Dagboken 1953 - 1958

”Dagboken 1953 – 1958”

Av Witold Gombrowicz, oversatt av Agnes Banach

Flamme Forlag, 2012 (558 sider)

I september 1939, en uke før Tyskland invaderte Polen, dro den polske forfatteren Witold Gombrowicz med båt med kurs for Argentina. Han skulle være borte i to uker, men krigen gjorde at han aldri vendte hjem. Først 14 år etter at han kom til Argentina begynte han å skrive dagbok, eller snarere artikler og kommentarer som samlet sett fremstår som en slags årbøker. Temaene er gjerne andre polske forfatteres gjøren og laden og heller slette litterære bidrag. Gombrowicz har egentlig ikke så mye godt å si om andre …

Witold Gombrowich oppgis som en vesentlig inspirasjon for forfattere som Dag Solstad og Karl Ove Knausgård. Han ble oversatt til norsk på 60-tallet, og romanen ”Ferdydurke” (fra 1937, utgitt på norsk i 1969) regnes vel for hans mest kjente. Inntil nylig … for nå snakker mange om at dagbøkene står igjen som et slags hovedverk. Disse dagbøkene skrev polakken Gombrowicz altså i eksil i Argentina, og senere i Frankrike, og de strekker seg fra 1953 og frem til hans død i 1969.

Flamme Forlag har gitt ut dagbøkene i to bind, og jeg har brukt en god del tid på første bind. Det var omtalen av dem som vekket min nysgjerrighet, det at flere refererte til dem som sentrale verk i litteraturen, og altså Gombrowicz … et forfatternavn jeg har hatt i hodet, men aldri lest noe av.

Så jeg skred til verket. Og ble smått irritert. Dette omfangsrike bindet er for det meste en samling artikler som Gombrowicz publiserte i et polsk eksiltidsskrift som ble gitt ut i Paris. Her dynges det på med referanser til forfattere som knapt noen i Norge har lest, og mye plass går med på diskusjoner med forfatterkollegaer, diskusjoner som ingen her til lands deltok i den gang de foregikk. Til alt hell har forlaget utstyrt storverket med et omfangsrikt referanseregister. Det er derfor fullt mulig å stadig sjekke dette registeret for å lese seg opp på (hovedsakelig) polske forfattere fra midten av 1900-tallet.

Interessant? Det finnes så mange andre bøker på biblioteket … For min del blir det aldri aktuelt å gå løs på bind 2 som går frem til 1969. Litterær kanon aldri så mye …

En kort evaluering av psykososialt stress

”En kort evaluering av psykososialt stress”

Av Henrik Nor-Hansen

Tiden Norsk Forlag, 2014 (66 sider)

Av og til stikker jeg innom Bergen bibliotek i håp om å finne en ny bok å kunne ta med hjem. Som oftest går jeg skuffet der ifra, biblioteket i Bergen sentrum er ikke interessert i å markedsføre nye bøker, i hvert fall er de så godt som umulig å finne. Hadde jeg vært forfatter, eller ansvarlig for innkjøpsordningen, hadde jeg rett og slett vært forbanna på den elendige eksponeringen av ny litteratur på biblioteket, men som litteraturinteressert er jeg mer oppgitt, resignert.

Men her en dag tok jeg faktisk med meg en ny, norsk roman hjem. Den sto helt nederst på et lite stativ merket ”Nye bøker” (der du gjerne kan finne 2 år gamle utgivelser), plassert helt anonymt langt inne mellom reolene (ja, Bergen bibliotek kan dette med markedsføring). Jeg måtte bøye meg ned mot gulvet, for det var umulig å lese det som sto på omslaget. Boka var tynn, omslaget var grått og billedløst, men jeg kunne skimte noe svart skrift. Mer skulle det ikke til. Jeg plukket den opp og tok på brillene. Hva var dette? ”En kort evaluering av psykososialt stress”? Henrik Nor-Hansen? Aldri hørt om han. En roman på 66 sider? En nyutgitt roman utstilt på Bergen bibliotek? Selvsagt hadde ingen lånt denne før meg, boksidene var urørt av menneskehender.

Første avsnitt: ”Sommeren 1988 reiste Halvor Leland til Stord for å drive forskning på skogsnegler. Han bodde da alene i et tomannstelt ved Ådlandsvannet. Det skal ha regnet mye. Han ble i stor grad liggende tiltaksløs i teltet. Han sier at det kom sterk vind, fulgt av mer regn. Minnene er uklare.”

Hvem snakker her? Det er tilsynelatende en allvitende fortellerstemme. En stund trodde jeg kanskje det var en psykolograpport jeg leste, men det viser seg å være en politirapport. Ja, romanen er skrevet i rapportstil. Jeg har ikke lest mange politirapporter, men kanskje forklarer dette at romanen slutter på side 66. For hvor lange kan politirapporter tillate seg å være, den mye omtalte ressursknappheten i politiet tatt i betraktning? Det tar sikkert lang tid å skrive en slik rapport. Men det tar ikke mer enn en time å lese denne romanen. Strengt tatt er ikke romanen/rapporten på mer enn ca. 50 sider, for den begynner først på side 5, og så har forlaget lagt inn noen blanke sider innimellom. Tynne saker?

