tirsdag 12. desember 2017

Ordbok for underklassen



”Ordbok for underklassen”
Av Arne Klyve & Jon Severud
Spartacus forlag AS, 2013 (125 sider)

Det er minst to måter å lese denne lille boken på: Enten på den humoristiske måten eller på den indignerte, eller snarere sterkt forbannede, måten. Med undertittelen ”Slå tilbake mot byråkratispråk og nyord fra næringslivet” er altså temaet språk og makten bak språket. Det er et språk som er lett gjenkjennelig for alle som har jobbet i byråkratiet, i skolen eller i helsevesenet de siste tretti årene, ja egentlig for alle som har yrkeserfaring fra offentlig sektor.

Det dreier seg i all hovedsak om en type lederspråk som kommer fra New Public Management, en filosofi der ideen er å drive virksomheten i offentlig sektor akkurat slik man driver i det private næringslivet. Til det trengs et helt nytt språk, kall det NPM, som i virkeligheten er en slags hersketeknikk, eller et språk som er på alvorlig kollisjonskurs med virkeligheten til de som jobber der.

Orwell beskrev ”nytale” i sin fremtidsdystopi ”1984”. De to forfatterne er flinke til å avsløre ”nytalen” som innføringen av NPM har medført i offentlig sektor. Ikke nok med at det florerer med ubrukelige og i utgangspunktet meningsløse ord og begreper i det nye lederspråket, men ordenes mening er svært ofte det stikk motsatte av den virkeligheten disse begrepene skal bety.

Boken gir en alfabetisk oversikt over slike nyord, der forfatternes ordforklaringer avslører meningsinnholdet bak terminologien. Alt er svært underholdende, og hadde bare vært lattervekkende om det ikke var for at det hele er dypt tragisk. NPM-språket er et maktspråk som tilslører realitetene, og som er et konkret uttrykk for en ideologi der alt gjøres om til marked, der pasienter og elever er blitt ”kunder”, der arbeidsledige er ”brukere” osv.

Det er bedriftsøkonomiens og reklamens terminologi som har invadert velferdssektoren, og der ledere er uteksaminert med en helt egen rolleforståelse. Å lede er blitt et fag, og dette ”ledelsesfaget” overkjører gamle og hederstunge profesjoner i helsevesenet, i skolen, ja alle steder der NPM-tankegangen er innført.

”Ordbok for underklassen” er derfor en politisk bok, og en svært viktig politisk bok. Den bør være obligatorisk lesning for alle som jobber i offentlig sektor. Etter en gjennomlesning eller to er du godt rustet til å avkle makten neste gang organisasjonen skal omorganiseres, og du blir bedt om å vise endringsvilje.

Anmeldelsen er basert på første utgave fra 2013, boken har senere kommet i ny og oppdatert versjon.

torsdag 23. november 2017

Ingen mennesker er født frie



”Ingen mennesker er født frie”
Oscar Dybedahl, Sigurd Hverven, Ola Innset, Mimir Kristjánsson (red.)
Dreyers Forlag, 2017 (219 sider)

Siden Reagan og Thatcher har liberalismen vunnet stadige seiere. I dag fremstår den som en hegemonisk ideologi som legger premissene og rammene for hvordan politikken skal være. Særlig siden Sovjetunionens oppløsning og slutten på den kalde krigen tidlig på 1990-tallet, virker det som om liberalismen står tilbake uten konkurrenter. Alle er blitt liberalister.

Dette har fått et knippe unge skribenter og akademikere til å samle seg i antologien ”Ingen mennesker er født frie. Kritikk av liberalismen”. Flere av dem har tidligere levert lignende bidrag i andre sammenhenger, men disse tekstene representerer et samlet oppgjør med det mangesidige uttrykket som dagens liberalisme representerer.

Er det mulig for det moderne mennesket å ikke være liberal? Betyr ikke liberal det samme som tolerant overfor livssyn, legning, kultur osv.? Dette har tydeligvis skapt en del forvirring. Men hvem har sagt at ikke sosialister kan være tolerante? I dette jubileumsåret er det bare å minne om at bolsjevikene avkriminaliserte homofili i Russland i 1917.

Artikkelsamlingen er blitt et friskt fremstøt som går i strupen på en ideologi som gjennomsyrer det politiske livet både i Norge og internasjonalt. Artiklene spenner fra rene filosofiske eller ideologiske tekster, der man går til roten av den moderne liberalismens røtter, og til å ta opp spesifikke politikkfelt som likestilling og miljø. Boken evner å gi et samlet bilde av hvordan liberalismen, som i dag først og fremst markerer seg som nyliberalisme, gjennomsyrer det meste av politisk tenkning. Det kan virke som om Margareth Thatchers påstand ”There is no alternative” er blitt virkeliggjort

I motsetning til det som gjerne er den gjengse oppfatning var ikke liberalismens pionerer tilhengere av massedemokratiet, men heller en form for aristokratisk styre, der privat eiendomsrett var selve grunnlaget. I dag er det lett å peke på hvordan nyliberalismen, som de fleste av artikkelforfatterne tar for seg, innsnevrer det demokratiske handlingsrommet.

Tendens er å løfte flere og flere områder ut av den politiske sfæren og over i juss eller forvaltning. Denne rettsliggjøringen skal sikre et fritt næringsliv, men denne friheten går på bekostning av folkestyrets ide om at et flertall skal kunne endre politikkens kurs. Demokratiet er låst av internasjonale avtaler utformet av overnasjonale organ hevet over de nasjonale, demokratiske institusjonene.

Ellers er tanken om markedsstyring helt sentral i dagens nyliberalisme. Her har sosialdemokratene også adoptert ideologien, ved for eksempel å implementere styringssystemer i offentlig sektor som etteraper det private markedet.

Et annet sentralt punkt i liberalismen slik den kommer til uttrykk i dag er det ekstreme individfokuset. På mange området har tanken om kollektive løsninger måttet vike for individuelle, samtidig som mer ansvar legges på den enkelte. Slik skapes vinnere og tapere, men i liberalismens tidsalder har taperne ingen sympati å hente. Enhver er blitt sin lykkes smed.

