Undis Brekke

”Undis Brekke”
Av Gunnhild Øyehaug
Kolon Forlag, 2014 (126 sider)

En roman som har lagt ”på vent” i bokhylla en stund dette. Men når du først begynner å lese så går det fort unna. Drygt 120 sider er ikke mye for en roman, men som vi vet er det ikke antall sider som bestemmer om en roman setter seg i psyken, eller ikke.

Det er 19 år siden Øyehaug debuterte med en diktsamling. Hun har bare skrevet en eneste roman tidligere, ”Vente, blinke” fra 2008. Ellers har det blitt 3 novellesamlinger og en bok med essays. Altså har vi her et forfatterskap som ikke er stort i antall sider, men som til gjengjeld er høyt verdsatt av kritikere. Mange litterære utmerkelser har Gunnhild Øyehaug fått. Har du ikke lest noe fra henne før så kan jeg varmt anbefale ”Vente, blinke”, jeg husker den som et stort overskuddslager av sprø innfall og overraskende vendinger, en bok som kan leses om igjen med fryd.

Det er lett å kjenne igjen Øyehaugs klo i ”Undis Brekke”. Den har mye humor og mye klokskap i seg, spekket med observasjoner rundt mellommenneskelige forhold. Plottet er enkelt. Det handler om 38 år gamle Undis Brekke som vender tilbake til hjembygda for å begynne i en jobb som norsklektor på Høyskolen. Dette er et lett gjenkjennelig miljø. Høyskolebygda Eitre i romanen er virkelighetens Volda, mens nabobygda Ørsta i romanen har fått navnet Kolve. Dette er Gunnhild Øyehaugs egen hjemmebane, født i Kolve … eh, Ørsta som hun er.

Undis bryter opp fra Universitetet i Bergen, der hun har tatt doktorgraden og undervist. Doktorgradsarbeidet har tatt fryktelig lang tid, noe som er påpekt i en roman som en av hennes studenter har gitt ut. I denne romanen er omtalen av Undis Brekke lite flatterende, og den har ”outet” henne som lesbisk (et apropos til debatten om ”virkelighetslitteratur”). Dette er hardt for Undis å takle, for omtalen er overhode ikke i samsvar med det selvbildet hun har. Det fører til at hun tar et skikkelig oppgjør med seg selv. Hun bryter ut av det 7 år lange forholdet hun har hatt. Faktum er at Undis ikke ser på seg selv som lesbisk, men at hun like gjerne kan ha kjærlighetsforhold til menn. Menn eller kvinner, for Undis er alle mennesker.

Så komme hun altså til Eitre (Volda), og frykter at hemmeligheten er kjent som en følge av at hun har figurert som en romanperson under fullt navn. Hun dumper rett oppi et juleselskap, eller rettere sagt en smalahovemiddag, som kollegaene ved Nordisk institutt arrangerer. Hoveddelen av romanen foregår i dette selskapet, og det gir forfatteren god anledning til å legge ut om alle trådene som finnes mellom kollegaene. Undis har tidligere selv studert her, og flere av lærerne kjenner hun som student. Unni tar over et lektorat fra en kvinne som (viser det seg) har begått selvmord, og et sjalusidrama kommer opp i dagen.

Jeg trenger ikke røpe mer av handlingen. For en gangs skyld kunne jeg ønske meg flere boksider å vende, Det er som å ha vært vitne til et teaterstykke der siste akt mangler. Vel verdt å lese, men på en måte sitter jeg igjen med en opplevelse av at Øyehaug har gitt seg for fort.

Islandske konger

”Islandske konger”

Av Einar Már Guðmundsson, oversatt av Tone Myklebost

Cappelen Damm, 2016 (287 sider)

Einar Már Guðmundsson er en av de store i islandsk samtidslitteratur. Han fikk Nordisk Råds Litteraturpris i 1995 med boken ”Universets engler”, en bok som også er filmatisert. Han er en slags islandsk parallell til Lars Saabye Christensen, de to er jevngamle og deler dermed en slags kulturell referanseramme. Saabye Christensens kommersielle gjennombrudd kom med oppvekstromanen ”Beatles” (1984). I 2006 fulgte Guðmundsson opp med det islandske motstykket - ”Beatlesmanifestet”, om å vokse opp i Reykjavik på den tid da Beatlesfeberen herjet som verst.

I ”Islandske konger” synes prosjektet å være å fange noe essensielt i den islandske psykologien. Dette gjør Guðmundsson ved å skrive en anekdotisk roman med utgangspunkt i slekten Knudsen, fra et lite fiskevær kalt Tangavik, en bygd som ikke finnes andre steder enn i forfatterens hode, men som altså kan representere et slags imaginært Island i miniatyr.

Historien fortelles nærmest etter innfallsmetoden, i hvert fall hopper forfatteren frem og tilbake, og gjerne også sidelengs, etter hvert som vi introduseres for et stort persongalleri. Det er altså flere generasjoners Knudsener som er det samlende slektstreet som disse historiene spinner rundt. Tidsmessig beveger vi oss over minst tre generasjoner, og historien slutter i nær fortid, et sted tidlig på 1970-tallet.

Fortellerstemmen åpner med å skildre synet av den nye vikarlæreren som ankommer skolen i en stor og skinnende Cadillac, iført smalstripet dress, hvite sko, hatt og solbriller, og bærende på en gitarkasse. Denne uvanlige vikarlærerfremtoningen er da heller ikke en utdannet lærer, men mer en livskunstner med stor selvtillit, som har fått stillingen takket være nettverk og familierelasjoner.