Jeg krever ikke nødvendigvis hundrevis av sider for å kunne ha glede av en roman, mange av mine favoritter er ikke engang på 200 sider, men dette? Hadde innholdet vært tettpakket med utsøkte formuleringer, psykologiske innsikter skåret inn til margen, kresne metaforer og dype tanker, så hadde det muligens latt seg forsvare å stoppe på side 66, men i dette tilfellet sitter jeg igjen med en smule undring. Undring over at Tiden Norsk Forlag gir ut dette som en roman, tatt i betraktning at norske forlag årlig mottar hundrevis av manus som ikke blir utgitt. Sånn sett virker det som en underlig prioritering å gi ut denne tynne saken mellom stive permer. 

Ikke at det er direkte dårlig. Tanken er ganske original, og det er jo humor mellom linjene her (av den ufrivillige sorten muligens, siden det da angivelig er en polititjenestemann som er forfatteren). Kanskje får vi da skylde på rapportskriveren (tjenestemannen) for at det finnes et par graverende faktafeil her (politirapporter inneholder sikkert noen unøyaktigheter): På side 31 heter det at Leland syklet ut til Sandvika, men det ligger jo i Bærum, han syklet selvfølgelig ut til Sandviken når han sykler i Bergen. På side 41 går Leland rundt på måfå i Bergen sentrum, og det står at han gikk rundt operabygget og inn på Cafe Opera. Operabygget? Er det Den Nationale Scene (teateret) han mener? Er dette bevisst slurv, eller er konsulentene på Tiden Norsk Forlag så sløve?

Henrik Nor-Hansen er ingen nybegynner, men en forfatter som debuterte allerede i 1996. Dette er hans 8. utgivelse. Rart at jeg ikke har hørt om han før?

Den narsissistiske kultur

”Den narsissistiske kultur”

Av Christopher Lasch, oversatt av Trond Berg Eriksen

Bokklubben, 2006 (300 sider)

Boken kom ut i 1979 og den fulle tittelen er ”The Culture of Narcissism – American Life in an Age of Diminishing Expectations”. Boken inngår som en av hundre bøker i Bokklubbens kulturbibliotek, en serie der hundre norske professorer i 1998 kåret de 100 viktigste bøkene som har vært med på å prege vår kulturhistorie. Spennvidden i dette utvalget er stort – fra antikkens tenkere og opp til våre dagers ledende filosofer.

Myten om Narcissus, eller Narkissos, er hentet fra antikken og gresk mytologi. I følge sagnet var han en vakker unggutt som ble forelsket i sitt eget speilbilde, da han oppdaget speilingen av sin egen skikkelse når han bøyde seg ut over et glassklart vann. Han ble da så selvforelsket at han falt uti og druknet.

“Den narsissistiske kultur” er historikeren Christopher Lasch’ bredt anlagte analyse av det amerikanske samfunnet, slik han observerte det på slutten av 1970-tallet. Lasch oppgjør vakte stor oppmerksomhet og boken ble en bestselger. Det er tydelig at Lasch traff en nerve. Lasch mente å se et tydelig skille i selve kulturen, der en ny personlighetstype i stadig større grad fortrengte den vante, gamle og satte sitt preg på hele samfunnet – fra individet, til kulturlivet, til familien, til skolesystemet, til politikken osv. Selve endringstidspunktet syntes å være 1968, ungdomsopprørets store år.

USA på slutten av 70-tallet var et samfunn i forandring, like mye mentalt som materielt. Mange hadde mistet illusjonene mht politikken, presidentembetet var skandalisert etter Nixon, Vietnamkrigen var tapt, ungdomsopprøret hadde ebbet ut i ingenting. Optimismen var borte, og (med den nære historien litt på avstand) vet vi at en ny, aggressiv høyrebølge var rett rundt hjørnet.

At illusjonene brast på så mange området førte til at folk vendte seg innover i seg selv, og en dyrking av individet, individualisme og selvrealisering skjøt fart (i ettertid kan vi se at dette var et ideelt klima for ”det nye høyre” i politikken). I følge Lasch var dette historisk nytt, og sett i ettertid er det lett å se at denne samfunnsutviklingen ikke kan isoleres til USA alene, men raskt ble et karakteristika for den vestlige verden. Myten om Narkissos har også gitt navn til narsissisme, negativ eller positiv ”selvforelskelse” eller ”ekstrem selvopptatthet”, og sinnslidelsen narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

I boken kommer Lasch med en serie eksemplet fra amerikansk kultur- og samfunnsliv slik han observerte det på 70-tallet. Med historikerens kunnskaper kan han speile samtiden mot fortiden, og det han ser er nærmest fremveksten av en ny personlighetstype, et menneske med en tilnærming til livet og samfunnet rundt seg som ikke har sett sin like i hele menneskehetens historie. En navlebeskuende, innadvent, selvsentrert, egoistisk og individfokusert kultur tok over.

35 år etter at boken kom ut er det jo påtakelig hvor mye lenger vi i dag har kommet på denne narsissistiske veien. Det virker som om Lasch bare observerte selve starttidspunktet. Han kommer med mange eksempler fra amerikansk kulturliv, for eksempel litteraturen. Hvordan han hadde karakterisert dagens litteratur kan vi bare gjette oss til, men selv ikke Lasch kunne vel forutse at en forfatter som Knausgård skulle høste internasjonal suksess med en 6-binds selvbiografi, der navlerusket blir studert med lupe.

