”Magdalenafjorden”
Av
Kjartan Fløgstad
Gyldendal
Norsk Forlag AS, 2014 (303 sider)
I sin nye
roman fortsetter Kjartan Fløgstad med sin litterære utforskning av visse
historiske linjer fra det 20. århundre. Dette ambisiøse prosjekt kan sies å ha
startet opp med romanen ”Grand Manila” (2006), og ble videreført i ”Grense
Jakobselv” (2009) og ”Nordaustpassasjen” (2012). ”Magdalenafjorden” tar i
likehet med de to foregående navnet sitt fra nordlige, for ikke å si arktiske,
himmelstrøk, og i dette tilfellet fra en fjordarm på den nordvestlige spissen
av Svalbard. Men det drøyer helt mot slutten av romanen før leseren, via et
utall geografiske hopp, ledes til dette landskapet.
Fløgstads
litterære metode har blitt å dikte, for ikke å si spekulere (noen vil kanskje
også si konspirere), rundt historiske hendelser og personer. Temaene hentes
gjerne fra den brytningstiden som mellomkrigstiden var, der klare ideologier
som fascisme og kommunisme sto steilt mot hverandre.
Mens
”Nordaustpassasjen” var en dystopi, der politiske trekk i fortiden og samtiden
ble projisert inn i et nært fremtidsscenario, er tidsperspektivet i årets roman
1930-årene og fremover mot 1970-tallet. Fløgstad bruker noen historiske
personer av det heller obskure slaget som sentrale karakterene i sin nye roman,
nærmere bestemt to kvinner med navnene Adi Enberg og Marina Noreg. Begge to
levde et gangske usannsynlig omflakkende liv og var på visse tidspunkt i
historien involvert i politiske hendelser og miljøer som Fløgstad viser stor
fascinasjon for. Så har han diktet opp en tredje kvinneskikkelse – Magdalena
Freud Joyce (!) – som gis en bærende rolle i trespann med disse.
Alle gode
Fløgstadroman inneholder selvsagt kapitler og/eller karakterer fra det fiktive
industristedet Lovra (som likner svært på Sauda). Så også denne.
Åpningskapitlet introduserer oss for Franklin Pettersen Tverrli, en unggutt som
på sin førstereistur som byssegutt i utenriksfart nektes å gå i land i USA,
fordi amerikanske myndigheter anser ham som en politisk tvilsom fyr. Slik
kobler Fløgstad oss opp mot norske redere, og deres samrøre med politiske
regimer som vi offisielt tar avstand fra, som Spania under Franco.
Fløgstad
har selv sagt at han startet opp som en apolitisk forfatter, i dag er han
kanskje vår mest politisk bevisste, og han har mye politikk å hjertet. I denne
romanen er koblingen mellom modernismen i kunsten og den fascistiske bevegelsen
et poeng han vil belyse. Overraskende mange sentrale kunstnere/litterater i det
20. århundre var høyrevridde og antidemokratiske, til tross for at den kunsten
de skapte var banebrytende og radikal. For Fløgstad (og andre) er dette et
paradoks å stoppe opp ved.
Som roman
er ”Magdalenafjorden” en til tider forvirrende og springende bok. Hvis dette er
Fløgstads avslutning på en syklus, der de fire siste romanene utgjør en løst
forbundet helhet, må denne sies å være den svakeste. På et tidspunkt går
leseren litt trøtt og ønsker seg mer utvikling eller retning på stoffet.
En
digresjon til slutt: I følge kartverket til Norsk Polarinstitutt (som vel er
selve autoriteten på området) heter ikke fjordarmen nordvest på Svalbard
Magdalenafjorden, men derimot Magdalenefjorden!
