Mot strømmen

”Mot strømmen”

Av Joris-Karl Huysmans, oversatt av Jan Olav Gatland

Bokvennen, 1998 (233 sider)

I Michel Houellebecqs bok ”Underkastelse” fra 2015 arbeider hovedpersonen med en doktorgradsavhandling om Joris-Karl Huysmans. Den livstrette akademikeren vi møter hos Houellebecq finner en slags forståelse hos Huysmans. Det var Houellebecq som gjorde meg oppmerksom på Huysmans og som fikk meg til å lese denne boken.

Huysmans regnes som dekadensens fremste representant i litteraturen, og hans bok ”A rebours” fra 1884 fikk stor innflytelse langt utenfor Frankrikes grenser. Oscar Wilde og Arne Garborg er bare to av hans samtidige som lot seg influere av Huysman, og særlig av denne romanen.

”A rebours” kan også oversettes med På tvers, Mot hårene, Mot veden eller Mot naturen, i følge oversetterens etterord. Tittelen setter uansett stemningen. Hovedpersonen er en greve i en gammel adelsslekt med navnet des Esseintes. Han er den siste i slekten, uten kone og barn, uten forpliktelser av noe slag. Han er mett av verdens gleder, som han tidligere har visst å forsyne seg grådig av. Des Esseintes er kort fortalt drittlei av denne verden, som han føler seg høyt hevet over. Han er en skikkelig åndssnobb, som til slutt kun finner glede i den høyeste litteraturen, i den mest kresne kunst og klassiske musikk.

Kort fortalt bestemmer greven seg for å trekke seg tilbake. Han forlater Paris og søker tilflukt på et gods på landsbygden, der han planlegger å fordype seg i sine bøker og kunstskatter, det eneste som gir ham glede i livet. Som en munk i et kloster skal han bli et åndsmenneske, og slippe å forholde seg til den gemene hop i Paris. Men ting går ikke akkurat som planlagt.

I boken går greven gjennom hele boksamlingen sin, en samling som inneholder førsteutgaver fra de tidligste tider. Han systematiserer samlingen og prøver å finne den rette plassen for hver og en i biblioteket sitt. Jeg regner med at de færreste lesere i dag har noe forhold til de bøkene som greven beskriver, her får vi nærmest en litteraturhistorisk gjennomgang fra antikken og frem til 1800-tallet.

I ”Mot strømmen” er det ikke mye plot å snakke om. Det er mest en psykologisk beskrivelse av hovedpersonens sinn. Det er nok også årsaken til at Huysmans forfatterskap virket nytt og radikalt i samtiden. Denne boken var det motsatte av naturalismen som Zola & co representerte. Sånn sett er det mulig å forstå den innflytelsen den fikk.

Fjordman

”Fjordman”

Portrett av en antiislamist.

Av Simen Sætre

Cappelen Damm, 2013 (312 sider)

Peder Are Nøstvold Jensen var en helt anonym person før 22. juli 2011. Kort tid etter terrorangrepet på Utøya og bombingen av Regjeringskvartalet i Oslo var han imidlertid jaget av pressen. Under pseudonymet ”Fjordman” ble han anklaget for å være terroristens ideologiske veiviser og forbilde, heftig sitert og kopiert i ABBs over 1100-siders ”manifest”, et ideologisk skrift som ble sendt i e-post til hundrevis av folk like før terrorangrepene.

Journalist Simen Sætre skulle skrive en artikkel om bloggeren Fjordmann, men endte opp med en bok. I ”Fjordman. Portrett av en antiislamist” prøver Sætre å finne ut hvordan Jensen ble en ledestjerne for mange i det høyreekstreme og/eller islamfiendtlige miljøet, og hva det er som har formet hans politiske synspunkter. Men samtidig går han også Jensens mangeårige virke som blogger etter i sømmene, og ser en politisk utvikling som går i stadig mer radikal retning.

Simen Sætre går til oppgaven som en gravende journalist. Hovedpersonen selv, bloggeren Jensen, er nemlig ikke interessert i å samarbeide. Peder Are Nøstvold Jensen mener faktisk at han selv er et offer (!) for terroristens illgjerninger, at terroristen er sinnssyk (noe den første utredningen fra rettspsykiaterne jo også konkluderte med), og at han helt uskyldig har blitt dratt inn i saken.