Deler av Lasch kritikk, for eksempel det han anser som forfallet i skolen, virker faktisk reaksjonært. På slutten av 60-årene skjedde det en markant endring av skolesystemet i store deler av den vestlige verden. Langt flere fikk tilgang til utdanning, dette i seg selv skapte selvsagt endringer. Tidens anti-autoritære strømning skapte også rom for andre undervisningsformer, og forholdet mellom lærer og elev ble aldri det samme. Også det Lasch skriver om familien virker underlig gammelmodig. Mer tankevekkende kan hans beskrivelse av den nye retningen innen religiøsiteten være, der ”den moderne troende” føler seg suveren nok til å ”shoppe” det beste fra en eller gjerne flere religioner, og på den måten forme en egen, individualistisk trosretning. Slik slipper det moderne, religiøse menneske å forholde seg til religionens autoriteter, og dogmer som ikke lenger kan tåle dagens lys.

Christopher Lacsch døde i 1994. Han slapp derfor å være vitne til det siste tiårets trender innen reality-tv, blogging, og allslags sosial media, for ikke å snakke om smarttelefonens utbredelse, alt som i dag er selve næringsgrunnlaget for den moderne, narsissistiske personlighetsforstyrrelse, en lidelse som synes så utbredt at den ikke lenger kan defineres som en patologisk lidelse, men tvert imot er blitt den nye ”normalen”. Man kan jo bare forestille seg scenen der Lasch’ egne studenter, om han hadde vært en levende, fetert historieprofessor i dag, hadde stimlet sammen rundt ham for å ta sine ”selfies”.

Kometenes øyeblikk

”Kometenes øyeblikk”

Av Odd W. Surén

Aschehoug, 2001 (283 sider)

En typisk ”romanhelt” i Odd W. Suréns univers: En middelaldrende ungkar bosatt i Nord-Hordaland, tidligere lærer, nå nyansatt kultursekretær i kommunen. Utstyrt med minimalt av selvtillit og full av innbilte komplekser, med et rikt indre liv og skarpe iakttakelser av omgivelsene. Slik er Tommy Kristoffersen.

Dette er bok nr. 2 i trilogien om Tommy K., en serie jeg kun kjenner av omtale siden jeg verken har lest første eller siste bind. Det er uansett frittstående romaner det er snakk om, så de kan gjerne leses separat.

Romanen ”For hva det er verdt” fra 2010 var mitt første møte med Suréns forfatterskap. Den var en liten åpenbaring, en veldig trivelig leseropplevelse. I ”Kometenes øyeblikk”, som altså ble skrevet nesten et tiår tidligere, er det lett å kjenne igjen fortellergrepet. Den forkomne ungkaren med mild sosial angst er en karakter Surén tydeligvis trives med, en romanpersonlighet som innbyr til mye komikk, om enn av den lett tragiske sorten. Som Ingvar Ambjørnsen gjør med Elling går Surén inn i hodet på Tommy og gir oss dypere innsikt i en tilsynelatende sky og innesluttet karakter. Men der Elling er en skikkelig outsider er Tommy Kristoffersen tross alt en velfungerende lønnsmottaker på overflaten.

I ”Kometenes øyeblikk” er det en 25-års markering av avslutningen på gymnaset som er sentrum for fortellingen. Halve boken går med på å skildre kvalene mht. om Tommy skal stille på arrangementet eller ikke, noe som gjør at han må fly til Oslo. Anslagene er lovende, men det hviler noe uforløst over historien som gjør at leseren forventer noe mer enn det som etter hvert kommer.

Sånn sett var ”For hva det er verdt” en langt mer vellykket roman, fortellergrepet er mye av det samme, men den romanen makter å holde på en fortettet stemning helt til siste side. ”Kometenes øyeblikk” blir litt for slapp i fisken.

Sjelens Amerika

Tekster 1996 – 2013

Av Karl Ove Knausgård

Forlaget Oktober as, 2013 (396 sider)

I aller siste essay i denne samlingen finner vi ”Dit ut der fortellingen ikke når”, en tekst der vi kommer kloss på forfatteren Karl Ove Knausgård. Over 30 sider forteller Knausgård om sin manglende tro på eget forfattertalent, og gir samtidig et innblikk i forlagenes indre liv, der redaktørene råder. I følge Knausgård er han nemlig et null uten redaktøren – og da snakker vi om en bestemt redaktør. Samtidig slås det endelig fast at håpefulle forfattere aldri når frem ved å sitte på enerom og streve, for så å sende manus inn til forlagene. Forlagsbransjen fungerer ikke slik lenger, nå er det nærmest regelen at folk inviteres inn i varmen og med redaktørens kyndige hjelp skriver boken, nærmest i team.

Litteraturhistorien har jo ellers avdekket at Raymond Carvers redaktør må få æren for at Carver er et verdensnavn, og ikke bare en forfatter i mengden.

Dette essayet har tidligere stått på trykk i Samtiden (2013). ”Sjelens Amerika” består ellers av 5 tidligere upubliserte essays, noen tidligere trykte, og en del omarbeidede og utvidete tekster. Nesten 400 sider, som jeg kom gjennom raskere enn forventet.