Slik er liberalismen de rike og mektiges ideologiske overbygning, de fattige og deklasserte har bare sin egen udugelighet å takke. Bidragsyterne til denne antologien håper nok at de skal bidra til en motreaksjon, og at de ved å vise/avsløre liberalismens lite sympatiske sider skal gi nytt liv til tanken om fellesskap og kollektive løsninger.

Denne leseren fikk flere aha-opplevelser mht hvor dominerende liberalismens tanker er, og i hvor stor grad liberalismen gjennomsyrer vår politiske hverdag. Vi kan nesten snakke om et nyliberalt hjernevask der nesten ingen har sluppet unna.

Men snur den politiske vinden nå?

torsdag 9. november 2017

Optimism over Despair



”Optimism over Despair”
Noam Chomsky
Penguin Books, 2017 (210 sider)

Dette er egentlig ikke en bok skrevet av Noam Chomsky, selv om omslaget gir inntrykk av det. Med undertittelen ”On Capitalism, Empire and Social Change” er boken en samling intervjuer med Noam Chomsky, gjort av samfunnsforskeren/-økonomen C. J. Polychroniou. Samtlige av disse intervjuene er også å finne på nettstedet Truthout.org (se http://www.truth-out.org/author/itemlist/user/45668).

Chomsky er blitt 89 år (!), men er fremdeles høyst aktiv. I over femti år har han markert seg som en ytterst skarp kritiker av amerikansk utenrikspolitikk og kapitalisme. Det er han selvsagt ikke alene om, men med sin intellektuelle tyngde blir han lyttet til. Chomsky var også en av de første som avslørte hvordan de store massemediene går maktens ærend. Men hans kritikk, som var vitenskapelig og faktabasert, kom fra venstre, ikke fra den konspiratoriske og løgnaktige høyresiden som for ett år siden vant en sjokkartet valgseier.

Så er da også situasjonen i USA noe som går igjen i mange av intervjuene samlet i denne boken. Chomsky kaller det Republikanske partiet for den farligste organisasjonen i verdenshistorien. ”The party is dedicated to racing as rapidly as possible to destruction of organized human life. There is no historical precedent for such a stand." Samtlige republikanske presidentkandidater i 2016 var for eksempel innbitte fornektere av menneskeskapte klimaendringer, dvs. vitenskapsfornektere. I dag har Trump gitt olje- og kullinduistrien fritt leide inn i regjeringsapparatet. 40 % av republikanerne er ”born again christians” som tror at vi lever i de siste tider.

Chomsky peker på klimaendringer og faren for atomkrig som menneskehetens største trusler, med atomtrusselen som en akutt fare. Som han peker på er det bare tilfeldigheter at ikke menneskeheten er utslettet allerede. At intervjuene er gjort før den tilspissede situasjonen med Nord-Korea fant sted bare aktualiserer saken.

Boken er ellers innom de fleste temaer Chomsky har beskjeftiget seg med de siste årene, inkl. krigen mot terror, Obamas dronekrig osv. Intervjuene er gjort fra 2015 og frem til våren 2017, de fleste imidlertid før Trump ble valgt til president. Det gjør at noen artikler fremstår som gammelt nytt. Boken føyer seg inn i rekken av en strøm av utgivelser som bærer Chomskys navn, uten egentlig å si noe nytt.

Tittelen forklares slik: ”We have two choices. We can be pessimistic, give up, and help ensure that the worst will happen. Or we can be optimistic, grasp the opportunities that surely exist, and maybe help make the world a better place.”


 

tirsdag 31. oktober 2017

Begynnelser



”Begynnelser”
Av Carl Frode Tiller
H. Aschehoug & Co, 2017 (342 sider)

Helt siden debuten med ”Skråninga” i 2001, via ”Bipersonar” (2003) og trilogien ”Innsirkling” (2007 – 2014) har Carl Frode Tiller tilhørt toppdivisjonen av norske romanforfattere. Det er knapt noen andre som i romans form klarer å se så dypt inn i menneskesinnet som Tiller. Her ser du bak de ytre handlingene og inn i det innerste indre, der hvor du normalt aldri når. Dette er forfatterens udiskutable styrke.

En annen faktor som etter min oppfatning gjør Tiller til en viktig forfatter er at persongalleriet hans er lett gjenkjennelig. Det er vanlige menneskers liv som skildres, noe som gjør at bøkene oppfattes som relevante. Du kan lett sitte igjen som et litt klokere menneske etter å ha lest en roman av ham, jeg vil påstå at det er mye å lære av å lese Tiller. Sånn sett er dette forfatterskapet viktig.

Årets roman ”Begynnelser” fortsetter i samme sporet og forfatterens distinkte stemme gjenkjennes fra første side. Men Tiller tar et nytt grep. Istedenfor å fortelle på den vanlige kronologiske måten snur han om og forteller historien fra slutten og bakover. Omvendt kronologisk handlingsforløp altså. Dermed starter romanen med at hovedpersonen ligger død i sykehussengen etter et vellykket selvmord i trafikken og slutter med noen tidlige barndomsminner, eller egentlig ikke … Tiller klarer å knytte dette sammen på finurlig vis, noe som hever avslutningskapittelet et par hakk.

Hovedpersonen Terje jobber i miljøavdelingen hos Fylkesmannen i Sør-Trøndelag, der han som byråkrat kjemper en kamp for å bevare mest mulig av naturmangfoldet. Han er gift og har en datter. Det resterende persongalleriet består av en alkoholisert mor og en eldre søster som han forakter. Det er altså igjen de nære relasjoner i familien som Tiller er opptatt av.

Siden hendelsene i romanen skjer før årsakene blir klargjort for leseren blir lesingen en jakt på svar. Det er naturlig at vi i starten føler sympati med hovedpersonen, men gradvis blir det vanskeligere og vanskeligere å føle noe særlig sympati med Terje, for denne hovedpersonen er en skakkjørt og kalkulerende personlighet. Et grep vi for øvrig kjenner fra tidligere Tiller-romaner er at hovedpersonen liksom ligger i forkant av samtalen og styrer dialogen ut i fra hvilken respons han forventer fra samtalepartneren. Denne veklingen mellom indre tanker og dialog skaper psykologisk innsikt.

