Også krig er terror

 

«Også krig er terror»
Av Gunnar Garbo
Eget forlag, 2002 (280 sider)

Gunnar Garbo må kunne karakteriseres som en høvding på borgerlig side av politikken. I 15 år var han Stortingsrepresentant for Venstre, et parti han også ledet fra 1964 til 1970. Senere ble han bl.a. underdirektør i FN og norsk ambassadør til Tanzania. Men da han døde i 2016, i en alder av 92 år, hadde han tatt mange steg til venstre. Fra å være EU-tilhenger var han blitt motstander, og fra å være NATO-tilhenger hadde han blitt en klar og tydelig NATO-kritiker.

At «høvdingen» i 2002 ikke fant en utgiver til denne boken, men måtte gi den ut på egenhånd, er nesten oppsiktsvekkende. Kan det virkelig være så stigmatiserende å snakke NATO midt imot? Faktum er at Garbo var en av initiativtakerne til kampanjen «Nei til nye NATO», som ble dannet som en protest mot NATOs bombekrig mot Jugoslavia i 1999 og mot NATOs nye strategikonsept. I boken tar Garbo for seg utviklingen av NATO fra 1949 og fram til i dag. Han viser motsetningen mellom de forsikringene folk og Storting fikk og det som nå skjer.

I «Også krig er terror» leverer han «et kritisk oppgjør mot det nye NATO. Krigene i Afghanistan og Kosovo og Norges egen rolle.» Det er en skarpskodd gjennomgang av norske politiske myndigheters (manglende) behandling av vår krigsdeltakelse i den ulovlige NATO-krigen mot Jugoslavia i 1999 og vårt «engasjement» i Afghanistan på USAs side. Garbo går virkelig grundig til verks og lekser opp folkerettens regler på en måte som viser med all mulig tydelighet hvilket sviktende grunnlag NATO-krigen mot Jugoslavia hadde, og våre egne politikeres og byråkratis manglende evne og vilje til å etterleve de internasjonale forpliktelsene vi har som FN-medlem. Selvtekten til NATO undergraver folkeretten og svekker FN.

Bedre blir det ikke når Garbo tar for seg grunnlaget for å krige i Afghanistan («krigen mot terror»). Boken kom altså ut allerede i 2002, da begge disse krigene er ferske i minnet. At krigen i Afghanistan nå går inn i sitt 20. år med norsk deltakelse gjør ikke akkurat boken uaktuell. Den er rett og slett et funn for de som ønsker å gå «til kildene».

Boken avdekker mangelfull saksbehandling på det politiske planet i Norge. Regjeringen ga gjentatte ganger Stortinget og folket direkte misvisende opplysninger. To ganger gikk Norge ut i krig uten at Stortinget først hadde truffet vedtak om det. Den uformelle og overfladiske saksbehandlingen bryter mot selvfølgelige demokratiske krav til åpenhet.

Det er bare å slå fast at det Gunnar Garbo avdekket i 2002 har gjentatt seg senere. Libyakrigen fulgte samme mønster, og siden har vi drevet opplæring av militser i Jordan, som i strid med folkeretten kriger mot Syrias lovlige regjering.

Skal du skaffe deg et eksemplar av boken må du nok lete i antikvariater på nettet. Det er den verdt.

How to spot a fascist

 

«How to spot a fascist»
Av Umberto Eco
Harwill Secker, 2020 (51 sider)

Jeg må innrømme at både formatet på denne lille boken (eller heftet) og tittelen tiltaler meg. Tre korte essays som kretser om frihet og fascisme, sensur og toleranse, til salgs for en billig penge. Mer av slike utgivelser!

Eco er selvfølgelig mest kjent for romansuksessen «Rosens navn» fra 1980. Men han var jo langt mer enn en suksessrik litterat (han døde i 2016). Han var professor i semiotikk og hans vitenskapelige arbeider strekker seg fra studier i middelalderestetikk til analyser av populærkultur (ifølge Wikipedia).

Det som jeg opplever som hovedteksten her, og som også er den lengste, er den første – «Ur-Fascism», skrevet i 1997. Den har alle kjennetegn på å være et essay. Eco åpner med å fortelle at han ti år gammel, i 1942, vant førsteprisen i en nasjonal stilkonkurranse for ungfascister. I en alder av ti år var Eco selvsagt ikke fascist, men som alle andre italienske barn var han obligatorisk medlem av ungdomsbevegelsen. Essayet ender opp med å formulere 14 essensielle karakteristikker som Eco mener kjennetegner ur-fascismen, eller den evige fascismen.

Tekst nummer to «Censorship and Silence», publisert i 2011, starter med å drøfte spesifikke betydninger av noen italienske ord og hvordan disse har endret seg over tid. Igjen går han tilbake til egen barndom og henter eksempler, før han deretter relaterer seg til dagens mediasituasjon.

Den siste teksten «We Are European» er egentlig ikke et essay, men en tale Eco holdt i 2012 på Universitetet i Nijmegen i Nederland, der den først europeiske fredsavtale ble undertegnet i 1678. Det er lett å lese at Eco ser på dagens EU som en faktor som sikrer fred mellom de gamle europeiske stormaktene. Men han er likevel ikke blind for at EU-prosjektet trigger nasjonalismen i unionens utkanter. Som tekst er dette den klart minst interessante.

Norges krig mot Syria

 

«Norges krig mot Syria»
Av Lars Birkelund
Epic.no 2020 (288 sider)

«Det at «folk flest» ikke kjenner til at Norge fører krig mot Syria viser rett og slett hvor effektiv kamuflasjen av denne krigen er».

Lars Birkelund er en svært aktiv kommentator av særlig utenriksnyheter på facebook og eller hvor han slipper til. Nå har hans mangeårige engasjement rundt krigen i Syria resultert i bok. I «Norges krig mot Syria» tar Lars Birkelund et oppgjør med den gjengse oppfatningen av krigen som har pågått siden 2011. Ved systematisk å faktasjekke og stille spørsmål ved en del sentrale påstander om krigen, har han levert et innsiktsfullt og på mange måter rystende bidrag til forståelsen av denne tragiske krigen. Det viser seg at det meste av det du har blitt fortalt og trodde på ikke tåler et kritisk lys.

Men har Norge erklært krig mot Syria? «Kriger blir ikke lenger erklært, de blir tvert imot kamuflert som humanitære intervensjoner, som «hjelp» og lignende», sier Birkelund. Vi har hørt at krigen i Syria begynte som et fredelig og rettferdig opprør mot en diktator, og at opprøret utviklet seg til en «borgerkrig». «Fredelige demonstrasjoner i Midtøsten av alle steder? I Syria, der rasende islamister angrep og satte fyr på Norge og Danmarks ambassader i 2006, der det tidligere hadde vært flere væpnede opprør, også på 2000-tallet?».

Forfatteren skriver godt. Det er til hans fordel at han ikke trekker bombastiske konklusjoner, og ikke drar slutningene lenger enn kildene tillater. Dette gjør boken mer troverdig. Mens folk flest har blitt servert et helt klart narrativ om hvordan vi skal forstå det som skjer i Syria, gjør Birkelund sitt beste for å avkle denne «vedtatte sannheten». Birkelunds mediekritikk er treffende og rammer hardt. Mange journalister kan lære mye av å lese boken.

«Norges krig mot Syria» er politisk krutt. En øyeåpner. Litt som Ola Tunanders bok om Libyakrigen, der «sannhetene» viser seg å være løgner skapt for å tjene bestemte politiske formål. Til slutt er det lite av det vi trodde om krigen som holder vann.