Knausgårds essays spenner ganske vidt. Nærlesning av klassikere (som Hamsun) avslører at Knausgård kunne drevet det langt innenfor litteraturvitenskapen. Denne kunnskapen blomstrer virkelig i essayet ”Hjelpemann på Bibelen”, der Knausgård forteller om sitt bidrag i arbeidet med den siste oversettelsen av selveste Guds ord. Dette essayet var interessant også for en ateist, siden det viser hvilket uendelig rom for tolkning som ligger i grunntekstene. Tre essays om tre kvinnelige fotografer blir for mye for meg, i hvert fall siden jeg ikke har sett bildene til disse fra før. Men da er det greit å hoppe litt fremover, for det er naturlig at ikke alle tema i en slik samling interesserer en leser like sterkt.

Siden det er 22. juli i dag er det på sin plass å stoppe opp ved ”Det monofone mennesket”, der Knausgård analyserer Anders Behring Breivik. I alt som er skrevet om denne mannen og hendelsene denne dagen for 3 år siden er Knausgårds bidrag mer enn leseverdig. Knausgård klarte jo å bake inn et 400-siders essay om Hitler i Min Kamp 6, så på sett og vis er det ikke så rart at han har mye å komme med også om vår egen, nasjonale tragedie.

”Sjelens Amerika” er blitt en suksess, med et opplag på 5000 og solgt til 5 land foreløpig. Ganske bemerkelsesverdig for en norsk essaysamling!

Brenn huset ned

”Brenn huset ned”

Av Frode Grytten

Forlaget Oktober AS, 2013 (186 sider)

Frode Grytten har tidligere gjort bruk av musikalske favoritter i bøkene sine, med The Smiths og Morrissey som klareste eksempler. I ”Brenn huset ned” er det de fire medlemmene av The Clash som er sentrum i romanuniverset.

Historien er lagt til sommeren 1981, da The Clash skal spille en serie konserter på New York-klubben Bond’s International Casino. Trippelalbumet ”Sandinista” er nettopp kommet ut og ”bandet er på høgda av karrieren og på kanten av stupet”, som Grytten selv så treffende formulerer det.

Romanen er slik komponert at de fire gutta i bandet; Joe Strummer, Mick Jones, Paul Simonon og Topper Headon får hver sin seksjon i romanen, der forfatteren i tur og orden tar for seg den enkeltes ståsted denne spesielle sommeren, selvsagt innlagt tilbakeskuende blikk som samlet gir et bra bilde av The Clash historie frem til da.

Er det nødvendig at leseren kjenner The Clash og miljøet rundt for å ha utbytte av boka? Siden denne leseren jo kjenner bandet godt fra før, og også punkscenen gruppa sprang ut av, blir vel svaret både ja … og nei. Det er avgjort en fordel, men samtidig er det de fire medlemmenes indre tanker og følelser som Grytten er opptatt av, og som sådan kan en leser som er ukjent med bandet også ha utbytte av romanen.

Så vidt jeg kan skjønne er de ytre hendelsene autentiske nok. Gryttens bandhistorie blir litteratur fordi han makter å gi medlemmene et troverdig, indre liv, der de fires innbyrdes relasjoner står i sentrum. Dette gjøres i et poetisk og varmt språk som løfter historiene bort fra rockemytologien og de vanlige klisjeene, og over i et indre landskap som skaper sympati og oppriktig medfølelse. Her ligger forfatterens mesterklo og det som gjør ”Brenn huset ned” til en god leseropplevelse.

Grytten har alltid hatt et godt tak i novelleformen, og det som forlaget gjerne har solgt som ”roman” har som oftest vært noveller sydd sammen med en eller flere røde tråder (som ”Bikubesong”). Her har Frode Grytten igjen brukt sitt spesielle grep, denne gang ved å portrettere fire musikere på toppen av sin karriere. I sum kan vi godt kalle det en roman, til og med en vellykket roman har det blitt.

Magdalenafjorden

”Magdalenafjorden”

Av Kjartan Fløgstad

Gyldendal Norsk Forlag AS, 2014 (303 sider)

I sin nye roman fortsetter Kjartan Fløgstad med sin litterære utforskning av visse historiske linjer fra det 20. århundre. Dette ambisiøse prosjekt kan sies å ha startet opp med romanen ”Grand Manila” (2006), og ble videreført i ”Grense Jakobselv” (2009) og ”Nordaustpassasjen” (2012). ”Magdalenafjorden” tar i likehet med de to foregående navnet sitt fra nordlige, for ikke å si arktiske, himmelstrøk, og i dette tilfellet fra en fjordarm på den nordvestlige spissen av Svalbard. Men det drøyer helt mot slutten av romanen før leseren, via et utall geografiske hopp, ledes til dette landskapet.

Fløgstads litterære metode har blitt å dikte, for ikke å si spekulere (noen vil kanskje også si konspirere), rundt historiske hendelser og personer. Temaene hentes gjerne fra den brytningstiden som mellomkrigstiden var, der klare ideologier som fascisme og kommunisme sto steilt mot hverandre.

Mens ”Nordaustpassasjen” var en dystopi, der politiske trekk i fortiden og samtiden ble projisert inn i et nært fremtidsscenario, er tidsperspektivet i årets roman 1930-årene og fremover mot 1970-tallet. Fløgstad bruker noen historiske personer av det heller obskure slaget som sentrale karakterene i sin nye roman, nærmere bestemt to kvinner med navnene Adi Enberg og Marina Noreg. Begge to levde et gangske usannsynlig omflakkende liv og var på visse tidspunkt i historien involvert i politiske hendelser og miljøer som Fløgstad viser stor fascinasjon for. Så har han diktet opp en tredje kvinneskikkelse – Magdalena Freud Joyce (!) – som gis en bærende rolle i trespann med disse.

