søndag 25. november 2018

Tante Ulrikkes vei


«Tante Ulrikkes vei»
Av Zeshan Shakar
Gyldendal Norsk Forlag AS, 2017 (430 sider)

Boken kom ut i fjor og har solgt meget bra. Mitt eksemplar er 7. opplag, en indikasjon på at romandebutant Zeshan Shakar både har skrevet en god bok og har truffet en nerve i det lesende publikum. Har vi endelig fått «innvandrerromanen» som noen har etterlyst? I hvert fall er denne boken med på å løfte frem et miljø som ikke akkurat har vært godt belyst i skjønnlitteraturen, skrevet av en forfatter som er oppvokst i det samme miljøet.

«Tante Ulrikkes vei» er altså navnet på en gate i bydelens Stovner, preget av blokkbebyggelse, og med en høy andel beboere med innvandrerbakgrunn. Eller, det er jo gjerne foreldrene som har innvandret, de som vokser opp her er født i Norge, men identifiserer seg, og blir identifisert som, innvandrere. 

I romanen blir vi godt kjent med to av dem, Jamal og Mo (Mohammed), som bor i samme blokk, men som har ganske forskjellig utgangspunkt for å lykkes i livet. Zashan Shaker har valgt et grep som gjør at Jamal og Mo fører ordet selv. De blir valgt ut som deltakere i et forskningsprosjekt med tema «Kartlegging av hverdagen til unge i Groruddalen», og gjennom flere år, fra 2001 til 2006, sender de jevnlige hverdagsrapporter til Lars Bakken hos NOVA. Forskeren selv er helt perifer i historien, det er Jamals muntlige rapporter, som han spiller inn og oversender som lydfil, og Mo sine mer forseggjorte e-poster, som gir oss et dagbokaktig innsyn i livet til disse to.

Mens Jamal bor med en lillebror og en syk mor som ikke evner sine omsorgsoppgaver, er Mo heldigere stilt med en velfungerende familie. Mens Jamal strever på skolen og dropper ut på videregående, er Mo for et skolelys å regne, og belønnes med stipend for å starte på universitetet. En oppvekst i samme bydel, i samme blokk, og med «innvandrerbakgrunn», er likevel ingen garanti for en lik start.

Zeshan Shakar imponerer med sin realistiske stil, der særlig Jamals muntlige overleveringer, nitid transkribert fra lydfilene, er et romanspråk som vel aldri tidligere er brukt. Etter 50 sider lurte jeg på om jeg orket å lese videre, såpass sleivete og lite litterært føltes det. Men heldigvis fortsatte jeg, og interessen for Jamals historie bare vokste. Også Mo gjennomgår en stor utvikling, og møtet med vestkantungdommene han studerer sammen med viser den mentale kløften som finnes internt i Oslo og i Norge.

«Tante Ulrikkes vei» fortjener den oppmerksomhet og heder den har fått, romanen har en funksjon som øyeåpner. Men først og fremst er det en tekst som lykkes på sine egne premisser, original og gjennomført som den fremstår.

fredag 2. november 2018

Forræderens guide til Nord-Korea



«Forræderens guide til Nord-Korea»
av Morten Traavik,
Aschehoug, 2018 (328 sider)

Morten Traavik har de siste ti årene engasjert seg i en rekke grenseoverskridende kunstprosjekter, mange av dem kontroversielle. En dokumentar laget av TV2 tidligere i år bar tittelen «Vår mann i Pyongyang», og det er Nord-Korea folk først tenker på når navnet Morten Traavik dukker opp.

Fra 2011 hadde Traavik en posisjon som offisiell kulturattaché for DPRK. Han tok med seg norske og internasjonale kunstnere til Nord-Korea, og nordkoreanske til Norge. For dette har han fått mye kritikk, bl.a. fra Civita, som nærmest har kalt ham «en nyttig idiot» for et totalitært regime. Høsten 2017, samtidig som nordkoreanerne gjennomførte en stor atomprøvesprengning, bestemte han seg for å bryte all kontakt. Han følte seg ikke lenger trygg.

Traavik har besøkt Nord-Korea hele 19 ganger, og har lært landet, folket og styret å kjenne på en måte som neppe noen annen vestlig forfatter har gjort. Nå har han skrevet bok om landet, og den er absolutt verdt å lese. Med undertittelen «Din veiviser i verdens hemmeligste land», er boken skrevet som en slags turistguide.

Kulisser for pakketurister?

Den vanligste beskrivelsen av Nord-Korea er at turister bare får se kulisser, og at det er umulig å få kontakt med vanlige innbyggere. De vestlige turistene busses rundt til museer og monumenter av autoriserte og systemtro guider. Mange får også besøke eliteskoler i hovedstaden Pyongyang, og oppleve barn som utviser forbløffende ferdigheter i f.eks. musikk.

Gjennomgående er inntrykket at myndighetene gjør sitt ytterste for å skjule sannheten, og at de nordkoreanerne som turistene kommer i kontakt med nærmest fungerer som skuespillere i et velregissert teaterstykke. Dermed får gjestene bare bekreftet de fordommen de hadde med seg på reisen. Etter en uke drar turistene hjem, og de færreste kommer tilbake.