”Begynnelser” starter altså med slutten, og for hvert kapittel hopper romanen bakover i tid. Med kapitteloverskrifter som ”Dagen før det igjen”, ”Fire år før det igjen” og ”To dager før det igjen” gir Tiller oss denne byråkratens, må vi si, tragiske livshistorie i utvalgte øyeblikk. Snedig gjort.

Carl Frode Tillers sjette roman har altså de samme kvalitetene som de fem første. Til sammen blir dette en romanrekke svært få forfattere kan matche.

søndag 8. oktober 2017

Ti dager som rystet verden



”Ti dager som rystet verden”
Av John Reed, oversatt av Charlie Jansson
Spartacus Forlag AS, 2017 (327 sider)

I disse dager er det 100 år siden den store russiske revolusjonen, og hva er da mer naturlig enn å lese ”Ti dager som rystet verden” av John Reed?

Dette er en reportasjebok, eller en øyenvitneskildring, skrevet av en som faktisk var der da det skjedde. Boken er en dag-for-dag dokumentar om de dramatiske begivenhetene som skulle føre til at bolsjevikene tok makten, og med revolusjonær glød forsøkte å skape den første sosialistiske statsdannelse i historien.

John Reed var en amerikansk journalist som sympatiserte med bolsjevikene, og som kom inn i de innerste kretsene rundt Lenin og Trotskij da revolusjonen kom i oktober/november 1917. Reed løper gatelangs i Petrograd (som Leningrad/St. Petersburg ble kalt den gang), fra møte til møte, fra gatekamper og opphetede diskusjoner, fra det ene fraksjonsmøte til det andre, og dokumenterer hendelsene med nitid grundighet.

Boken er altså en tett-på reportasje, der historiske skikkelser (og mange glemte) opptrer. Heldigvis har forlaget tatt konsekvensen av at leseren ikke nødvendigvis er faghistoriker med master i den russiske revolusjon. Derfor har boken et forord, og hvert kapittel er utstyrt med en innledende kommentar, av NRK-journalisten Morten Jentoft. Det er likevel en fordel om leseren kjenner revolusjonshistorien i grove trekk, ellers er det nok en fare for at han/hun faller av lasset.

Mengden av personer, grupperinger og partier er stort, noe som gjør at det tidvis er både forvirrende og litt trøttende å følge med. Likevel klarer forfatteren å fange den gløden som de revolusjonære kreftene var i besittelse av, midt i all forvirring, tilbakeslag og ideologisk strid som hersket mellom fraksjonene. ”Ti dager som rystet verden” er derfor et uvurderlig dokument fra en historisk hendelse som fikk stor betydning for hele verden de påfølgende hundre årene.

John Reed (bildet) støttet selv bolsjevikene og ble en personlig venn av Lenin. Etter revolusjonen reiste han hjem til USA, der han deltok i stiftelsen av det amerikanske kommunistispartiet. Han ble imidlertid politisk forfulgt, og forlot USA. Reed bosatte seg i Moskva, der han døde i 1920. Han ble begravd som en helt, og hans urne er støpt inn i Kremlins mur.

I 1981 laget Warren Beatty filmen ”Reds” om John Reed. Det er på tide det å se den en gang til.

fredag 8. september 2017

Hysj, vi regner. Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten



”Hysj, vi regner. Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten”
Av Roman Linneberg Eliassen
Forlaget Manifest AS, 2016 (120 sider)

Denne lille boken vil gjøre stor skade hvis du på forhånd anser samfunnsøkonomer som autoriteter på økonomifeltet. Det er jo vanlig at media bruker eksperter som intervjuobjekter for å belyse tema, og økonomer får uttale seg titt og ofte. Etter å ha lest Roman Linneberg Eliassens lille bok, som bygger på hans masteroppgave i samfunnsøkonomi fra Universitetet i Bergen, vil du lytte med langt større skepsis.

”Hysj, vi regner” er et sviende oppgjør med samfunnsøkonomistudiet slik det undervises på universiteter i Norge og over store deler av verden. Linneberg Eliassen begynte selv på studiet i 2008, midt under den internasjonale finanskrisen. Han ble overrasket over at den dagsaktuelle krisen ikke var tema på studiet, og at foreleserne fortsatte å forelese om sine matematiske modeller, som om ingenting viktig hadde skjedd.

Da han var ferdig med studiet fire år senere hadde han ingenting lært om verken finanskrisen eller eurokrisen som snudde opp ned på livet til millioner av mennesker. Faget var rett og slett ikke opptatt av virkeligheten, men nærmest blindt forelsket i sine egne modeller, som stort sett består av regneøvelser og kalkyler.

Forfatterens kritikk av faget er at det er størknet i ortodoksi, og at det som læres er ensrettet og sneversynt. Linneberg Eliassen etterlyser flere perspektiver, alternative økonomiske retninger, teoretikere som bryter med det han kaller mainstream teori. Samfunnsøkonomene i dag er stort sett alle sammen utdannet innenfor en eneste retning, med en overdreven bruk av matematikk og likevektsmodeller. Det er frimarkedsøkonomien, i mer eller mindre samme form, som dominerer utdanningen.

Men det foregår tydeligvis et opprør innenfor samfunnsøkonomifaget: Flere og flere skjønner at det rådende dogmet står for fall og etterlyser flere perspektiver. Det er jo overraskende å lese at en økonom som Keynes nærmest er en paria på dagens pensumliste, og at Marx er helt ute.

Forfatterens hovedankepunkt mot dagens økonomifag er rett og slett ikke forholder seg til virkeligheten, eller sagt på en annen måte; samfunnsøkonomifaget på universitetene lar ikke virkeligheten forstyrre regneøvelsene som bedrives. Modellene er alt!