Alle gode Fløgstadroman inneholder selvsagt kapitler og/eller karakterer fra det fiktive industristedet Lovra (som likner svært på Sauda). Så også denne. Åpningskapitlet introduserer oss for Franklin Pettersen Tverrli, en unggutt som på sin førstereistur som byssegutt i utenriksfart nektes å gå i land i USA, fordi amerikanske myndigheter anser ham som en politisk tvilsom fyr. Slik kobler Fløgstad oss opp mot norske redere, og deres samrøre med politiske regimer som vi offisielt tar avstand fra, som Spania under Franco.

Fløgstad har selv sagt at han startet opp som en apolitisk forfatter, i dag er han kanskje vår mest politisk bevisste, og han har mye politikk å hjertet. I denne romanen er koblingen mellom modernismen i kunsten og den fascistiske bevegelsen et poeng han vil belyse. Overraskende mange sentrale kunstnere/litterater i det 20. århundre var høyrevridde og antidemokratiske, til tross for at den kunsten de skapte var banebrytende og radikal. For Fløgstad (og andre) er dette et paradoks å stoppe opp ved.

Som roman er ”Magdalenafjorden” en til tider forvirrende og springende bok. Hvis dette er Fløgstads avslutning på en syklus, der de fire siste romanene utgjør en løst forbundet helhet, må denne sies å være den svakeste. På et tidspunkt går leseren litt trøtt og ønsker seg mer utvikling eller retning på stoffet.

En digresjon til slutt: I følge kartverket til Norsk Polarinstitutt (som vel er selve autoriteten på området) heter ikke fjordarmen nordvest på Svalbard Magdalenafjorden, men derimot Magdalenefjorden!

Darling River

”Darling River”

Av Sara Stridsberg, oversatt av Monica Aasprong

Aschehoug & Co., 2011 (287 sider)

Sara Stridsberg fikk Nordisk Råds Litteraturpris i 2007 for boken ”Drømmefakultetet”, der hun tok utgangspunkt i historien til Valerie Solanas, kvinnen som sikret seg berømmelse ved å skyte Andy Warhol og som skrev ”S.C.U.M. Manifesto” – et ekstremfeministisk kampskrift, som for øvrig Stridsberg selv har oversatt til svensk.

Denne gang tar Stridsberg utgangspunkt i en litterær person, nemlig ungjenta i Vladimir Nabokovs notoriske roman ”Lolita” (1955). Så er da også undertittelen til ”Darling River” – ”Doloresvariasjoner” – en indikasjon på at vi får servert flere versjoner eller variasjoner av Dolores i boken. Stridberg skriver altså en roman der fortellerstemmen snakker om samme karakter, men i flere utgaver. Dette grepet indikerer at ”Darling River” ikke er en tradisjonelt fortalt, kronologisk presentert historie, men en mer eksperimentell roman. Resultatet er vellykket, men det forutsetter at leseren aksepterer leken.

En stor del av kvaliteten til denne romanen lener seg på språket som Stridsberg skaper. Hun evner å bruke et billedrikt og poetisk språk på en måte som hever tematikken. Der Dolores (Lo) historie lett kunne ende opp i sosialrealistisk tristesse i en dårligere forfatters grep, blir fortellingen i Stridsbergs hånd vakker, varm og menneskelig, der den like gjerne kunne vært brutal, tragisk og frastøtende.

Romanens form gjør at leseren ikke nødvendigvis ser den nøye komponerte og gjennomarbeidede strukturen før på aller siste side, der kapitteloverskriftene befinner seg! Først der fant jeg sammenhenger som jeg nok med fordel kunne funnet tidligere. Det kunne derfor være fristende å lese boken om igjen, jeg har nemlig en følelse av at ”Darling River” inneholder enda mer enn det jeg har oppdaget ved første lesning.

Nordaustpassasjen

”Nordaustpassasjen”

Av Kjartan Fløgstad

Gyldendal Norsk Forlag AS, 2012 (425 sider)

Fløgstad følger opp sin ambisiøse ”Grense Jakobselv”-roman fra 2009 med en ny, ikke mindre ambisiøs roman. Med ”Nordaustpassasjen” spenner han ut et svært lerret både i geografisk og historisk forstand. Ja, han sprenger også de historiske rammene ved å legge handlingen noen år frem i tid, kanskje til rundt år 2025 (?), der en rekke geopolitiske omveltninger har gjort store forandringer på dagens verdensorden. Det er bare for leseren å slenge seg på så godt han klarer, Fløgstad er ikke en forfatter som kan sies å undervurdere leseren og legge listen bedagelig lavt for å komme oss i møte.

”Nordaustpassasjen” er på mange måter Fløgstad på sitt mest politiske. Han fremskriver en del økonomiske og politiske trender og tegner opp en dystopi i nær fremtid. Her har det meste av det Fløgstad selv holder høyt tapt for en pervertert rovkapitalisme, der de politiske makthaverne er så sauset inn i kriminelle nettverk at det ikke er mulig å se forskjell på lovgiver og lovbryter. Mange stater som vi kjenner i dag har brutt sammen, og nye statsdannelser har oppstått, gjerne styrt av narkokarteller eller høyrenasjonalistiske militsgrupper. Slik har USA for eksempel gått under, og kontinentet er delt opp i nye stater og løse forbund som er i stadig konflikter med hverandre.