Slik sett er han representativ for mangt og mye vi ”lærer” om Island gjennom denne romanen. Her er pågangsmot, initiativ og tro på egne krefter det som sørger for fremdriften, men helst i kombinasjon med forbindelser som gjerne ikke tåler et kritisk lys, for eksempel når det gjelder å komme seg opp i forretningslivet og i politikken. Slik tjener ”Islandske konger” en slags misjon, gjennom en krønikeaktig og burlesk fortelling å  kunne si noe vesentlig om det islandske samfunnslivet.

Men romanen lider under at anekdotene og påfunnene sklir for langt ut, at vi presenteres for altfor mange bipersoner, som det er vanskelig å holde rede på. Tidvis kan vi mistenke forfatteren om at alle avsporingene skjuler en mangel på klar tanke, som om han leter etter et spor som skal føre fortellingen videre. Derfor er ”Islandske konger” en blandet fornøyelse, det blir ofte til at de eventyraktige fortellingene om personenes bragder og dype nedturer sklir ut i litt for mange slapstickaktige opptrinn.

Kister av sink

”Kister av sink. Sovjetiske stemmer fra krigen i Afghanistan.”
Av Svetlana Aleksijevitsj. Oversatt av Alf B. Glad
Kagge Forlag, 2015 (364 sider)

Hva vet vi egentlig om den sovjetiske krigen i Afghanistan? Den varte i nesten ti år, fra desember 1979 og til februar 1989. Her i Vesten førte den til at mange land boikottet OL i Moskva i 1980, som en protest mot det vi kalte en sovjetisk ”invasjon” av Afghanistan. I sovjeternes øyne var de slett ikke okkupanter, men derimot ute på et internasjonalt oppdrag, for å hjelpe regjeringen i nabolandet i sør med å slå ned et opprør.

De afghanske kommunistene hadde tatt makten i 1978 og gjennomførte jordreformer, ga kvinner stemmerett, innførte forbud mot tvangsekteskap og byttet ut religiøse lover med sekulære. Det religiøse, tradisjonsbundne og klanbaserte afghanske samfunnet aksepterte ikke dette, og opprørerne fikk utenlandsk støtte. Dette skjedde under den kalde krigen, hvor supermaktene kriget mange steder ved hjelp av stedfortreder. Afghanistan var en av krigssonene.

Den hviterussiske journalisten/forfatteren Svetlana Aleksijevitsj begynte allerede på 1980-tallet å intervjue deltakere i krigen, og også deres pårørende og etterlatte. I sovjetiske medier sto det lite om hva som faktisk skjedde i Afghanistan, og når noe ble skrevet var det stort sett positive reportasjer hvor sovjetiske soldater ble tildelt en helterolle. Aleksijevitsjs intervjuobjekter kunne fortelle en helt annen historie.

Det er klart at krigen i Afghanistan førte til at de fleste illusjoner forsvant fort blant de sovjetiske soldatene. Det de ble fortalt før avreise stemte ikke med virkeligheten. Mange trodde oppriktig på oppdraget, at de skulle sendes dit for å oppfylle en internasjonal forpliktelse. Alle var oppfostret på historiene fra 2. verdenskrig, der hele folket gjorde store ofre, og da Sovjet til slutt kom seirende ut var alle overlevende helter. Disse ungdommene trodde at Afghanistan skulle være et liknende helteoppdrag.

Intervjuene forteller om en forferdelig krig, der begge sider begår grusomheter. Tapstallene til sovjeterne ble til slutt 15.000 døde, mens kanskje så mange som 1,5 millioner afghanere ble drept. Nesten like sterkt inntrykk som de døde gjør det å høre om alle de som ble lemlestet, mange av dem krigsfanger som fikk kappet av seg armer og bein som ren hevn. I Sovjet ble disse gjemt vekk og fortiet. Sterkt inntrykk gjør det også å lese om det interne livet i den sovjetiske hæren, der det nesten foregikk en innbyrdes krig mellom offiserer og menige, og dem imellom også. Sovjeterne var nemlig elendig utstyrt, led av kronisk mangel på mat, medisiner og nødvendig utstyr. En måte å overleve på, og å legge seg opp litt penger, var rett og slett å selge unna alt utstyr til afghanerne!

Da soldatene kom hjem ble de møtt av et samfunn som nesten hadde glemt dem. Mange tok også avstand fra dem, noen heltemottakelse ble det langt ifra. Aleksijevitsj bruker nesten like mye plass på å intervjue mødrene til de drepte og sårede og formidler deres savn og fortvilelse. Krigen har så mange ofre, både på krigsskueplassen og hjemme.

Boken om Afghanistankrigen ga forfatteren mye oppmerksomhet, og førte til rettslige etterspill. Noen av intervjuobjektene anla sak mot Aleksijevitsj og nektet for å ha ordlagt seg slik de er sitert. Forfatteren selv så på søksmålene som hevn fra regimet, og et forsøk på politisk sensur, der saksøkerne bare var stråmenn. I siste del av boken er det i denne utgaven gjengitt mye fra rettssakene som pågikk på 1990-tallet.

”Kister av sink” ble utgitt på russisk i 1991, og er bok nr. 3 i syklusen ”Utopiens stemmer”. Debuten var ”Krigen har intet kvinnelig ansikt” (1985). Sammen med ”De siste vitnene” (1985), ”Bønn for Tsjernobyl” (1996) og ”Slutten for det rødemennesket. Tiden second hand” (2013), gir dette en unik innsikt i det som for de fleste av oss må sies å være en ukjent verden, nemlig livet til sovjetmenneskene, de som levde ”bak jernteppet”, og som vi på sett og vis ble opplært til å frykte.