«Turist i Utopia»
Av Rune Ottosen
Dreyers Forlag, 2017 (334 sider)
Professor i journalistikk Rune Ottosen har skrevet en bok om sitt forhold til
Albania, med undertittelen «Reiser i ideologi og albansk landskap». Ottosen var
en av mange tusen unge revolusjonære fra hele Europa som fra slutten av
1960-tallet og frem til begynnelsen av 80-tallet reiste til Albania på
velorganiserte studie- og ferieturer. Fra Norge reiste særlig folk rundt
partiet AKP (ml) til dette lille landet på Balkan, som i en periode ble sett på
som «et sosialistisk fyrtårn». 40 år senere reiser Ottosen tilbake for å
oppsøke stedene og folkene han traff den gang.
På denne tiden var Rune Ottosen et aktivt medlem av AKP og i en periode også
redaktør av det teoretiske tidsskriftet «Røde Fane». Han var også reiseleder
for to organiserte turer til landet, i regi av Vennskapssambandet
Norge-Albania. Boken er et kritisk tilbakeblikk på denne tiden, og inngår i en
rekke personlige bøker der tidligere revolusjonære driver ideologisk selvpisking
og får anledning til å bekjenne seg til den korrekte forståelsen av demokrati;
der FNs menneskerettighetserklæring er gullstandarden.
Ikke misforstå. Boken er interessant, tankevekkende og lærerik. Det store
spørsmålet er hvorfor vestlige kommunister helt overså, eller valgte å overse,
at Albania var et diktatur. Lederen Enver Hoxha styrte med hard hånd og var
nådeløs mot politiske motstandere, både reelle og innbilte. Hoxhas diktatur var
stalinistisk, og de mest rettroende norsk kommunistene fra AKP var i praksis
stalinister på 1970-tallet. Utad ble Albania fremstilt som et sosialistisk
demokrati, der arbeiderklassen styrte. Ottosen trekker frem mange eksempler på
70-tallets propaganda slik den fantes i Klassekampen og i tidsskriftet han selv
var redaktør av i en periode. Dette er det lite å være stolt av i dag.
Om Albanias kommunistparti representerte fyrtårnet i Europa, var AKPerne vel så
lojale mot Mao og Kina. I 1978 inntrådte en eksistensiell krise for
ml-bevegelsen, da det kom til et ideologisk brudd mellom Albania og Kina. AKPerne
måtte velge, og de valgte Kina. Den neste tiden strevde AKP med å forklare
hvordan Albania, tilsynelatende over natten, gikk fra å være et
«arbeiderparadis» og til et samfunn de måtte ta avstand fra. Dette var ikke
enkelt, siden AKP og Pål Steigan på det albanske kommunistpartiets 7. kongress kort
tid i forveien hadde avlevert en panegyrisk (og pinlig) hyllest til Hoxha. Ottosen
har konfrontert Steigan med fortiden, og det er interessant å lese hvordan han
og andre forklarer/unnskylder seg. Albania var full av fengsler og fangeleirer
der politiske motstandere ble plassert, og Hoxha & co likviderte tusenvis
av landsmenn. Dette var kjent, men de norske Albaniafarerne så en annen vei. De
lot seg blende av propagandaen.
I dagens Albania sitter tidligere kommunister i viktige posisjoner, det har
aldri blitt tatt et oppgjør med fortiden, selv om museene i dag viser frem
fortidens overgrep. Dagens albanere er også delt i synet på historien. Rune Ottosen
har fremdeles varme tanker om landet og folket, men nå av helt andre grunner.