Bokens forteller lever av å fore byråkratiet med diverse utredninger, han er således en slags intellektuell, men en intellektuell som har solgt seg for å overleve. Så er da også den voksende pr-/lobby-/kommunikasjonsbransjen gjenstand for Fløgstads harselas og spott. Denne utveksten lever av å fordreie virkeligheten og skaffe makthaverne argumenter og strategier for å føre folket bak lyset. Midtveis i romanen er Fløgstad på sitt mest slapstickaktige, nettopp da han virkelig skal harselere med kommunikasjonsbransjen, og her bikker han over på en måte som gjør at han heller viser oss sine egne fordommer mot et bestemt miljø. Akkurat denne utskeielsen kunne vært strammet opp.

Fløgstad går direkte inn i aktuell norsk virkelighet ved at han har skrevet inn 22. juli terroristen i romanens første del, og bruker en god del plass på å gjendrive en del av misoppfatningene bak ugjerningene. For Fløgstad er det viktig å vis at ABB først og fremst angrep det han oppfattet som marxister og kulturmarxister, og ikke innvandrere og muslimer. Angrepene var derfor et angrep på arbeiderbevegelsen og ikke mot innvandrere. På ABBs egenproduserte uniform er emblemet med teksten ”Marxist Hunter” det som trigger Fløgstad til å ta et oppgjør med hele miljøet som ABB sprang ut av, altså Oslo Vest, en monokulturell, borgerlig, kulturkonservativ, høyrevridd enklave. For Fløgstad er det selvsagt at Norge hadde reagert helt annerledes hvis ABB for eksempel kom fra … la oss si Karmøy eller Otta. Da ville media ha satt fullt lys på terroristens hjemsted, for på den måten søke etter svar på hvilke mekanismer ved hjemplassen som skapte en slik terrorist. Men Oslo Vest?

Denne delen av romanen fylte meg med såpass begeistring at jeg de neste timene var tilbøyelig til å betrakte meg selv som kulturmarxist på rein trass. Som om denne posisjonen er den mest moralsk høyverdige noen kan ikle seg! Her er romanen både på sitt mest opplysende og intellektuelt overbevisende. Denne utlegningen kan vi gjerne se i sammenheng med Fløgstads tidligere pamflett ”Brennbart” fra 2004, der han går sterkt i rette med kulturkonservative skribenters forsøk på å koble nynorskbevegelsen opp til NS under krigen.

Som sagt er romanen vid i både geografisk og historisk forstand. Romanen har en slags rammefortelling om to brødre som skilles etter at den spanske republikken faller i 1939. Den ene broren og hans mor havner i Stalins Sovjet, mens den andre broren reiser vestover mot Mexico. Den første historien preger romanens første del, mens andre del for det vesentligste holder seg på det amerikanske kontinentet. Her får den sprenglærde Fløgstad briljert med historiekunnskaper på et detaljnivå de færreste lesere kan etterprøve. Er det fiksjon eller er det fakta? Eller kanskje en kombinasjon? I en roman står forfatteren alltid fritt til å dikte, men Fløgstad har alltid diktet seg inn i virkeligheten, og denne varianten av politisk historiediktning behersker han bedre enn noen.

”Nordaustpassasjen” rommer mer enn det de fleste vil klare å ta innover seg og jeg falt litt av på slutten. Men ikke et øyeblikk ble jeg svekket i overbevisningen om at Kjartan Fløgstad bedriver en litterær virksomhet på nivå med det ypperste av Nobelprisforfattere. Jeg har tenkt at Fløgstad må være svært krevende å oversette til andre språk, bl.a. pga. sine mange spesifikt norske referanser, men på forlagets hjemmesider ser jeg at han er oversatt til ti språk. Så da kan vel også Nobelkomiteen ta han opp til en seriøs vurdering.

Paradis på jord

”Paradis på jord”

Av Kjartan Fløgstad

Gyldendal Norsk Forlag AS, 2002 (219 sider)

Kjartan Fløgstads forfatterskap setter jeg høyt, helt der oppe blant topp 3 i den norske eliteserien. Sammen med Dag Solstad og … Thure Erik Lund! Derfor har jeg lest mye av Fløgstad, og alltid med begeistring og stort utbytte. Hvorfor har jeg da ikke lagt merke til ”Paradis på jord” før jeg tilfeldig kom over den i et antikvariat for noen uker siden? En Fløgstadroman som har gått meg hus forbi? Merkelig.

Fløgstad gir jo ut bøker så det suser etter. Han er den komplette forfatter. Behersker alle genrer. Diktsamlinger, fortellinger/noveller, romaner selvsagt, krimbøker (under pseudonym, disse må vel regnes som romaner, men likevel …), essays, oversettelser, biografier, reiseskildringer, skuespill, dokumentarer … bedriftshistorie … cirka 45 utgivelser har det blitt på omtrent like mange år, siden han debuterte i 1968.