Nord-Korea kalles gjerne ”verdens mest lukkede land”, men det er en feil beskrivelse. Landet er nemlig ikke lukket, det er fullt mulig å ta seg en tur. Boken gir nyttig bakgrunnsinformasjon for de som ønsker å reise dit, fra et perspektiv som trenger bak de vanlige klisjéene.

En god innføring i nordkoreansk tenkning

Det som gjør boken unik er at Traavik evner å se verden gjennom nordkoreanske øyne, samtidig som han selvsagt er innforstått med det vestlige blikket på landet.

Korea har historisk vært skvist mellom de regionale stormaktene Kina og Japan. Som en følge av den russisk-japanske krigen ble Korea et japansk lydrike i 1905, og ble formelt innlemmet i det japanske keiserriket i 1910. Den japanske okkupasjonen varte frem til 1945. I august 1945 avtalte seierherrene USA og Sovjetunionen å sette Koreahalvøya under delt administrasjon, der grensen ble satt langs den 38. breddegraden. Det nordlige Korea ble administrert av Sovjet, det sørlige av USA.

Det er her Kim Il Sung kommer inn i bildet. Den første Kim kom tilbake til Korea i sovjetisk kapteinsuniform, etter å ha kjempet mot japanerne, først på kinesisk, så på sovjetisk side. Kim Il Sung ble ansett å være en lojal kommunist, og velegnet til å fronte et fremtidig Korea under kommunistisk styre. På begge sider av grensen hersker det utålmodighet om gjenforening, men med vidt forskjellig målsetting. I 1950 fikk Kim klarsignal fra Sovjet om å gå inn i sør, der amerikanerne hadde trukket seg ut på vårparten. Dette var starten på Korea-krigen, en krig som raste i 3 år, og som er lite kjent i Norge. I Nord-Korea kalles den ”Den store krigen for frigjøring av fedrelandet”.

Korea-krigen 1950 – 1953

I løpet av de 3 årene krigen raste slapp amerikanerne flere bomber over Nord-Korea, et område på størrelse med Nordland, Troms og Finnmark, enn i hele Stillehavsområdet, inkludert Japan, under hele andre verdenskrig! Allerede halvveis i krigen skal amerikanske piloter ha klaget på at det ikke var mer å bombe, alt lå i grus. Det var ikke stein tilbake på stein.

De nordkoreanerne som overlevde denne totale krigen hadde bokstavelig talt gravd seg ned. Da en våpenhvile ble inngått var mellom 2 og 3 millioner nordkoreanere drept, noe som tilsvarte en fjerdedel av befolkningen. Det er på bakgrunn av denne erfaringen vi må forstå at Nord-Korea i dag er et gjennommilitarisert samfunn, med en av verdens største stående hærstyrker målt i antall stridende. Våpenhvilen gjelder fortsatt, en fredsavtale er aldri inngått.

Kim-dynastiet og persondyrkingen

Etter våpenhvilen fikk Nord-Korea i mange år betydelig hjelp til oppbygging fra Sovjetunionen, Øst-Europa og Kina. Gjenreisningen ble innledningen på en gullalder som varte til langt ut på 1970-tallet. Faktisk hadde DPRK på midten 1970-tallet et høyere BNP enn rivalen i sør, noe som sikret Kim Il Sung en status som landsfader. Det er liten grunn til å tvile på at nordkoreanere flest støttet sin leder.

Da landsfaderen døde i 1994 var de gode økonomiske tidene for lengst over. Sønnen Kim Jong Il ledet Nord-Korea i tiden som er kjent som ”Den tunge marsjen”. I denne perioden opplevde landet store sultkatastrofer, og partiet hadde mer enn nok med å konsolidere makten. Den andre Kim fikk aldri den status i befolkningen som faren hadde.

Dagens leder Kim Jong Un, eller Kim den tredje, overtok i 2011. At han skulle overta var helt overraskende, få utenfor den indre kretsen kjente til ham. Det sies at Kim Jong Un har mye av den samme karisma og personlighet som sin bestefar, og at hans status i befolkningen er stigende. At Nord-Korea er blitt atommakt, og at Kim Jong Un inviteres til samtaler med USAs president, bidrar sterkt til dette.

Persondyrkingen av Kim-dynastiet er kanskje det som fremstår som mest fremmedartet og absurd for oss i Vesten. Morten Traaviks kaster litt bedre lys over dette fenomenet.

En bok til å bli litt klokere av

Traavik imponerer med sine politiske analyser. Det hadde jeg kanskje ikke forventet av en kunstner. Hans innsikt og forståelse for nordkoreanernes spesielle historiske erfaringer, er noe som sjelden kommer frem her hos oss, og dette er tekstens store styrke. Vi blir stort sett foret med vestlige perspektiver og skrekkhistorier fra avhoppere. Sånn sett er dette en bok til å bli klokere av.

En omtale som denne må utelate mye. Traaviks bok er ellers passe utradisjonell i stilen, litt flåsete innimellom, men preget av hans personlige og unike erfaringer. Den er lett å anbefale.