Av
Kjartan Fløgstad
Gyldendal
Norsk Forlag AS, 2012 (425 sider)
Fløgstad
følger opp sin ambisiøse ”Grense
Jakobselv”-roman fra 2009 med en ny, ikke mindre ambisiøs roman. Med ”Nordaustpassasjen” spenner han ut et
svært lerret både i geografisk og historisk forstand. Ja, han sprenger også de
historiske rammene ved å legge handlingen noen år frem i tid, kanskje til rundt
år 2025 (?), der en rekke geopolitiske omveltninger har gjort store
forandringer på dagens verdensorden. Det er bare for leseren å slenge seg på så
godt han klarer, Fløgstad er ikke en forfatter som kan sies å undervurdere
leseren og legge listen bedagelig lavt for å komme oss i møte.
”Nordaustpassasjen” er på mange måter
Fløgstad på sitt mest politiske. Han fremskriver en del økonomiske og politiske
trender og tegner opp en dystopi i nær fremtid. Her har det meste av det
Fløgstad selv holder høyt tapt for en pervertert rovkapitalisme, der de
politiske makthaverne er så sauset inn i kriminelle nettverk at det ikke er mulig
å se forskjell på lovgiver og lovbryter. Mange stater som vi kjenner i dag har
brutt sammen, og nye statsdannelser har oppstått, gjerne styrt av
narkokarteller eller høyrenasjonalistiske militsgrupper. Slik har USA for
eksempel gått under, og kontinentet er delt opp i nye stater og løse forbund
som er i stadig konflikter med hverandre.
Bokens
forteller lever av å fore byråkratiet med diverse utredninger, han er således
en slags intellektuell, men en intellektuell som har solgt seg for å overleve.
Så er da også den voksende pr-/lobby-/kommunikasjonsbransjen gjenstand for
Fløgstads harselas og spott. Denne utveksten lever av å fordreie virkeligheten
og skaffe makthaverne argumenter og strategier for å føre folket bak lyset.
Midtveis i romanen er Fløgstad på sitt mest slapstickaktige, nettopp da han
virkelig skal harselere med kommunikasjonsbransjen, og her bikker han over på
en måte som gjør at han heller viser oss sine egne fordommer mot et bestemt
miljø. Akkurat denne utskeielsen kunne vært strammet opp.
Fløgstad
går direkte inn i aktuell norsk virkelighet ved at han har skrevet inn 22. juli
terroristen i romanens første del, og bruker en god del plass på å gjendrive en
del av misoppfatningene bak ugjerningene. For Fløgstad er det viktig å vis at
ABB først og fremst angrep det han oppfattet som marxister og kulturmarxister,
og ikke innvandrere og muslimer. Angrepene var derfor et angrep på arbeiderbevegelsen og ikke mot
innvandrere. På ABBs egenproduserte uniform er emblemet med teksten ”Marxist Hunter” det som trigger Fløgstad
til å ta et oppgjør med hele miljøet som ABB sprang ut av, altså Oslo Vest, en
monokulturell, borgerlig, kulturkonservativ, høyrevridd enklave. For Fløgstad
er det selvsagt at Norge hadde reagert helt annerledes hvis ABB for eksempel
kom fra … la oss si Karmøy eller Otta. Da ville media ha satt fullt lys på
terroristens hjemsted, for på den måten søke etter svar på hvilke mekanismer
ved hjemplassen som skapte en slik terrorist. Men Oslo Vest?
Denne
delen av romanen fylte meg med såpass begeistring at jeg de neste timene var
tilbøyelig til å betrakte meg selv som kulturmarxist
på rein trass. Som om denne posisjonen er den mest moralsk høyverdige noen kan
ikle seg! Her er romanen både på sitt mest opplysende og intellektuelt overbevisende.
Denne utlegningen kan vi gjerne se i sammenheng med Fløgstads tidligere
pamflett ”Brennbart” fra 2004, der
han går sterkt i rette med kulturkonservative skribenters forsøk på å koble
nynorskbevegelsen opp til NS under krigen.
Som sagt
er romanen vid i både geografisk og historisk forstand. Romanen har en slags
rammefortelling om to brødre som skilles etter at den spanske republikken
faller i 1939. Den ene broren og hans mor havner i Stalins Sovjet, mens den
andre broren reiser vestover mot Mexico. Den første historien preger romanens
første del, mens andre del for det vesentligste holder seg på det amerikanske
kontinentet. Her får den sprenglærde Fløgstad briljert med historiekunnskaper
på et detaljnivå de færreste lesere kan etterprøve. Er det fiksjon eller er det
fakta? Eller kanskje en kombinasjon? I en roman står forfatteren alltid fritt
til å dikte, men Fløgstad har alltid diktet seg inn i virkeligheten, og denne
varianten av politisk historiediktning behersker han bedre enn noen.
”Nordaustpassasjen” rommer mer enn det de
fleste vil klare å ta innover seg og jeg falt litt av på slutten. Men ikke et
øyeblikk ble jeg svekket i overbevisningen om at Kjartan Fløgstad bedriver en
litterær virksomhet på nivå med det ypperste av Nobelprisforfattere. Jeg har
tenkt at Fløgstad må være svært krevende å oversette til andre språk, bl.a.
pga. sine mange spesifikt norske referanser, men på forlagets hjemmesider ser
jeg at han er oversatt til ti språk. Så da kan vel også Nobelkomiteen ta han
opp til en seriøs vurdering.