”I denne boka står det om livet. Døden taper alltid.” Slik åpner ”Paradis på jord”, og du kjenner umiddelbart igjen Fløgstads forfatterstemme. Og utover i boken (for øvrig den korteste av Fløgstads romaner, med sine 219 sider) er det umiskjennelig fløgstadsk, dvs. forfatteren elsker å leke med språket, vri og vende på uttrykk, skape originale språkbilder og overraskende perspektiver. Selvsagt forbeholder han seg retten til å gi sine romankarakterer skrudde navn; Odd Grenland er bare en av disse som opptrer i denne romanen.

Historien starter i Chile der Jose Andersen, sønn av den norske gruveingeniøren Arthur Andersen, etter hvert legger ut på en reise for å lete etter sine røtter. Reisen bringer ham til Norge, og jakten på farens historie opptar en stor del av romanen. Dette perspektivet gjør det mulig for forfatteren å se Norge (”Paradis på jord”) med chilenske øyne. Men så veldig dypt lodder ikke denne historien, det er ansatser til noe større, men jeg synes ikke Fløgstad følger helt opp.

”Paradis på jord” plasserer seg derfor ikke i toppskiktet blant Fløgstads romaner (men da er det tross alt også noen av norsk litteraturs beste vi snakker om), selv om det er mye å glede seg over for oss som setter dette forfatterskapet høyt.

1Q84 (bok 1)

Av Haruki Murakami, oversatt av Ika Kaminka

Pax Forlag A/S, 2011 (403 sider)

Murakami er en yndling blant mange litteraturinteresserte. Hvert år nevnes han også som en kandidat til Nobelprisen, foreløpig står han på venteliste. Jeg har hatt mange fine lesestunder med Murakami, og selv holder jeg ”Sauejakten” (1993) og ”Kafka på stranden” (2005) som mine personlige favoritter.

”1Q84” er et storverk i tre bind, utgitt i Japan i 2009 og 2010. Boken (eller bøkene) ble bestselgere og har solgt over 1 million eksemplarer bare i hjemlandet! Så Haruki Murakami er en forfatter som har høy status både blant de seriøst litteraturinteresserte og det store publikum.

Handlingen i bok 1 foregår i Tokyo i 1984. Murakami gir oss to separate fortellinger, som han porsjonerer ut i annet hvert kapittel. Den første hovedpersonen er Aomame, en ung kvinne vi først møter sittende fast i bilkø på motorveien, på vei til en ”jobbavtale”. Det viser seg at ”jobben” det er snakk om er å drepe en foretningsmann på et hotell. Aomame kjenner ikke mannen, så drapet indikerer at Aomame er leiemorder.

Den andre hovedpersonen er Tengo, en ung mann som prøver å slå gjennom som forfatter, men som ennå ikke har utgitt noe. I påvente av gjennombruddet jobber han som mattelærer, men han får også konsulentoppdrag i et forlag. En dag får han i oppgave å fikse et lovende manuskript som en 17-år gammel jente har sendt inn. Et manus så oppsiktsvekkende at forlaget mener at dette kan bli en boksensasjon. Med Tengos hjelp vinner manuset en romankonkurranse, og den 17 år gamle jenta blir en litterær sensasjon.

Selvsagt vil disse to historiene på et tidspunkt krysse hverandre, og Murakami gir flere hint om hvorfor og hvordan dette vil skje. I mellomtiden koker han opp et krimliknende brygg bestående av en dose barnemishandling, religiøse sekter og politiske venstreekstremister. Vi er altså i Japan og nyere japansk historie har flere liknende saker å spille på.

Boken inneholder ellers mange elementer som vi forbinder med Murakami, for eksempel situasjoner som lett kan stemples som ”overnaturlige” eller ”fantastiske”. Murakami nekter seg ingenting, og som leser vil du enten godta dette eller avskrive det hele som for tøvete.

Bok 1 og 2 er utgitt i ett bind her i landet og er på i alt 751 sider. Bok 3 er på ca 550 sider, så totalt er ”1Q84” på 1300 sider. Selv velger jeg å ta en pause etter dette første bindet. Jeg forstår hvorfor lesere lar seg fascinere, Murakami er en særegen forfatter med en helt egen stil. Men en rask opptelling sier meg at dette er niende romanen jeg leser av denne forfatteren, og kanskje har jeg fått min dose for en god stund?

Tyrannminne

Av Horacio Castellanos Moya, oversatt av Christian Rugstad

Cappelen Damm, 2013 (284 sider)

”Tyrannminne” foregår i El Salvador og er basert på virkelige hendeleser. I 1944 feilet et militærkupp mot landets nazi-vennlige diktator, men den etterfølgende generalstreiken tvang despoten fra makten. Romanen følger historien til noen av de som kjempet mot tyrannen, en stor del i form av dagboknotater, men også kapitler som forteller historien på tradisjonelt vis.

Latin-Amerika er en del av verden som forbindes med stadig politisk uro, diktaturer, militærkupp, revolusjoner og et generelt høyt voldsnivå. Slik har det tydeligvis vært siden kontinentet ble ”oppdaget” på 1500-tallet og helt frem til i dag. Litterært opplevde Latin-Amerika en gullalder på 70- og 80-tallet, da den såkalte magiske realismen gjorde mange av kontinentets forfattere til internasjonale stjerner. ”Tyrannminne” har ingenting med dette å gjøre, her er det snarere realismen i all sin gru som skildres. Jeg grep meg av og til i å minnes boken ”Weekend i Guatemala” av Miguel Angel Asturias under lesningen av denne, ikke fordi bøkene likner, men fordi ”Weekend …” også skildrer den brutaliteten som rir kontinentet som en mare, og som preger livet til innbyggerne i så stor grad.