PS! Roman Linneberg Eliassen har selv gitt et bidrag for pluralisme i økonomifaget, ved at han har oversatt ”23 ting de ikke forteller deg om kapitalismen av Ha-Joon Chang til norsk.

torsdag 17. august 2017

23 ting de ikke forteller deg om kapitalismen



”23 ting de ikke forteller deg om kapitalismen”
Av Ha-Joon Chang, oversatt av Roman Linneberg Eliassen
Solum/Bokvennen, 2017 (335 sider)

Det har etter hvert kommet noen kritiske bøker om samfunnsøkonomifaget, slik det undervises på høyskoler og universiteter. Oversetteren, Roman Linneberg Eliassen, er selv utdannet samfunnsøkonom og ga i 2016 ut boken ”Hysj, vi regner. Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten.” Vi har også fått en norsk avdeling av ”Rethinking Economics” – et nettverk av økonomer og økonomistudenter som ønsker å fornye økonomifaget ved å trekke inn det mangfoldet av økonomiske perspektiver som finnes.

Fagkritiske stemmer står nå opp mot den rådende markedsøkonomiske tenkningen som har dominert internasjonalt i snart 40 år. Sør-koreanske Ha-Joon Chang underviser i samfunnsøkonomi ved Cambridge, og er en ledende ekspert på økonomi i utviklingsland. I boken ”23 ting de ikke forteller deg om kapitalismen” leverer han et vitenskapelig fundert angrep på det han kaller ”frimarkedsøkonomien”. Det er særlig tenkningen som utviklet seg i Chicago rundt Milton Friedman på 1970-tallet han retter angrepene mot. Han klarer langt på vei å vise at denne økonomiske retningen i bunn og grunn er en ideologi, og ikke en vitenskapelig fundert økonomisk teori.

På en lettfattelig og pedagogisk måte formulerer han 23 påstander, basert på egen og andres forskning, som alle er stikk i strid med rådende, frimarkedsøkonomisk teori. Slik ønsker Chang å gjendrive en del helt grunnleggende postulater om samfunnsøkonomi, slik disse nærmest er blitt adoptert som ”sannheter” i økonomers og politikeres bevissthet. Changs mål er imidlertid ikke å fremme en sosialistisk økonomisk teori, men nærmest å redde kapitalismen fra dens verste eksesser.

”Kapitalismen er det verste økonomiske systemet, bortsett fra alle de andre.” Forfatteren er altså selv ikke ute etter å avskaffe det kapitalistiske systemet, han er rett og slett ute etter å redde det fra alle teoretikerne som har pervertert kapitalismen med sin ekstreme markedstenkning. Chang etterlyser rammer og reguleringer i markedet, og han er heller ikke enig i at alle områder i samfunnet egner seg for markedsstyring.

Bokens 23 kapitler er alle bygd opp på samme måte. Først gis en enkel fremstilling av en påstand frimarkedsteoretikerne fremmer. Deretter kontrer Chang postulatet ved å hevde at sannheten nesten er den motsatte. Så bruker forfatteren resten av kapittelet til å belegge dette ved å vise til hva forskningen faktisk har funnet ut. Slik gjendriver han flere etablerte myter som vi stadig støter på i politiske debatter.

For å ta et lite utvalg av funn Ha-Joon Chang selv legger frem: Lavere inflasjon har ikke gjort verdensøkonomien mer stabil, markedsliberal politikk gjør sjelden fattige land rike, å gjøre rike folk rikere gjør ikke resten av oss rikere, en stor offentlig sektor gjør folk mer åpne for forandring.

En liten innvending til utgivelsen er at den er litt sent ute. Boken kom ut allerede i 2010, og den var en direkte reaksjon på den internasjonale finanskrisen. Den inntraff allerede for 10 år siden. Noe av teksten virker derfor litt datert.

torsdag 8. juni 2017

Jeg blir her i solskinn og i skygge

”Jeg blir her i solskinn og i skygge”
Av Christian Kracht, oversatt av Sverre Dahl
Pelikanen forlag, 2014 (154 sider)

For en tid tilbake leste jeg ”Imperium”, den første romanen av sveitseren Christian Kracht som ble oversatt til norsk. Den fortalte historien om en tysk naturist og vegetarianer som emigrerte til Stillehavet for å danne en koloni av likesinnede på begynnelsen av 1900-tallet, et slags før-hippiesamfunn av utopiske idealister. ”Imperium” var basert på ”en sann historie”, en fantastisk roman fortalt i et overlegent språk.

Derfor er det naturlig å ha store forventninger til denne roman nr. 2 på norsk. ”Jeg blir her i solskinn og i skygge” er igjen en spenstig historie, denne gang med en såkalt kontrafaktisk vri. Premisset her er nemlig at Lenin, som en periode levde i eksil i Sveits, ikke reiste tilbake til Russland og ledet revolusjonen i 1917, men at han derimot ledet den sveitsiske revolusjonen. Slik ble Sveits et eget sovjet, og deretter har det rast en krig i snart 100 år mot fasciststatene England og Tyskland.

I dette geopolitiske fantasiscenarioet fortelles romanens historie av en partikommissær fra Ny-Bern, av afrikansk herkomst. Sveits har nemlig hatt kolonier i Afrika, og her har de rekruttert soldater og partilojale funksjonærer. Denne partikommissæren får i oppdrag å spore opp en avhopper, og slik beveger vi oss inn i den sveitsiske fjellheimen.

Romanen beveger seg altså i et fantasifullt landskap, men samtidig som vi skal befinne oss i våre dager er verden temmelig lik den verden som fantes for 100 år siden. I alpene bomber for eksempel tyske luftskip. Det finnes få spor av moderne teknologi, tydeligvis har den evige krigen som har rast siden starten av 1900-tallet satt sivilisasjonen kraftig tilbake. Krigen har også gjort at den revolusjonære gløden fra Lenins dager nesten har dødd helt ut, det ligger en eim av dessillusjon og galskap over alpelandet.


