår som flatt kan selvsagt skyldes oversettelsen, men jeg mistenker rett og slett at resultatet skyldes at forfatteren har brukt 7-8 år av sitt liv på å slite frem denne oppfølgeren til Korrigeringer. Denne boka mangler definitivt overskudd, driv og spenst!

La deg derfor ikke lure av at boka markedsføres tungt over hele verden og at du sannsynligvis finner stabler av den uansett hvilket land du kommer til. Dette er ikke et mesterverk!