”Tyrannminne” åpner med dagboknotatene til Haydée, som er gift med den politiske fangen Pericles, som sitter fengslet uten lov og dom da militærkuppet begynner. Haydée og Pericles tilhører det øvre lag av befolkningen, men er nå i opposisjon til diktatoren som Pericles noen år tidligere var personlig sekretær for. Diktatoren blir stadig mer paranoid og voldelig, han er alliert med Mussolini og Hitler, og han går under økenavnet ”Heksedoktoren” fordi han beskjeftiger seg med spiritisme og magi. Denne ”heksedoktoren” er Maximiliano Hernández Martínez, som var president i El Salvador fra 1931 til 1944.

Haydées dagboknotater utgjør kanskje halve boken, og jeg synes dette er den sterkeste delen av romanen. Det må sies at Haydées dagbok er meget velskrevet, noe oversetteren Christian Rugstad selvsagt skal ha noe av æren for, siden jeg leser den norske utgaven.

Haydée og Pericles eldste sønn, Clemen, jobber i radioen, og i det øyeblikk kuppforsøket settes i gang fungerer han som opprørernes talsmann. Dette gjør at han må flykte da kuppet feiler, og sammen med sin nevø Jimmy legger han kursen mot Guatemala. Denne flukten har Moya valgt å skildre på tradisjonelt vis, som en rømningsfortelling. Merkelig nok opplever jeg ikke denne delen av historien som så spennende som Haydées dagbok, kanskje fordi denne delen av romanen ikke har samme litterære spenst.

Bokens første del slutter da spenningen er på topp. Vi får ikke vite hvordan det går verken med Haydée, Pericles eller Clemen, forfatteren kutter rett og slett historien av. For i bokens andre del, som utgjør de vel førti siste sidene av romanen, har vi plutselig hoppet frem til 1973. Her er det en malervenn av Pericles som fører ordet, og trådene fra 1944 og fremover nøstes gradvis opp gjennom hans fortelling. Jeg er ikke sikker på at dette er et vellykket grep, faktisk oppleves dette som et lite antiklimaks.

”Tyrannminne” er den andre romanen av Moya som er oversatt til norsk. Den første - ”Vannvidd” - kom i 2010.

Åndefjellet

Av Gao Xingjian, oversatt av Baisha Liu og Harald Bøchman

H. Aschehoug & co, 2002 (627 sider)

” – Dette er ingen roman.

-         Hva er det da? spør han.

-         En roman må ha en fullstendig historie.

Han sier at han har fortalt en rekke historier. Noen av dem er avsluttede historier, andre ikke.

- De er bare spredte historier uten rekkefølge. Forfatteren forstår ikke hvordan han skal organisere en gjennomgående handling.

- Kan du så fortelle meg hvordan man gjør det?

- Først må man ha en bakgrunn, som må utvikles. Så har man en kulminasjon, og endelig en konklusjon. Det er elementær kunnskap om romanskriving.”

(Kapittel 72, side 555)

I sitatet over er det forfatteren som tilsynelatende diskuterer med seg selv. Hva er ”Åndefjellet” for en bok? Her blandes reisenotater, folkesnakk, inntrykk, notiser, småessays, med diskusjoner, fabler, nedskriving av noen folkesanger, legender og røverhistorier, og denne miksen kaller forfatteren en roman.

”Åndefjellet” ble skrevet over en syvårsperiode mellom 1982 og 1989, og da den kom ut i 1990 hadde Gao Xingjian flyttet i eksil til Paris. Xingjian var først og fremst dramatiker, ansatt ved Teateret for folkekunst i Beijing. Men Gao Xingjian var også litteraturteoretiker, og han utga en bok om litterære teknikker i moderne vestlige litteratur, noe som skaffet ham problemer med den ortodokse litterær-politiske kretsen i Kina.

Samtidig fik han beskjed fra sin lege at han hadde utviklet lungekreft. For å komme en ventet indre forvisning i forkjøpet, og samtidig få maksimalt utbytte av sine antatt siste dager, reiste Xingjian sommeren 1983 ut på en reise til de indre og sørlige regioner i Kina, områder der den mektige Yangtse-floden spiller en stor rolle. Her bor det ulike etniske minoriteter med kulturer som skiller seg fra den dominerende han-kinesiske, og Xingjian kom som en slags etnolog, en reisende på jakt etter gammel folkekultur. I møtet med disse kulturene anvender han så mange av de moderne, vestlige litteraturteoriene når han forsøker å skrive en roman ut av disse inntrykkene.

Slik er ”Åndefjellet” en roman i kryningen mellom den vestlige litteraturteorien og den kinesiske folkekulturen. Heldigvis viste det seg at kreftdiagnosen var feilaktig, og Xingjian fikk bruke store deler av 1980-tallet på å bearbeide stoffet i romanform. Boken regnes som hans hovedverk og var nok en viktig grunn til at han fikk Nobelprisen i 2000.

”Åndefjellet” er i og for seg ingen vanskelig bok å lese. Miksen av småhistorier og reiseskildring er underholdende, selv om lengden på boken oppleves litt i drøyeste laget. ”Alt i alt er ”Åndefjellet” et spennende møte med et Kina som nok er relativt lite kjent for norske lesere.