Igjen viser Christian Kracht seg som en språklig sterk forfatter, hans distinkte stemme er lett å kjenne igjen fra ”Imperium”. Men kanskje er de vel 150 sidene litt for få til riktig å feste denne historien til min litterære hukommelse, faktisk savner jeg tidvis litt mer kjøtt på beinet, litt mer kontekst til den absurde historien som utspiller seg her.

tirsdag 30. mai 2017

Identitet

”Identitet”
Av Thure Erik Lund
H. Aschehoug & co, 2017 (471 sider)

Det er 25 år siden Thure Erik Lund debuterte som forfatter med ”Tanger”, en roman som ga ham Tarjei Vesaas debutantpris. Siden har det blitt mange priser; bl.a. Kritikerprisen. Etter 12 romaner og 4 essaysamlinger skulle vi derfor tro at forfatteren føler en viss anerkjennelse fra det litterære Norge. Men slik er det tydeligvis ikke. Thure Erik Lund betrakter seg som et utskudd, en outsider, en ensom ulv som driver på med sitt, i stadig stigende trass. Det finnes neppe et liknende forfatterskap noe sted.

For de som kjenner forfatteren er det umulig å lese ”Identitet” på noe annen måte enn som en eneste lang kommentar til eget forfatterskap, eller snarere utenforskap. Hovedpersonen Hallandsås er en forfatter som har gått i indre eksil på småbruket, der han bor med samboer og barn som han omgås i stadig mindre grad. I stedet tilbringer han tiden ute i bryggerhuset, der han i hemmelighet skriver på en tekstmasse som han sverger aldri skal gis ut. Han har tydeligvis gitt opp den offentlige forfattervirksomheten, men en gang i året må han gi en statusrapport til forlaget som et forsvar for forskudd han har fått utbetalt. Men noen ny roman kan man altså ikke regne med skal ferdigstilles noen gang.

Denne Hallandsås bærer en rekke likhetstrekk med forfatteren Thure Erik Lund. Det gjelder både de rent biografiske opplysningene som gis om Hallandsås, men også kommentarer til Hallandsås tidligere romaner, som likner til forveksling sentrale verker fra Lunds forfatterskap. Det viser seg at denne Hallandsås er blitt utsatt for mye av den samme kritikken som den Lund har opplevd. Feiden etter Eivind Tjønnelands anmeldelse av essaysamlingen ”Om Naturen”, der Lund ble anklaget for å lefle med nazistisk tankegods, er en gjenganger også her.

Det er litt synd å måtte si det, men ”Identitet” løfter ikke leseropplevelsen til høyder som tidligere romaner av Lund har gjort. Denne forfatteren har som regel alltid vært krevende, men det er fordi han har lagt listen uendelig mye høyere enn det den gjengse romanforfatter normalt gjør. Så har da resultatene også vært egnet til å skape helt unike leseropplevelser. I ”Identitet” er det som om Thure Erik Lund har gravd seg inn i en ”tekstmasse” som nøyer seg med å være selvrelaterende, en tekst som er seg selv nok, uten å gi for mye tilbake. Bare i korte glimt finner vi for eksempel satire eller humor som det faktisk finnes flust av i Lunds tidligere romaneksesser, her blir det monoman kverning rundt egen navle.


Det er 6 år siden Thure Erik Lund kom med sin forrige roman, det er lenge, og kanskje et tegn på at denne selvransakende teksten var hard å presse ut. Ja, kanskje var det som med Hallandsås selv, en tekst som i utgangspunktet ikke var ment for publikum? Som roman kan ”Identitet” kun fungere for lesere som er godt kjent med Lunds forfatterskap fra før. 

torsdag 20. april 2017

De urolige



«De urolige»
Av Linn Ullmann
Forlaget Oktober, 2015 (411 sider)

Det er første gang jeg leser noe av Linn Ullmann, men dette er altså hennes sjette roman og kanskje den mest roste. Den ga henne P2-lytternes romanpris og boken ble nominert både til Kritikerprisen 2015 og Nordisk råds litteraturpris 2016. 

Tilsynelatende er det få som problematiserer at boken kalles en «roman», til tross for at innholdet må være noe i nærheten av selvbiografisk, i den forstand at den overordnede rammen er fortellingen om forfatterens forhold til sin berømte far – Ingmar Bergmann, og at forfatterens mor- Liv Ullmann også er en sentral skikkelse her. Slik sett er det et stykke «virkelighetslitteratur» vi presenteres for, med virkelige personer og faktiske hendelser.

Så hva gjør dette til «roman»? Er det fordi forfatteren føler behov for å ha ryggen fri? I motsetning til Knausgårds selvbiografiske verker er det ingenting her som stiller de omtalte personene i særlig ufordelaktig lys, ingenting som kan oppfattes som støtende eller spesielt kontroversielt. For meg blir «romanen» derfor mer et vindu der jeg skuer inn i privatlivene til tre (inkl. forfatteren selv) kjente kulturpersonligheter. 

Men dette blir aldri platt «kjendislitteratur». Til det er Linn Ullmann en for begavet og klok forfatter, dette blir hovedsakelig et ømt portrett av et far-datter forhold, med fokus på farens siste år, men med snapshots fra en oppvekst med en internasjonalt kjent skuespillermor som altså fikk barn (Linn) med en av verdens mest kjente filmregissører sent på 1960-tallet, da regissøren laget noen banebrytende filmer med moren i hovedrollen. 

Ingmar Bergmann var 48 år da Linn ble født, og aldersforskjellen og det at mor og datter aldri bodde sammen med faren, men hovedsakelig tilbrakte sommerferiene sammen med ham, gjorde forholdet til et slags «langdistanseforhold». Når Linn Ullmann så i voksen alder, etter å ha etablert seg som forfatter, finner ut at hun ønsker å lage en slags samtalebok med sin berømte far, er det dette som blir en overordnet ramme for «De urolige», disse samtalen skjer i farens siste livsfase, faktisk så sent at boken ikke blir slik den er tenkt som – en samtalebok mellom far og datter, den blir en «roman» der handlingen spenner over hele Linn Ullmanns liv.

