Havboka

«Havboka»
eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider
Av Morten A. Strøksnes
Forlaget Oktober, 2015 (316 sider)

Så har også jeg lest høstens overraskende bestselger «Havboka», en sakprosabok som hittil har fått et opplag på 33.000 eksemplarer og som er solgt til 14 land. Attpåtil er forfatteren blitt belønnet med Brageprisen for boken.

Strøksnes er utdannet idehistoriker og har i løpet av de siste 15 årene markert seg som en reiseglad forfatter/journalist, med store deler av verden som interessefelt. Han har skrevet bøker fra Midt-Østen, Øst-Europa og Sør-Amerika, men var kanskje mest kjent for boken «Et mord i Kongo» (2010), om Moland/French-saken, før denne suksessen. Strøksnes har også lenge vært en skarp avisdebattant, og har skrevet mye om situasjon i kyst-Norge, der tradisjonelle fiskeriinteresser ofte står i konflikt med oppdretts- og oljenæringen. Her har forfatteren alltid stått på kystfiskernes side.

I «Havboka» synes prosjektet å være å beskrive hvor uendelig rikt og fantastisk livet i havet er, og å øke leserens bevissthet rundt dette. Trusselen mot mangfoldet i havdypet truer i bunn og grunn menneskehetens eksistens, og å kjempe mot ødeleggelsene er livsnødvendig.

Planeten vår kalles «Jorden», men kanskje hadde «Havet» vært et mer passende navn, siden 2/3 av klodens overflate er dekket av vann. Strøksnes legger an de helt store perspektivene og trekker også inn fakta fra astronomien når han strekker linjene helt tilbake til jordens skapelse. Hvordan kan det ha seg at denne planeten er begunstiget med alt dette vannet? I alt er teksten supplert med 105 fotnoter, eller kildehenvisninger, som viser hvordan forfatteren har lest seg opp på emnet.

Selve rammen rundt beretningene om det fantastiske havet er to kameraters forsøk på å fange håkjerring. Kameraten er Hugo Aasjord, en billedkunstner med base på Skrova, en øy i Lofoten. Forfatteren bor i Oslo og flyr fire ganger opp i nord for å legge ut i gummibåten, på jakt etter den fryktede kjempehaien. Turene ut på Vestfjorden, på jakt etter kjempehaien, er likevel ikke det vesentlige. Det er selve opplevelsen av å flyte i en liten farkost, på toppen av et veldig hav, som setter fantasien og kunnskapstørsten i gang. 

Mens livet på jorden i stor grad lar seg observere, registrere og forske på, er livet som utspiller seg i havdypet fremdeles for det meste uutforsket territorium. Vi vet egentlig forbausende lite om de store havdypene. Tidligere var det en gjengs oppfatning at livet opphørte på noen hundre meters dybde, men i dag vet vi i det minste at dette er feil. Strøksnes gir mange eksempler på fantastisk, ny viten om verdenshavene, og det mangfold av arter og livsformer som finnes der. Naturens forunderlige samspill er imidlertid i stigende grad truet av menneskelig aktivitet, og leseren skjønner i hvor stor grad havets beskaffenhet har å bety for menneskehetens eksistens. 

Strøksnes er flink til å flette inn anekdoter fra mytologi og folketro. Havet har til alle tider vært en uuttømmelig kilde til fantastiske fortellinger, det er ukontrollerbart, og dermed også skremmende. Som et land med en veldig lang kystlinje har nordmenn til alle tider vært avhengig av havet, kystfolket har høstet av det som havet har å by på. og naturlig nok også utviklet et nært forhold til det. At «Havboka» er blitt en suksess er derfor lett å forstå, det er i grunnen merkelig at ikke en liknende bok har vært skrevet før!

å smyge forbi en øks

”å smyge forbi en øks”

Av Beate Grimsrud

J. W. Cappelens Forlag AS, 1998 (306 sider)

Dette er Beate Grimsruds andre roman og hennes definitive gjennombrudd. Hun ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for denne, som svensk kandidat. Men vi regner vel Grimsrud som norsk? Hun ble altså født i Norge og bodde her de første 20 årene, før hun flyttet til Stockholm hvor hun har levd siden. I 2011 ble hun som den eneste noensinne nominert til den nordiske litteraturprisen fra både Norge og Sverige, for romanene ”En dåre fri”, en original skildring av et schizofrent sinn.

”En dåre fri” gjorde et sterkt inntrykk på meg og var mitt første møte med Beate Grimsrud. I tillegg til å formidle virkelighetsoppfatningen til den schizofrene på en måte som får leseren til å forstå denne diagnosen på en helt annen måte enn før, var også Grimsruds helt særegne, naive og stadig overrasende observasjoner helt forløsende for leseropplevelsen. ”En dåre fri” er rett og slett et overflødighetshorn av innsikt og språklige sjongleringer.

”å smyge forbi en øks” ble skrevet 13 år tidligere, men det er likevel ikke mulig for noen andre enn Beate Grimsrud å skrive en slik roman. Du kjenner igjen stilen fra første side. Denne gang møter vi en familie som ikke er helt A4, men som fungerer på sitt vis. Det er mor og far og syv søsken, men det er også tante Marianne som sliter med sitt. Det er på sett og vis en oppvekstskildring lagt til 1970-tallet, der hovedpersonen er Lydia, en jente i søskenflokken som vi følger fra hun er i 7-årsalderen og opp i tenårene. Lydias tanker og væremåte kan passere for et barnslig, men veslevoksent sinn, men gradvis forstår vi at Lydia nok kvalifiserer for en diagnose.

Lydia er en troverdig karakter, et intelligent barn, interessert i sport, og et sprinttalent utenom det vanlige. Men går det bra med Lydia når hun skal inn i voksenlivet? Det får vi jo ikke svar på siden historien stopper når Lydia er 13 eller 14. Kanskje bærer Lydia så mange likehetstrekk med forfatteren at vi har et slags svar likevel. Beate Grimsrud trakk det selvbiografiske langt inn i ”En dåre fri”, og Lydia i denne romanen kan lett ansees som et forarbeid, selv om ”å smyge forbi en øks” står utmerket på egenhånd.