Det meste som Jensen har skrevet er jo tilgjengelig for alle som vil lese. Alt er å finne på internett, i tillegg hadde Fjordman (før han i 2005 ble Fjordman) noen kronikker på trykk under eget navn i norske aviser. Sætre har tydeligvis lest rubb og stubb av Jensens materiale. Under navnet ”Fjordman” ble Jensen etter kort tid en stjerne på den internasjonale anti-jihadisthimmelen, med tusenvis av lesere over hele verden. Utallige kommentarer fulgte hans blogginnlegg, der leserne roste hans vidsyn, hans klare analyser, og hans uovertrufne angrep på politiske motstandere. Fra starten i 2005 og frem til juli i 2011 ble Fjordmans status bare større og større i dette undergrunnsmiljøet, men bare noen meget få personer visste hvem som skjulte seg bak pseudonymet.

Så hvem er ”Fjordman”? Jo, dette er en mann som i år fyller 41. Han vokste opp i Ålesund, som sønn av to venstreradikale foreldre. Sætre reiser til Ålesund for å undersøke nærmere, og finner ingen som har noe vondt å si om ham. Hans foreldre har hele tiden nektet å uttale seg til pressen, bortsett fra i korte facebookoppdateringer der de tar avstand fra hans politiske ståsted, men støtter ham som sønn. Peder Are er en litt anonym fyr, som skolekameratene skildrer som en litt nerdaktig lesehest.

Peder Are studerer sosialantropologi og arabisk ved Universitet i Bergen. Det er her han muligens for første gang havner i en slags opposisjon til det han får høre, han mener nemlig at islam skjønnmales av foreleserne. I 2000 reiser han til Kairo for å fortsette med studier i arabisk, han blir student ved American University of Cairo. Dette er et sted med mange utenlandsstudenter, supplert med barn av velstående egyptere. Egentlig er de skjermet fra det vanlige livet i Kairo, for campus er et ganske lukket samfunn. Det er i Kairo Jensen befinner seg da flyangrepene mot USA skjer i september 2001 (en av de sentrale terroristene viser seg å være en tidligere student ved AUC). De reaksjonene Jensen observerer i Kairo etter flyangrepene sjokkerer ham, det virker nemlig som flertallet støtter terrorangrepene.

Jensen plan med oppholdet i Egypt var å perfeksjonere språket og kanskje få seg en jobb i Midt-Østen. Jobb blir det, men da som FN-observatør i Hebron. Her skal han som observatør bo i en by der 7000 jødiske nybyggere lever helt isolert fra sine palestinske naboer, i en gjensidig fiendtlig atmosfære. Det han opplever her av hat og vold setter sitt preg, og på en frihelg i Tel Aviv overlever han så vidt et bombeangrep mot en bar han selv forlot minutter før smellet. To kollegaer blir drept. Simen Sætre følger i Jensens fotspor både til Kairo og til Hebron, dette er i selg selv interessante skildringer, særlig opplevelsene i Hebron er sterke.

Etter jobben som FN-observatør kommer Jensen til Oslo, og begynner som masterstudent ved Universitetet. I 2004 leverer han oppgaven ”Blogging Iran – A Case Study of Iranian English Language Weblogs”. På dette tidspunkt er blogging et relativt nytt fenomen, men det er liten tvil om at Jensen lærte mye av de iranske bloggerne, som var i opposisjon til regimet i hjemlandet.

Det er i Oslo at Jensen blir en verdsatt blogger. Han lever et meget stille og rolig liv (i følge husverten som Sætre snakker med), han er lite sosialt aktiv, mye for seg selv. Ingen vet at denne anonyme karen etter en stund blir en internasjonal ideolog, med et stigende antall følgere, deriblant Anders Behring Breivik.

I utgangspunktet kunne dette blitt en uautorisert biografi, men til slutt kommer det til et slags samarbeid mellom Simen Sætre og Peder Are Jensen, og de to møtes noen dager i Stuttgart, der ”Fjordman” får lese og kommentere kapitler i forfatterens manus. At Jensen bestrider konklusjonene Sætre trekker opp til slutt er som forventet.  

I en egen epilog drar nemlig Sætre opp den ideologiske utviklingen som Fjordman gjennomgår, og konklusjonen er han må sees på som en høyreradikal aktivist, med internett som sin plattform. Flere har tidligere konkludert med at Jensens politiske plattform er fascistisk, Sætre drar det vel ikke så langt, men han siterer flittig de innleggene som kan leses slik.

Har Peder Are Nøstvold Jensen oppfordret til vold og dermed gjort seg til moralsk medskyldig i terror? Ja, de fleste som kan lese vil mene det. Selv vil Jensen på det sterkeste ta avstand fra dette, men det virker ikke troverdig når Jensen unndrar seg ansvar for egne meninger. Tilfellet Fjordman er vel snarer et bevis på at ord kan føre til handling, særlig når de gjentas og forsterkes i lukkede forum, der alle stort sett er enige og mener å sitte inne med en sannhet. At noen da velger å gå fra ord til handling er vel ikke annet enn å forvente.