Bokens tittel er direkte inspirert av Pessoas kjente «Uroens bok», en «roman» som hopper fritt frem og tilbake i tid og rom, på en måte som gjør det nesten likegyldig hvor i teksten du starter å lese. I «De urolige» er Bergmanns sommersted Hammers på Fårö et sted som forfatteren og hennes familie stadig vender tilbake til, det blir et fastpunkt rundt de tidvis turbulente kunstnerlivene. 

«De urolige» er et sympatisk, klokt og passe dyptpløyende gruppeportrett av en spesiell familie.

tirsdag 7. mars 2017

Satantango



«Satantango»
Av László Krasznahorkai, oversatt av Kari Erzsébet Kemény
Cappelen Damm, 2016 (261 sider)
«Satantango» er László Krasznahorkais første bok i norsk oversettelse, utgitt i Ungarn i 1985. Romanen var Krasznahorkais debut, og sterk nok til å plassere forfatteren oppe i øverste divisjon. I 2015 fikk han den internasjonale Man Bookerprisen for denne. Historien ble filmet i 1994 av Bela Tarr, i en 7 timers versjon, en filmatisering som også blir regnet for å være av ypperste klasse.

En mørk og urovekkende fortelling
«Satantango» er ikke så omfangsrik i antall sider, men er likevel en god munnfull som krever både tid og en smule tålmodighet av leseren. Her inviteres du inn i en verden preget av forfall og resignasjon, på grensen til håpløshet. Landskapet er dystert og regnfullt, og hoveddelen av handlingen utspiller seg i et høl av ei bygd, der menneskene både bokstavelig og mentalt er i ferd med å synke ned i gjørmen. Krasznahorkai skaper en truende stemning, det ligger noe ukjent og farlig gjemt et sted, uten at vi riktig får tak på hva dette farlige er. Forfatteren antyder og kommer med dulgte henvisninger heller enn å si ting rett ut. Det er noe innforstått og underliggende i situasjonen som vi ikke umiddelbart begriper, men stemningen er mørk, urovekkende og nesten apokalyptisk.

Vi blir introdusert for ymse karakterer som alle har blitt igjen på «feltet», et sted som vi kan tro er et nedlagt eller nesten avviklet kollektivbruk på den ungarske landsbygda. Disse personene er ute av stand til å ta tak i sin egen skjebne, de fordriver tiden med mye drikking og lite fruktbar preiking på landsbyens vertshus.

Redningsmann eller folkeforfører?
Så begynner ryktet å gå: Irimias er observert utenfor landsbyen, Irimias som alle trodde var død, men som nå kanskje er på vei tilbake! Og straks stiger håpet blant disse fortapte sjelene. Bare Irimias kommer tilbake så vil han nok ordne opp og kanskje også ta dem med bort fra dette håpløse stedet.

Men hvem er Irimias? Det blir vi vel egentlig aldri klok på, selv om Irimias kommer til slutt. Han åpner med å holde en lang og pompøs tale. Det første han finner når han vender tilbake er nemlig liket av en ung jente, eller rettere; et tilbakestående barn. Hvordan er verden blitt når dette vergeløse barnet må bøte med livet? Er det mord? Eller har hun tatt sitt eget liv? Det er ikke godt å si hvilken type denne Irimias er, men han har en karismatisk personlighet og han er utstyrt med talegaver. Dette er nok til bli en leder, og folket på ”feltet” ber om at noen leder dem. Slik sett kan Irimias sees på som en utgave av de mange populistene eller demagogene som har gode tider for øyeblikket, selv om romanen ble skrevet allerede i 1985.

Krasznahorkais roman er finurlig konstruert, og først på de to siste sidene går det opp for leseren hva det er vi leser. Det er altså et stort poeng å lese denne boken helt ut, selv om jeg mistenker at mange ikke vil komme helt i mål.

torsdag 9. februar 2017

alle drar sin vei



“alle drar sin vei”
Av Wendy Guerra, oversatt av Kari Naümann
Bokvennen, 2011 (280 sider)

”En åpenhjertig, usensurert og autentisk skildring av oppvekst på Cuba”, skriver forlaget om Wendy Guerras første roman. Den ble først utgitt i Spania i 2006, angivelig fordi den ikke passerer den cubanske sensuren. Guerra var da allerede en prisbelønnet poet i hjemlandet, med to utgivelser bak seg. I tillegg til diktningen er/var Wendy Guerra en kjent skikkelse på cubansk tv, både som skuespiller og som programleder.

Romanen ”Alle drar sin vei” skildrer barndom og oppvekst som skilsmissebarn, midt i en konflikt mellom mor og far, der faren er den destruktive kraften. Wendys mor deltar i krigen i Angola, og da hun kommer tilbake omgir hun seg med en mengde kunstnere, i et hippieliknende miljø, ganske så langt unna det konforme livet de fleste cubanere ellers lever.

Boken bygger angivelig på forfatterens egne dagbøker, derfor får vi ganske så ærlige og autentiske skildringer av dagliglivet på Cuba. Det må være dette som gjør at boken aldri har blitt utgitt på Cuba, for her er dagliglivet skildret med alle dets materielle mangler og begrensninger i individuell frihet.

Boken er delt i to: ”Dagbok fra barndommen” og ”Dagbok fra ungdomstiden”. Hovedpersonen Nieve starter sine dagbokopptegnelser allerede i 9-års alderen. Opptegnelsene er relativt korte. I hvilken grad de er ”autentiske” eller bearbeidet er ikke så lett å vite, i hvert fall er det en svært moden 9-åring vi møter. Dagboken blir Nieves hemmelige venn som hun betro seg til, i en hverdag der faren til slutt får rettens medhold i at han skal ha omsorgen for datteren. Dermed må Nieve flytte til en liten landsby, der faren er med i en teatergruppe. Men farens voldelige adferd og manglende omsorg fører til slutt at Nieve gjenforenes med moren.

Del to handler om ungdomstiden i Havana. Moren er som sagt en slags hippiesjel og omgir seg med kunstnere av ymse slag. På skolen blir Nieve igjen en slags outsider og opposisjonell, i den grad dette er mulig. Av vennen forvinner den ene etter den andre til utlandet så snart de får muligheten, derav romanens tittel. På tross av en relativ grad av ufrihet og materiell knapphet så blir Nieve boende på Cuba. Etter en politisk markering får hun inndratt passet sitt. Men det virker ikke som om hun selv for alvor ønsker å dra, til det er hun for nært knyttet til moren og landet for øvrig.

”Alle drar sin vei” har en slags tristesse over seg, mye selvsagt med årsak i savn av nære venner som flykter/flytter. Men i Nieves verden betyr poesi, malerkunst, film osv. så mye at hun har en forankring som gjør henne til en overlever. I løpet av boken skjer det også mye med språket, som blir mer malende poetisk og litterært.

Dagboken ble startet av et modent barn, men fullføres av en noen og tjueårig forfatter.

søndag 29. januar 2017

Undis Brekke



”Undis Brekke”
Av Gunnhild Øyehaug
Kolon Forlag, 2014 (126 sider)

En roman som har lagt ”på vent” i bokhylla en stund dette. Men når du først begynner å lese så går det fort unna. Drygt 120 sider er ikke mye for en roman, men som vi vet er det ikke antall sider som bestemmer om en roman setter seg i psyken, eller ikke.

Det er 19 år siden Øyehaug debuterte med en diktsamling. Hun har bare skrevet en eneste roman tidligere, ”Vente, blinke” fra 2008. Ellers har det blitt 3 novellesamlinger og en bok med essays. Altså har vi her et forfatterskap som ikke er stort i antall sider, men som til gjengjeld er høyt verdsatt av kritikere. Mange litterære utmerkelser har Gunnhild Øyehaug fått. Har du ikke lest noe fra henne før så kan jeg varmt anbefale ”Vente, blinke”, jeg husker den som et stort overskuddslager av sprø innfall og overraskende vendinger, en bok som kan leses om igjen med fryd.

Det er lett å kjenne igjen Øyehaugs klo i ”Undis Brekke”. Den har mye humor og mye klokskap i seg, spekket med observasjoner rundt mellommenneskelige forhold. Plottet er enkelt. Det handler om 38 år gamle Undis Brekke som vender tilbake til hjembygda for å begynne i en jobb som norsklektor på Høyskolen. Dette er et lett gjenkjennelig miljø. Høyskolebygda Eitre i romanen er virkelighetens Volda, mens nabobygda Ørsta i romanen har fått navnet Kolve. Dette er Gunnhild Øyehaugs egen hjemmebane, født i Kolve … eh, Ørsta som hun er.

Undis bryter opp fra Universitetet i Bergen, der hun har tatt doktorgraden og undervist. Doktorgradsarbeidet har tatt fryktelig lang tid, noe som er påpekt i en roman som en av hennes studenter har gitt ut. I denne romanen er omtalen av Undis Brekke lite flatterende, og den har ”outet” henne som lesbisk (et apropos til debatten om ”virkelighetslitteratur”). Dette er hardt for Undis å takle, for omtalen er overhode ikke i samsvar med det selvbildet hun har. Det fører til at hun tar et skikkelig oppgjør med seg selv. Hun bryter ut av det 7 år lange forholdet hun har hatt. Faktum er at Undis ikke ser på seg selv som lesbisk, men at hun like gjerne kan ha kjærlighetsforhold til menn. Menn eller kvinner, for Undis er alle mennesker.

Så komme hun altså til Eitre (Volda), og frykter at hemmeligheten er kjent som en følge av at hun har figurert som en romanperson under fullt navn. Hun dumper rett oppi et juleselskap, eller rettere sagt en smalahovemiddag, som kollegaene ved Nordisk institutt arrangerer. Hoveddelen av romanen foregår i dette selskapet, og det gir forfatteren god anledning til å legge ut om alle trådene som finnes mellom kollegaene. Undis har tidligere selv studert her, og flere av lærerne kjenner hun som student. Unni tar over et lektorat fra en kvinne som (viser det seg) har begått selvmord, og et sjalusidrama kommer opp i dagen.

Jeg trenger ikke røpe mer av handlingen. For en gangs skyld kunne jeg ønske meg flere boksider å vende, Det er som å ha vært vitne til et teaterstykke der siste akt mangler. Vel verdt å lese, men på en måte sitter jeg igjen med en opplevelse av at Øyehaug har gitt seg for fort.

søndag 22. januar 2017

Islandske konger



”Islandske konger”
Av Einar Már Guðmundsson, oversatt av Tone Myklebost
Cappelen Damm, 2016 (287 sider)

Einar Már Guðmundsson er en av de store i islandsk samtidslitteratur. Han fikk Nordisk Råds Litteraturpris i 1995 med boken ”Universets engler”, en bok som også er filmatisert. Han er en slags islandsk parallell til Lars Saabye Christensen, de to er jevngamle og deler dermed en slags kulturell referanseramme. Saabye Christensens kommersielle gjennombrudd kom med oppvekstromanen ”Beatles” (1984). I 2006 fulgte Guðmundsson opp med det islandske motstykket - ”Beatlesmanifestet”, om å vokse opp i Reykjavik på den tid da Beatlesfeberen herjet som verst.

I ”Islandske konger” synes prosjektet å være å fange noe essensielt i den islandske psykologien. Dette gjør Guðmundsson ved å skrive en anekdotisk roman med utgangspunkt i slekten Knudsen, fra et lite fiskevær kalt Tangavik, en bygd som ikke finnes andre steder enn i forfatterens hode, men som altså kan representere et slags imaginært Island i miniatyr.

Historien fortelles nærmest etter innfallsmetoden, i hvert fall hopper forfatteren frem og tilbake, og gjerne også sidelengs, etter hvert som vi introduseres for et stort persongalleri. Det er altså flere generasjoners Knudsener som er det samlende slektstreet som disse historiene spinner rundt. Tidsmessig beveger vi oss over minst tre generasjoner, og historien slutter i nær fortid, et sted tidlig på 1970-tallet.

Fortellerstemmen åpner med å skildre synet av den nye vikarlæreren som ankommer skolen i en stor og skinnende Cadillac, iført smalstripet dress, hvite sko, hatt og solbriller, og bærende på en gitarkasse. Denne uvanlige vikarlærerfremtoningen er da heller ikke en utdannet lærer, men mer en livskunstner med stor selvtillit, som har fått stillingen takket være nettverk og familierelasjoner.

Slik sett er han representativ for mangt og mye vi ”lærer” om Island gjennom denne romanen. Her er pågangsmot, initiativ og tro på egne krefter det som sørger for fremdriften, men helst i kombinasjon med forbindelser som gjerne ikke tåler et kritisk lys, for eksempel når det gjelder å komme seg opp i forretningslivet og i politikken. Slik tjener ”Islandske konger” en slags misjon, gjennom en krønikeaktig og burlesk fortelling å  kunne si noe vesentlig om det islandske samfunnslivet.

Men romanen lider under at anekdotene og påfunnene sklir for langt ut, at vi presenteres for altfor mange bipersoner, som det er vanskelig å holde rede på. Tidvis kan vi mistenke forfatteren om at alle avsporingene skjuler en mangel på klar tanke, som om han leter etter et spor som skal føre fortellingen videre. Derfor er ”Islandske konger” en blandet fornøyelse, det blir ofte til at de eventyraktige fortellingene om personenes bragder og dype nedturer sklir ut i litt for mange slapstickaktige opptrinn.



søndag 1. januar 2017

Kister av sink



”Kister av sink. Sovjetiske stemmer fra krigen i Afghanistan.”
Av Svetlana Aleksijevitsj. Oversatt av Alf B. Glad
Kagge Forlag, 2015 (364 sider)

Hva vet vi egentlig om den sovjetiske krigen i Afghanistan? Den varte i nesten ti år, fra desember 1979 og til februar 1989. Her i Vesten førte den til at mange land boikottet OL i Moskva i 1980, som en protest mot det vi kalte en sovjetisk ”invasjon” av Afghanistan. I sovjeternes øyne var de slett ikke okkupanter, men derimot ute på et internasjonalt oppdrag, for å hjelpe regjeringen i nabolandet i sør med å slå ned et opprør.

De afghanske kommunistene hadde tatt makten i 1978 og gjennomførte jordreformer, ga kvinner stemmerett, innførte forbud mot tvangsekteskap og byttet ut religiøse lover med sekulære. Det religiøse, tradisjonsbundne og klanbaserte afghanske samfunnet aksepterte ikke dette, og opprørerne fikk utenlandsk støtte. Dette skjedde under den kalde krigen, hvor supermaktene kriget mange steder ved hjelp av stedfortreder. Afghanistan var en av krigssonene.

Den hviterussiske journalisten/forfatteren Svetlana Aleksijevitsj begynte allerede på 1980-tallet å intervjue deltakere i krigen, og også deres pårørende og etterlatte. I sovjetiske medier sto det lite om hva som faktisk skjedde i Afghanistan, og når noe ble skrevet var det stort sett positive reportasjer hvor sovjetiske soldater ble tildelt en helterolle. Aleksijevitsjs intervjuobjekter kunne fortelle en helt annen historie.

Det er klart at krigen i Afghanistan førte til at de fleste illusjoner forsvant fort blant de sovjetiske soldatene. Det de ble fortalt før avreise stemte ikke med virkeligheten. Mange trodde oppriktig på oppdraget, at de skulle sendes dit for å oppfylle en internasjonal forpliktelse. Alle var oppfostret på historiene fra 2. verdenskrig, der hele folket gjorde store ofre, og da Sovjet til slutt kom seirende ut var alle overlevende helter. Disse ungdommene trodde at Afghanistan skulle være et liknende helteoppdrag.

Intervjuene forteller om en forferdelig krig, der begge sider begår grusomheter. Tapstallene til sovjeterne ble til slutt 15.000 døde, mens kanskje så mange som 1,5 millioner afghanere ble drept. Nesten like sterkt inntrykk som de døde gjør det å høre om alle de som ble lemlestet, mange av dem krigsfanger som fikk kappet av seg armer og bein som ren hevn. I Sovjet ble disse gjemt vekk og fortiet. Sterkt inntrykk gjør det også å lese om det interne livet i den sovjetiske hæren, der det nesten foregikk en innbyrdes krig mellom offiserer og menige, og dem imellom også. Sovjeterne var nemlig elendig utstyrt, led av kronisk mangel på mat, medisiner og nødvendig utstyr. En måte å overleve på, og å legge seg opp litt penger, var rett og slett å selge unna alt utstyr til afghanerne!

Da soldatene kom hjem ble de møtt av et samfunn som nesten hadde glemt dem. Mange tok også avstand fra dem, noen heltemottakelse ble det langt ifra. Aleksijevitsj bruker nesten like mye plass på å intervjue mødrene til de drepte og sårede og formidler deres savn og fortvilelse. Krigen har så mange ofre, både på krigsskueplassen og hjemme.

Boken om Afghanistankrigen ga forfatteren mye oppmerksomhet, og førte til rettslige etterspill. Noen av intervjuobjektene anla sak mot Aleksijevitsj og nektet for å ha ordlagt seg slik de er sitert. Forfatteren selv så på søksmålene som hevn fra regimet, og et forsøk på politisk sensur, der saksøkerne bare var stråmenn. I siste del av boken er det i denne utgaven gjengitt mye fra rettssakene som pågikk på 1990-tallet.

”Kister av sink” ble utgitt på russisk i 1991, og er bok nr. 3 i syklusen ”Utopiens stemmer”. Debuten var Krigen har intet kvinnelig ansikt” (1985). Sammen med De siste vitnene” (1985),Bønn for Tsjernobyl” (1996) ogSlutten for det rødemennesket. Tiden second hand (2013), gir dette en unik innsikt i det som for de fleste av oss må sies å være en ukjent verden, nemlig livet til sovjetmenneskene, de som levde ”bak jernteppet”, og som vi på sett og vis ble opplært til å frykte.